Norsk forening for otorhinolaryngologi, hode- og halskirurgi

Audiologi

Aktuelle hørseltester

(Audiologisk utvalg/utvalg for kvalitetssikring ØNHF 2011)

Rentoneaudiometri, luft- og benledning

Luftledning kan måles i frekvensområdet 125 – 8000 Hz som er det konvensjonelle området (ISO 389-1, -2, -8, IEC 60645-1), men også utvides oppover til 16 kHz (ISO 389-5). Luftledning fastslår graden av nedsatt hørsel uten å angi hvor i hørselssystemet skaden sitter. Benledning som måles i frekvensområdet 250 – 4000 Hz (ISO 389-3) kan skille mellom konduktive (mekaniske) og sensorinevrogene hørselstap. Her er oftest maskering nødvendig (ISO 389-4). Metodene er beskrevet i ISO 8253-1 og -2 der den siste beskriver lydfelt-målinger (se også ISO 389-7). Ubehagsterskel (UCL) kan også måles med rentoner.

Taleaudiometri

Taletester måler i større grad den mer sentrale hørselsfunksjon. Kombinert med maskerende støy vil dagliglivets situasjoner kunne simuleres. Metodene er beskrevet i ISO 8253-3 og utstyret i IEC 60645-2. I Norge finnes flere materialer der de viktigste er enstavelseord som benyttes til å måle talediskriminasjon (%) mens tre-ords setninger kan benyttes til å måle taleterskel. Det finnes også tallord-lister og egne lister for barn, bl.a HINT (hearing in noise test) som spesielt brukes ved CI-utredning av barn.


Impedansmålinger

Dette testbatteriet kan deles inn i tympanometri og akustisk utløst stapediusrefleks. Utstyret er beskrevet i IEC 60645-5. Tympanogrammet beskriver trommehinnens elastisitet samt trykket i mellomøret, mens stapediusrefleksen (stimulering ipsi- eller kontralateralt) angir funksjonen til den såkalte refleksbuen som representerer hørselsbanene opp til lavere hjernestammenivå (de afferente banene) samt de efferente banene gjennom facialis-nerven til stapediusmuskelen. Denne testen kan brukes til utredning av forskjellige perifere lidelser (opp til hjernestammenivå) både i afferente og efferente baner, inkludert mellomørefunksjonen.


Otoakustiske emisjoner

I de fleste tilfeller er den aktuelle målingen av typen transientfremkalte emisjoner (TEOAE). Målingen beskrives i IEC 60645-6. Det finnes andre typer emisjoner, men disse er ikke særlig utbredt. Otoakustiske emisjoner måler funksjonen til cochleas ytre hårceller og benyttes hovedsakelig til screening av nyfødte der en normal emisjon vil indikere et normaltfungerende indre øre og følgelig sannsynlig normal hørsel. Unntaket vil være ved mistanke om auditiv nevropati, der man i tillegg må utføre hjernestammeaudiometri for å bekrefte/avkrefte mistanken (se kap. 5.21).


Elektrofysiologiske målinger

Her er først og fremst hjernestammeaudiometrien (ABR) den viktigste testen (ISO 389-6, IEC 60645-3, -7). ABR benyttes hovedsakelig til å estimere audiometrisk terskel hos de som ikke kan samarbeide ved konvensjonell rentoneaudiometri (små barn, retarderte, simulanter). Ved ABR finnes et gjennomsnitt i frekvensområdet 1000 – 4000 Hz. ABR brukes også som screeningundersøkelse ved utredning av vestibulære schwannomer og står sentralt i diagnostisering av auditiv nevropati (se kap. 5.21). En kan også måle mer sentrale elektrofysiologiske responser samt kognitiv funksjon med latenstider opp til 3-400 ms. Cochleære potensialer (AP, SP, CM) ble benyttet tidligere, men er nå stort sett ute av bruk. ASSR er nå en mye brukt alternativ metode for måling av frekvensspesifikke hjernestamme-terskler, vanligvis som et supplement til ABR. AABR er en automatisk ABR-metode som brukes som screening-verktøy.


Barneaudiometri

Psykoakustiske hørselsmålinger på barn er viktige for å fastslå høreterskel med større nøyaktighet enn de første screeningmetoder og elektrofysiologiske terskelmålinger. Uformelle tester som lokaliseringsaudiometri er i noen grad erstattet av visuell forsterkningsaudiometri (VRA) (se kap. 5.12). Lekeaudiometri er den viktigste testen på barn fra 2-3 år og oppover til de kan medvirke ved konvensjonell rentoneaudiometri (fra 5-6 års alder).