Fra generelt til spesielt
Morten Sandbu var overlege i akuttpsykiatrien i over 20 år. I 2017 begynte han på Regional seksjon for spiseforstyrrelser (RASP), og fordypet seg i behandling av mennesker med alvorlige spiseforstyrrelser. Fra akuttpsykiatri til behandling av spiseforstyrrelser, var det han kaller en fin faglig bevegelse, fra 2. linje til 3. linje. De siste årene har han beveget seg igjen.
- Ja, de siste årene har jeg nærmest vært tilbake i den helt andre enden av faget igjen.
Med det mener han at han har undervist medisinstudenter i klinisk kommunikasjon ved Avdeling for atferdsvitenskap ved medisinutdanningen ved Universitetet i Oslo. Han ble invitert inn av professor Reidar Tyssen. Tyssen er også hovedveileder i et prosjekt hvor Sandbu deltar. Karin Rø ved LEFO (Legeforskningsinstituttet), er også med som veileder. Både Tyssen og Rø har vært og er viktige samarbeidspartnere for Sandbu, sammen med Suraj Thapa, Cecilie Javo og Valjbona Preljevic.
- Det er spennende å se om noe av det jeg har erfart vekker interesse hos de som er unge nå. Er noe av det jeg har opplevd relevant for dem? Studentundervisning er en takknemlig og givende måte å runde av yrkeslivet på, synes jeg.
01´ere og 02´ere
Sandbu opplever det som et privilegium ha kontakt med de ganske ferske medisinstudentene. Sjargongen har han fått med seg.
- De omtaler seg selv og hverandre basert på hvilket år de er født. Det er forresten noe av «cluet» når det gjelder å få kontakt med disse unge studentene – å interessere seg litt for hvem de er.
Også med kollegene på instituttet trives han godt.
- Det er fint å ha en tilknytning der. Jeg er takknemlig for det. Men spesielt interessant er det selvsagt ha med studentene å gjøre. De er nysgjerrige på verden og på erfaringer fra oss som er litt eldre.
I møtet med studentene pleier Sandbu å si «Jeg har vært overlege i akuttpsykiatri i 20 år - og overlevd».
- Jeg sier det med et glimt i øyet og er opptatt av det, at vi må bevare humøret og ikke minst gleden i faget. Litt morsomt må vi også kunne ha det i arbeidshverdagen.
What´s in it for me?
Blant temaene Sandbu tar opp med studentene i refleksjonsgrupper, er deres motivasjon for å studere medisin. Han vil gjerne høre mer enn at de bare snakker om humanitet og uselviskhet.
- De må kjenne hva de får ut av utdanningen og yrket også for sin egen del. Det er viktig at det er noe i jobbvalget for oss selv også, ikke bare for andre.
Det er der humor og glede kommer inn i bildet.
- Det skader ingen om man har det litt gøy på jobb. Å ha det morsomt sammen bidrar til å skape fellesskap og lagfølelse, noe som er viktig skal man holde i en legejobb et helt yrkesliv. Jeg mener ikke at man ikke skal ha respekt for alvoret i de situasjonene vi og pasientene er i, men ofte går det veldig fint å lirke inn litt humor. Psykologene på RASP pleide å si at humor er forsvar. Men det er modent forsvar!
Sandbu understreker at han ikke snakker om tull og tøys, men mer å kjenne på å ha opplevd noe gledesfylt i løpet av en arbeidsdag.
- Jeg tror på gleden. Og glede kan formidles til både pasienter og kolleger. I hverdager som preges av veldig mye arbeid og administrative oppgaver, trenger vi glede. Det gir energi.
Edle og uedle motiver
Når Sandbu får spørsmålet om hvordan han begrunner sitt eget valg av studium, er svaret sammensatt.
- Jeg kommer fra en veterinærfamilie. Begge foreldrene mine var veterinærer, og søsteren min også. Mor var smådyrveterinær med et stort faglig engasjement. Jeg så engasjementet, men var ikke så interessert i dyr. I tillegg hadde jeg en god barndoms-kamerat i Sandefjord som studerte medisin, Agnar Aspaas, og to fettere. Så jeg skjønte det kunne være noe viktig der. Men jeg var på folkehøgskole og tok mellomfag i sosiologi på Blindern før jeg fortsatte med medisin.
Han tror også at farens kommentarer om at faren «egentlig ønsket å studere medisin», og liknende kommentarer fra tannlegebestemoren var med på å påvirke han. Sandbu var ikke spesielt interessert i anatomi, men ble først og fremst tiltrukket av det å kunne ha kontakt med mennesker. Praksis på Dikemark bidro også til å vekke nysgjerrighet for psykiatrifaget.
- Å oppfylle de usagte forventningene, i tillegg til lønn og yrkets anseelse, var nok blant mine mindre edle motiver for å velge medisin.
Han bruker egne erfaringer og refleksjoner aktivt i møte med studentene, og spør dem gjerne om både edle og uedle motiver for å studere.
- I psykiatrien sier vi gjerne «det som er bevisst kan vi gjøre noe med. Det som er ubevisst, gjør noe med oss». Jeg tror på det, og derfor er jeg opptatt av å bidra til å bevisstgjøre blant annet underliggende motivasjon hos studentene. Hvis jeg selv er ærlig, er det lettere for dem å være det.
I undervisningen av medisinstudenter er det mange ting Sandbu ønsker å formidle. Å være åpen om egne erfaringer synes han er et fint utgangpunkt.
- Jeg synes det er fascinerende å finne ut hvordan man kan bruke seg selv som person i faget vårt. Ulike situasjoner krever at vi bruker ulike sider av oss, men vi må være den vi er og framstå ekte.
Det bekymrer han hvis studentene forsøker å framstå som stereotypier av en idé de har om hva en lege skal være.
- Som lege kan man ha med seg selv som person, og ikke forsøke å være en annen.
Psykiatrifaget
Sandbu har mange år bak seg i psykiatrien, men startet legelivet som allmennlege.
- Etter studiet var jeg kommunelege i tre år i Harstad. I løpet av tiden i allmennpraksis, var jeg på et kurs hos overlege Ivar Hartviksen. Han drev et psykiatrisk sykehjem i Narvik, og forklarte at det var mulig å behandle pasienter ved å blant annet å snakke med dem. Det ble jeg nysgjerrig på.
Da han senere begynte å arbeid som overlege på Lovisenberg Diakonale Sykehus, dukket interessen for transkulturell psykiatri opp.
- To av bydelene sykehuset hadde ansvaret for, hadde og har høy andel av mennesker med innvandrerbakgrunn. Jeg husker jeg begynte å lure på hvordan det var for den pasientgruppen å forstå for eksempel vedtaksskjemaer. De er vanskelig nok å forstå for en pasient med norsk som morsmål. Jeg tok initiativet til å få oversatt vedtaksskjemaene, først til vietnamesisk, deretter tysk og flere andre språk.
På fagkonferanser kom han i kontakt med daværende Psykososialt senter for flyktninger, og interessen for møter mellom mennesker med ulik språklig og kulturell bakgrunn ble sterkere etter som tiden gikk.
- Jeg bar hele tiden på et gnagende spørsmål – Kan vi forstå hverandre?
Som overlege på Ullevål, møtte Sandbu mange LIS. Én av dem skulle få stor betydning for Sandbus videre engasjement i transkulturell psykiatri.
- Suraj Thapa inviterte meg til å stille til valg i Utvalg for transkulturell psykiatri. Jeg tror ikke jeg svarte ordentlig den første gangen. Men han spurte på nytt. Til slutt sa jeg ja. Det har jeg ikke angret på, det har vært veldig givende og gitt mange impulser.
Engasjementet har bidratt til at Sandbu har vært i Nepal flere ganger og har gitt han kontakt med dyktige kolleger. I tillegg til Suraj Thapa, trekker Sandbu blant annet fram Cecilie Javo i Karasjok som en kollega han har lært mye av og skrevet artikler sammen med. Hun har gjennom utvalget, sammen med Suraj Thapa, bidratt til å etablere barne- og ungdomspsykiatrisk behandling i Nepal.
- Jeg hadde nok ikke trodd at jeg i løpet av livet skulle holde faglig innlegg i Katmandu. Men sånn har det blitt et par ganger. Sammen med flere andre norske kolleger, legger han til.
Sandbu beskriver seg selv som en Askeladd når det gjelder møter med mennesker.
- Jeg har vært heldig og møtt mange bra mennesker i mitt liv. Noen møter har vært ganske tilfeldige, men har påvirket meg.
Planer framover
Selv om Sandbu ble pensjonist 1.januar i år, har han ingen planer om å gi seg. I 2015 skrev han i samarbeid med Anne Kamps og Cecilie Javo en artikkel i Tidsskriftet om utenlandske leger i norsk psykiatri. I februar i år fikk han sammen med et forskerteam akseptert en artikkel i Transcultural Psychiatry om kliniske utfordringer i tverrkulturelle konsultasjoner. Han mener tematikken er mer aktuell enn noen gang.
- Det ene er at psykiatri er den spesialiteten med flest utenlandske leger. I tillegg ligger det i tiden at mange mennesker migrerer, ikke minst på grunn av internasjonale konflikter. Ved utgangen av 2024 regner man at det vil det være ca. 100 000 ukrainere i Norge.
Selv om han har møtt mange med stort engasjement for transkulturelle utfordringer, synes han flerkulturelle aspekter har vært lite berørt i undervisningen av medisinstudenter og i legeforskningen her i landet. Det vil han gjerne bidra til å endre på.
- LIS i psykiatri med utenlandsk bakgrunn opplever seg mindre og dårligere sosialt integrert blant kolleger, enn de etnisk norske. Resultatet kommer ikke overraskende, men er like fullt alvorlig. Utenforskap er problematisk.
Sandbu tror at både etnisk norske og utenlandske leger opplever utfordringer i møtene med mennesker med annen kulturell bakgrunn enn sin egen. Dialog og mulighet for å lære av hverandre vil kunne ha stor betydning både for møtene mellom lege og pasient, men også for å styrke det faglige og sosiale fellesskapet legene imellom.
«Kongstanken» er å bidra til en endring.
- Vi håper å få til et ettårig kurs med månedlige samlinger på to-tre timer med åtte-ti deltakere. I gruppesamlingene er målet at legene skal lære av hverandre og hverandres erfaringer og tilføre hverandre noe nyttig. «Mutual learning» kalles det på engelsk. På norsk blir det «gjensidig læring». Det andre formålet er sosialt kollegialt fellesskap – at folk som kanskje ellers ikke ville truffet hverandre på fritiden, gjør det.
Han ser for seg at legene møtes på ettermiddagstid, og at hver samling skal ha en innleder. Temaene vil være de samme kliniske utfordringene som LIS i psykiatri har rangert som de mest utfordrende.
- Og så ønsker jeg at det er én kvinnelig og én mannlig kursleder og at en av dem er etnisk norsk og den andre har utenlandsk bakgrunn. Ca. 70 % av utdanningskandidatene i psykiatri i dag er kvinner. Det gjelder både de norske og de utenlandske.
Sandbu håper å starte i september.
- Opplegget må følges av forskning. Intervensjonsforskning i transkulturell psykiatri er det ikke gjort så mye av, men vi tror det er viktig. Mange er enige i at det trengs, men det har vært gjort lite. Det hadde vært veldig moro å få det til.
Hvis leger i psykiatri er interessert i å være med i et slikt prosjekt, håper Sandbu at de vil ta kontakt.
- Jeg nås på morten.sandbu@gmail.com. Håper mange tar kontakt, avslutter han.