Etter det jobbet jeg som fastlegevikar frem til våren 2014 da jeg fikk min egen fastlegeliste på Sentrum Legepraksis i Alta. Siden november i fjor har jeg tatt sykehusåret mitt på BUP (barne- og ungdomspykiatrisk poliklinikk) i Alta. Hvis alt går etter planen er jeg ferdig spesialist i allmennmedisin i juni neste år.
Hvorfor ville jeg bli fastlege?
Jeg tenkte nesten fra første dag på medisinstudiet at jeg hadde lyst til å jobbe som fastlege når jeg ble ferdig lege. Jeg likte faget, likte at det var så stort, allsidig og spennende. Jeg likte måten å jobbe på, hvor man møter folk i alle aldere, fra alle samfunnslag og i alle faser av livet. Hvis man jobber lenge på en fastlegeliste kan man følge pasienter gjennom et helt liv. Man får kunnskap om familiesituasjonen til pasientene og vet hvilken bakgrunn de har og hvor de kommer fra. Alt detter er viktig og uvurderlig kunnskap om de pasientene du skal ivareta og gir fastlegen en unik mulighet til å følge opp og pasientene sine best mulig, og hjelpe de igjennom livets små og store utfordringer.
Fastlegejobben er for meg en givende og meningsfull måte å jobbe som lege. Det at pas har en fast lege å forholde seg til gir en større trygghet, kvalitet og forutsigbarhet for pasienten. Pas trenger ikke å fortelle historien sin gang på gang, fordi fastlegen allerede kjenner den. Fastlegen er jokeren som samler trådene og passer på at medisinering, henvisninger, kontrolltimer, prøvesvar, søknader osv. er på stell. Dette gir pasientsikkerhet og fornøyde pasienter. Samhandlingsreformen gjorde at fastlegen ble enda viktigere, da flere oppgaver skulle løses i primærhelsetjenesten og fastlegen skulle koordinere dette.
Min hverdag som fastlege
Jeg mener at fastlegeordningen som den er tenkt er en flott og fornuftig ordning. En ordning som sikrer god pasientbehandling, kontinuitet og samhandling. Men jeg opplever at det stadig dyttes flere oppgaver og mer ansvar over på fastlegene. Det er krav til faglig oppdatering, kvalitet, ventetid, dokumentasjon og erklæringer, forebyggende arbeid, kommunale oppgaver, samarbeidsmøter og legevakt, samtidig som vi skal ha tid til å la pasienten føle seg hørt, sett og forstått. Jeg føler at vi nå har kommet til det punktet der begeret renner over, og det ikke er plass til flere oppgaver hvis vi skal klare å gjøre jobben vår på en god måte.
For å beskrive arbeidshverdagen min som fastlege, så går det i ett fra jeg kommer på jobb kl 8 til jeg går hjem på ettermiddagen. Det er faktisk ikke overdrivelse når jeg sier at hvert minutt av dagen benyttes til å jobbe. 17-20 pasienter skal tas unna daglig, i tillegg er det stadige telefoner fra sekretærene om mulighet for å presse inn noen ekstra ø-hjelps timer i løpet av dagen, siden alle timene ble fullbooket allerede kl 9. En ø-hjelpstime presses inn 5 min før lunsjpausen, det sier seg selv at lunsjen blir tilbrakt spisende på kontoret mens jeg skriver ferdig notatet fra konsultasjonen. Kaffepause er et fremmedord, tissepause og, på en hektisk dag.
Hvis en kollega blir stående i mer enn 5 min på kontoret for å diskutere en pasient, kjenner jeg at jeg blir stresset fordi jeg trenger hvert minutt jeg kan av arbeidsdagen til å få unna mest mulig jobb. Jeg skynder meg å ta unna pasientene så jeg ikke skal bli forsinket, skynder meg for å få sett over alle prøvesvar og epikriser, PLO-meldinger og eResepter, skynder meg for å få tid til å ta de telefonene jeg skal ta, før de jeg skal ha tak i rekker å dra fra jobb.
Når jeg kommer hjem fra jobb farer jeg rundt i huset som en "duracellkanin" for å prøve å ta unna middagslaging, oppvask, barnas lekser og fritidsaktiviteter og lufting av hund, slik at jeg skal få ryddet tid til å få gjort unna de siste timene med papirarbeid etter arbeidsdagen på hjemmekontoret, sånn at jeg kan få en halvtime eller en time egentid på kvelden hvor jeg kan bare kan slappe av eller se en episode på Nettflix før jeg legger meg. Mannen min sier til meg "kan du være så snill å sette deg ned i 5 min og ikke gjøre noe", men jeg klarer ikke å skru ned arbeidstempoet og kvitte meg med følelsen av å måtte skynde seg. Og familien opplever meg som stresset og lite tilstede. Jeg har en mindre pasientliste og bruker kanskje tre ettermiddager i uka på jobb, flere av kollegaene mine med lengre lister sier at de sitter flere timer hver kveld og gjør papirarbeid.
Er det her bare syt og bæs? Er fastlegejobben virkelig så krevende som jeg gir uttrykk for?
Jeg mener selv at jeg jobber så effektivt som mulig. Ikke for å skryte på noen måte, men jeg ser på meg selv som en person med stor arbeidskapasitet som bretter opp armene og jobber på. Systematisk og med orden i sysakene. Jeg fikk to barn på medisinstudiet uten pause eller permisjon. Jeg tror knapt det er mulig å jobbe mere effektivt! Og mine fastlegekollegaer er samme type; folk som jobber og står på dag etter dag. Dessuten opplever jeg at fastleger sjeldent klager. Vi biter tennene sammen og jobber litt til. Kanskje skulle vi ha klaget mere? Men hvor skulle vi forresten klaget? Kantine har vi jo ikke – og langt mindre tid til å stikke innom den.
Jeg og mine kollegaer i Alta er selvstendig næringsdrivende, som de fleste fastleger i Norge. Som selvstendig næringsdrivende må jeg selv ta ansvar for å legge av penger til skatt og pensjon, sette av penger til ferie og føre regnskap. Ved egen sykdom, syke barn, kurs og ferier har jeg ingen lønn, samtidig som utgifter til leie av kontor, utstyr og lønn til personell er de samme. Kursavgiften betaler jeg selvsagt selv. 20 minutters konsultasjon hos allmennlege honoreres med kr 152.
Kombinasjonen av mye jobb som ingen tar unna for deg og tapt inntekt ved fravær fra jobb, gjør at fastleger ikke kan bli syke. Flere av mine kollegaer har humpet rundt på jobb med gips og krykker etter benbrudd, da det ikke er noe alternativ å bli hjemme. Jeg har selv erfart å være tilbake på kontoret 2 dager etter at min egen far døde plutselig av hjerte, 67 år gammel. Og velferdspermisjon for å være hos syke foreldre er ikke en mulighet.
Jeg begynte kort tid etter turnus på spesialisering i allmennmedisin, en spesialisering som tar 5 år på normert tid. I spesialiseringen inngår blant annet deltakelse i veiledningsgruppe ca en gang per måned i 2 år, ganske mange kurstimer, samt et sykehusår. Som ny i fastlegejobben trenger man tid til å bli kjent med pasientene på listen sin, samt at man jobber mindre effektivt fordi man må sette seg inn i faglige problemstillinger og prosedyrer, og ikke er like erfaren på taksting. Det å være mye borte fra jobben i den perioden av yrkeskarrieren oppleves stressende fordi ventelisten ofte blir lang når man er borte fra jobb og papirarbeidet hoper seg opp når man ikke får tatt det unna daglig. I tillegg har man ikke inntekt på de dagene man er borte på kurs, og man må betale kursavgift og egenandeler selv.
Jeg har selv fått kjenne at det å få tak i vikar på listen min mens jeg er ute i sykehusåret er kjempevanskelig, til min og ikke minst mine pasienters store fortvilelse. På de 10 månedene jeg har vært borte, har jeg hatt 10 ulike vikarer.
Som nyutdannet fastlege skulle jeg altså sette meg inn i et stort fagfelt med ansvar for andre menneskers liv og helse. Jeg skulle opprette en egen bedrift som selvstendig næringsdrivende og jeg skulle begynne på en spesialisering i allemennmedisin. I tillegg skulle jeg få et familieliv med mann og småbarn til å gå rundt. En rimelig tøff start på arbeidskarrieren syns jeg selv, i likhet med mange andre nyutdannede fastleger jeg har snakket med.
Jeg er nå i slutten av sykehusåret mitt. Jeg har i løpet av dette året kjent på hvordan det er å gå hjem fra jobb kl 16 og være ferdig på jobb. Ingen kveldsjobbing på hjemmekontoret, ingen legevakter på lørdagsnatta, og gode mulighet til å være hjemme hvis jeg eller ungene er syk. Og følelsen av å måtte skynde seg hele tiden har faktisk sluppet tak i hodet og kroppen.
Vi vet at mange fastleger som "bare skulle ta sykehusåret sitt" blir igjen i spesialisthelsetjenesten. Jeg har også fått tilbud om videre jobb i BUP. Og jeg kjenner at jeg faktisk vurderer det. Årsaken er ikke at jeg ikke trives som fastlege eller med kollegaene mine, men at arbeidsmengden er så stor at jeg lurer på om det er verdt det? Særlig med tanke på at jeg har en familie som jeg har lyst å tilbringe tid med i årene fremover. Det viser seg også at eldre kollegaer ønsker å ha et liv utenom jobben, og at man ikke må ha et kall og dedikere seg kun til jobben for å være fastlege. Som jeg sier til pasientene mine som står i fare for å møte veggen "det går å påta seg for mange oppgaver i en periode, men ikke for resten av livet" Da går det sjeldent bra.
Så hva kan vi gjøre for å beholde en god fastlegeordning og dyktige, engasjerte fastleger i årene som kommer?
Jeg tror at en vei å gå er og opprette utdanningsstillinger i kommunen med fast lønn, mens man gjennomfører spesialiseringen. Det vil gi en mye tryggere start for unge uerfarne leger og jeg tror det ville øke rekruteringen til fastlegeordningen. Jeg vet at mange nyutdannede leger vegrer seg for å begynne som selvstendig næringsdrivende, og føler de har nok med å sette seg inn i faget og legeyrket i starten.
Vi trenger flere fastleger for å klare å ta unna arbeidsoppgavene som venter, og for å klare å beholde den faglige kvaliteten og gode dialogen med pasientene, og oversikten som vi ønsker og som er forventet av oss.
Jeg jobber i Alta hvor vi ikke har sykehus. Jeg og mine kollegaer opplever mange ekstra arbeidsoppgaver som følge av at vi ikke har sykehus. Vi har gjort en undersøkelse som viser at våre pasienter oppsøker fastlegen sin hyppigere enn pasienter hos fastleger i større byer. Tall fra 2014 viser at pasientene i gjennomsnitt oppsøkte fastlegen sin 3.1 ganger per år i Alta, mot 2.5 i byer som Oslo og Tromsø. Den økte arbeidsbelastningen per pasient gjør at mange av oss har måttet redusere pasientlisten sin for å klare å makte den økte arbeidsmengden. Redusert pasientliste betyr mindre inntekter. I større byer er det ikke uvanlig å ha 1400 eller fler pasienter på listen sin. I Alta ville dette ikke vært mulig. Selv fastleger med 900 pasienter på listen sliter, fordi hver pasient generere så mye arbeid. Jeg mener at per capita-ordningen i dag rammer distriktene og de mindre byene som ikke har sykehus og private legespesialister, og at vi burde finne en måte og kompensere dette på. F.eks vil en ordning med null-avtale, dvs at legens utgifter ikke er større enn per capita, være et godt alternativ. Det vil gjøre det mere attraktivt for leger å jobbe i distriktene.
Faget allmennmedisin og muligheten til å ha praksis i allmennmedisin,"mester-svenn"-læring, må vektlegges i legestudiet for å vekke interesse for, og kompetanse i allmennmedisin. Har man jobbet i distriktene i praksisperioder og i turnus og har en god opplevelse av hvordan det er å være fastlege her, er sjansen større for at man velger å jobbe i distriktene etter endt studie. Men hvis studentene og turnuslegene opplever fastlegene som skal veilede dem som utslitt og lei, er det mindre sannsynlighet for at de vil velge allmennmedisin. Da rekruteres de heller til sykehusene.
Bekymringer for fastlegeordningen i fremtiden
Jeg synes personlig at det å jobbe som fastlege er en flott jobb som gir meg mye, både faglig og personlig. En jobb hvor man bruker seg selv som verktøy i pasientbehandlingen. En jobb hvor man har mulighet til å gjøre en forskjell i andre menneskers liv. Men jeg er oppriktig bekymret for at fastlegeordningen er på tur å bryte sammen, fordi arbeidsoppgavene ikke står i stil med det antall fastleger som skal utføre de. Og fordi innsatsen vår ikke belønnes skikkelig.
Jeg tror vi står ved et veiskille hvor tiden fremover viser om ordningen fortsetter å stå støtt eller om den kollapser. Pasientombudene forteller om flere pasienter som er misfornøyde med fastlegen, og pasientombudene opplever fastlegene som slitne og misfornøyde. Jeg håper virkelig at vi ikke ødelegger en god ordning som har fungert veldig bra i mange år, og risikerer at leger søker seg vekk fra fastlegeyrket og over til sykehusene. Vi trenger gode fastleger som brenner for faget, pasientene og hjemplassen sin. Fastleger som faktisk har tid til å lytte til pasientene sine. Som ikke er fulle av dårlig samvittighet fordi de ikke føler at de strekker til hverken på jobb eller hjemme. Det får vi ikke hvis vi fortsette å tyne fastlegene. Så blir det spennende å se hvor jeg ender opp tilslutt, blir det fastlege som jeg alltid har tenkt, eller kapitulerer jeg og blir i BUP?
Ane Emaus