Høring - Rehabiliteringstilbud til pasienter etter kreft

10. april 2012

Høringsuttalelse

Helsedirektoratet 
Postboks 7000 St. Olavs plass
0130 OSLO  

Deres ref.:

10/394

Vår ref.:

12/1361

Dato:

21.05.2012

Høring - Rehabiliteringstilbud til pasienter etter kreft  

I rapporten fra Helsedirektoratet er det kartlagt hvem som har behov for rehabilitering etter kreftsykdom, hvilke rehabiliteringstilbud som foreligger til kreftpasienter, og gitt en oversikt over noen tiltak/planer i de regionale helseforetakene og over brukerorganisasjonenes erfaringer.  

Legeforeningen er enig i Helsedirektoratets underliggende intensjon; at det er viktig og nødvendig å fokusere på å hjelpe det stadig økende antall kreftoverlevere. Dette er en gruppe som har til dels store behov for oppfølging etter gjennomgått behandling, og som i den nåværende situasjonen ikke alltid får de rehabiliteringstjenester de har behov for.  

Legeforeningen mener at rapporten bærer sterkt preg av at den er skrevet uten deltagelse fra kommunal sektor. Pasienter som kommer til 2. linjetjenesten for kreftbehandling, kommer fra en fastlege som de som regel har hatt en langvarig relasjon til. Norske pasienter har i gjennomsnitt kjent sin fastlege i 7 år og har i snitt møtt legen 4 ganger i året. Denne langvarige relasjonen er bygget på gjensidig respekt og tillit. Relasjonen mellom fastlege og pasient blir ofte enda tettere i forbindelse med kreftsykdommen. Fastlegen møter som regel pasienten flere ganger gjennom hele kreftbehandlingen og følger gjerne pasientene tett i denne fasen. Arbeidsgruppen, som i sin helhet er satt sammen av folk fra direktorat og 2.linjetjenesten, ser ikke ut til å ha tatt hensyn til disse forholdene.  

I rapportens 54 sider er fastlegens rolle knapt nevnt, og det gis inntrykk av at fastlegene ikke er tiltenkt noen rolle i dette arbeidet. Kreftplanen siteres på at fastleger har ansvaret for dette arbeidet, uten å følge opp med hva man mener dette ansvaret skal inneholde.  

Rapportens største mangel er at den utelater det som de facto antagelig er den største delen av rehabiliteringsarbeidet som gjøres i dag. Praktisk talt alle kommuner har et velfungerende apparat av leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter og hjemmesykepleiere som gjør en stor innsats for denne pasientgruppen når det er nødvendig. At denne betydelige kommunale virksomheten er vanskelig å kvantifisere gjøres til et poeng i rapporten, og det gjøres ikke noe forsøk på å estimere omfanget av det som foregår i kommunene. Slik rapporten nå er utformet anerkjennes bare det arbeidet som gjøres i institusjonsregi. Rapporten burde i langt større grad omtale den del av rehabiliteringskjeden som ivaretas i det kommunale hjelpeapparat.  

Pasienten vil etter et avsluttet behandlingsforløp gå inn i et kontrollopplegg som ofte foregår hos fastlegen. Fra onkologisk side er det et uttalt ønske om å flytte flere av disse kontrollene ut til fastlegene. Der det fremkommer i samtale med pasienten at pasienten har problemer som trenger rehabiliterende innsats, vil fastlegen kunne spille på det kommunale apparatet (fysioterapi, ergoterapi o.l.) samt NAV lokalt. Rehabilitering som foregår nær hjemmet er ofte å foretrekke, siden pasienten kan forbli i sine vante omgivelser. Dersom fastlegen i samarbeid med pasienten anser at lokale tiltak ikke er tilstrekkelig for å hjelpe pasienten, vil fastlegen henvise pasienten til en egnet institusjon.  

Legeforeningen støtter at rapporten ikke foreslår kreftkoordinatorer i kommunene som løsningen på kommunal rehabilitering, og understreker betydningen av god tverrfaglig og tverrsektoriell behandling i primærhelsetjenesten, og ikke framvekst av nye særomsorger.  

Legeforeningen støtter de anbefalinger som gis i rapporten om å styrke tilbudet om rehabilitering til kreftpasienter og å forske på dette feltet for å øke kunnskapsgrunnlaget. Direktoratet vil kunne lykkes i større grad dersom man i tillegg til det ensidige fokuset på 2.linjetjenesten, også tar inn i rapporten de ønsker og behov som fastleger og andre fagfolk i 1.linjetjenesten har.  

Legeforeningen mener det er viktig å samarbeide om gode pasientforløp hvor også rehabilitering er beskrevet; både i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Et dynamisk og forpliktende samarbeid om dette samt utvikling av IT-systemer som sikrer god kommunikasjon, er viktigere enn brosjyrer og veiledere.


Med hilsen
Den norske legeforening

                                                                                                                                                          

   Geir Riise

 

   Bjarne Riis Strøm

   generalsekretær

 

   fagdirektør