Norsk forening for otorhinolaryngologi, hode- og halskirurgi

Audiologi

Høreapparat hos barn

Definisjonen på barn er individer i alderen 0-18 år. Innføring av hørselsscreening av nyfødte medfører at hørselshemmede barn diagnostiseres og habiliteres tidlig. Hørselstap med behov for rehabilitering kan også tilkomme senere.

(Audiologisk utvalg/utvalg for kvalitetssikring ØNHF 2011).

Diagnose

Utredning av hørselstap hos barn avhenger av alder og evne til samarbeid hos barnet. Hørselstapet utredes med elektrofysiologiske målinger, uformelle tester, VRA (Visual Reinforcement Audiometri) , lekeaudiometri og rentone/taleaudiometri. Otologisk undersøkelse av barnet utføres. Hørselsevne bør vurderes tverrfaglig og foreldrenes utsagn vektlegges. Man bør være oppmerksom på tilstander som auditiv nevropati og være klar over at visse målinger kan gi falskt negativt svar.

Supplerende undersøkelser

Nyfødte barn med hørselstap bør rutinemessig vurderes av øyelege. Henvisning til andre spesialiteter (for eksempel barnenevrolog) avhenger av øvrige funn. Medfødt hørselstap kan være del av et større sykdomsbilde.

Behandling

Hørselstap som medfører hørselsvansker, skal om mulig avhjelpes med høreapparat. Høreapparater til barn skal tilpasses ved hørselssentral. Barnets hørefunksjon/evne utredes tverrfaglig. Når diagnose er stillet, bør høreapparat tilpasses så snart som mulig, for spedbarn senest før 6 måneders alder. Dersom behandling med høreapparater avventes pga minimale hørselstap, bør høreevne jevnlig kontrolleres.

Ved langvarige mellomøreproblemer der man ikke når målet med ventilasjonsrør, kan det være nyttig med midlertidig og/eller periodevis bruk av høreapparater.

Høreapparat til ensidig hørselstap kan være aktuelt. Dersom barnet aksepterer dette, vil det kunne få positive konsekvenser for senere utvikling. Bilateral tilpasning bør skje der barnet har bilateralt hørselstap som kan avhjelpes med høreapparat.

Innskuddsforsterkningsmålinger (IG) er et nyttig verktøy ved tilpasning av høreapparater på barn fra skolealder, for å overvåke den reelle forsterkingen. For yngre barn anbefales RECD (real-ear to coupler differense) målinger. Disse målingene skal understøttes av uformelle målinger og observasjoner av reaksjon på lyd og tale.

Forsiktighet bør utøves ved store hørselstap, med gradvis oppjustering av forsterkning i høreapparatene.

Utfordringer

Det kan være praktiske problemer ved bruk av høreapparater på små barn, som hyppig behov for nye ørepropper, høreapparater som faller av øret og feedback/piping.

Hos små barn er kvalitetssikring vanskelig pga manglende verbal tilbakemelding. Dette kan medføre for lite eller for mye forsterkning i høreapparatene.

Oppfølging

Kontroller bør skje tverrfaglig med otologisk vurdering, forsatt hørselstesting og kartlegging av den talespråklige utvikling. Endret behov for forsterking og behov for ny funksjonalitet i høreapparatene må vurderes. Andre hørselstekniske hjelpemidler som FM-utstyr/teleslynge bør vurderes og tilbys ved behov. Eksterne samarbeidspartnere og kommunalt hjelpeapparat skal varsles så tiltak kan iverksettes. Ved store hørseltap bør man forsøke å avklare nytten av høreapparatene i løpet av måneder/første leveår, slik at utredning mht cochleaimplantat ikke blir unødvendig forsinket (se kap.5.14).