Mens moderne kreftbehandling er i fokus og det pøses millioner ut i pasientbehandlingen, investeres det så å si ingenting i patologien, som legger grunnlaget for behandlingen. De fleste land har utdaterte takster som er 15-20 år gamle og fastfrossede budsjetter, som ikke tillater investering i folk eller utstyr.
At patologien ikke er en "sexy" spesialitet, skyldtes en ond sirkel av flere faktorer:
Problemområder
Arbeidsmengden, som har økt dramatisk det siste tiåret, har vært kompensert med erfarne patologer. Det kommende generasjonsskiftet vil kreve en betydelig økning av stillinger. I mange land er lekkasje av nyutdannede spesialister til utlandet et problem, deriblant til Norge. Verre er det at dårlige lønninger og arbeidsforhold gjør at mange jobber dobbelt, i det offentlige på dagtid og privat på kveldene eller forsvinner helt til private laboratorier. Lekkasjen til private ble fremhevet som et særlig problem for utveksling av faglig kompetanse, da denne gruppen ofte ikke lenger er synlig på kurs og konferanser.
Patologer i andre land
Mangel på patologer i akademiske stillinger er også et generelt problem og fører til at patologien taper terreng i medisinerutdanningen. I Grekenland har de forsøkt å kompensere for dette gjennom egne sommerskoler for medisinstudenter. I Tyskland har de lagt ut filmer om hva patologien er og forsøker å tilby spesialtilpassede studentoppgaver innen faget. Utviklingen innen molekylærpatologi bidrar til privatiseringstendensen, med fremvekst av laboratorier som er spesialisert på kun få analysetyper, uten et helhetlig perspektiv på patologi og utdanning eller forskning.
Løsningen?
Den er åpenbar og ligger i å gjøre faget tiltrekkende for den kommende generasjon av leger, med full automatisering og digitalisering, og vil kreve betydelige ressurser. At det er mulig, er revolusjonen innen radiologi et godt eksempel på. At patologifaget fortsatt anses som et område der et mikroskop og et par fargebad er tilstrekkelig, er absurd.
Patologien er den viktigste disiplinen i dagens medisin - og den som tilføres minst ressurser.
ESP og de nasjonale patologforeningene vil ha nok å jobbe for i årene som kommer!
Referent G.Cecilie Alfsen