Studenter hos fastlegene

Orker vi ikke enda en arbeidsoppgave? Er avlønningen for lav? Er det altfor mange studenter og er kravene til undervisningen urimelige i en travel hverdag som privat allmennlege? For min og mange andre sin del er nok svaret mer eller mindre ja på flere av disse spørsmålene.

Hvorfor er det blitt slik?

Vi har siden 1973 hatt medisinstudium her i Tromsø. En av grunntankene var at de som ble utdannet her skulle kunne fungere godt som distriktsleger. Derfor ble det praktiske og pasientnære naturlig nok prioritert. Lenge var turnuslegene som ble utdannet i Tromsø kjent for sin kliniske kunnskap og handlekraft: Perfekte distriktsleger!
Etter hvert endret dette seg noe, kanskje særlig etter at man økte antallet studenter. Sykehuset var ikke stort nok, og studentene fikk ikke nok hands-on tid med pasientene der. UiT så dette selv og da det ble besluttet å øke antall studenter ble det vedtatt at pensum skulle inneholde 120 problemstillinger som man kunne møte i allmennmedisin.
Man skulle tilbake til røttene, avlaste sykehuset, og fastlegene ble sett på som løsningen.

At allmennmedisin som arena er godt egnet for sammensatt læring vet alle oss som jobber med det til daglig. Dagene er varierte, alt må løses med begrensede ressurser og ikke minst tid, man får mengder av det normale og vi må gi mye av seg selv.

Utfordringene for en fastlege er som kjent mange og varierte, men de aller fleste av oss vil kalle mangelen på tid et vesentlig problem. Oppgavene og kravene øker nærmest eksponensielt i tråd med overføring av oppgaver fra sykehus til kommune og en bevisst og kravstor befolkning. Visste dere forresten at kommunenes utgifter til hele fastlegeordningen (i hele landet) kun er på høyde med UNNs årlige budsjett? Mange av oss har allerede innsett egne begrensinger og har redusert listene for å ha mer tid til den enkelte pasient. Imidlertid er det fortsatt slik at det er 1500 pasienter som er regnet for et fastlegeårsverk, og tilskuddene er basert på dette. Det reelle tallet for et årsverk ligger vesentlig lavere. De tapte inntektene for disse kuttene har fastlegene måtte ta selv, rett og slett for å klare det daglige arbeidet.

Derfor blir det problematisk når UiT tilbyr en avlønning og husleie som ikke har vært regulert på 10-15 år. Vi har altså egentlig ikke tid, og skal i tillegg ”sponse” UiT i form av tapt arbeidsinntekt, da all god studentundervisning tar tid. Trygden har ikke en takst for studentundervisning, for å si det sånn... Vi taper det vi skulle ha tjent på å ha full klinisk arbeidsdag, og vi får ingen lønn for selve arbeidet. Det vil si litt tilbys vi, men over hodet ikke noe som faktisk gir lønn for jobben det er forventet – og vi forventer av oss selv – at vi legger ned.

Historiene fra Katrine Wennevold og Ane Emaus (klikk på navnene for link) forteller oss at allmennmedisin er til tider urimelig tøff og usikker, og rekrutteringen er for dårlig. Dette til tross for at faget er spennende, givende og viktig! Derfor trenger allmennmedisinen studenter på samme måte som studentene trenger oss.

UiT har nå endelig hørt på oss, og vi starter snart forhandlinger om nye vilkår. Kanskje vi kan enes om en avtale som sikrer våre interesser og sørger for at studentene ved UiT fortsatt kan være kjent for sin pasientnære kliniske kompetanse?

Er det andre fastleger i fylket som har innspill eller trenger bistand på dette eller annet – så ta kontakt!

Husk Allmennlegeforeningens våruke her i Tromsø 24. - 28. april! Alle medlemmer er velkomne til åpent årsmøte! Info om dette finner dere her.

God påske!

Jonas Lian
Afs Landsrådsrepresentant Troms