Gjennombruddsprosjekt psykiatri: Bruk av tvang

8 Etterord - og nye utfordringer

5. mars 2012
Per A. Føyn og Juan Robbie Mathisen

Gjennombruddsprosjektet representerer mye innsats over kort tid. Finansiering og organisatorisk støtte fra Legeforeningen, og godt samarbeide med Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund har gjort det mulig å drive et stort prosjekt gjennom på kort tid. Erfaringene fra de to første gjennombruddsprosjektene gjorde at gjennomføringen gikk smertefritt. Gjennom åtte måneder har arbeidsgrupper fra nitten psykiatriske avdelinger utvist kreativitet, målbevissthet og en arbeidsinnsats de fortjener honnør for. Medarbeidernes kunnskap og ansvarsfølelse ble mobilisert, og langt de fleste oppnådde de mål de hadde satt seg.

Prosjektet viser at metoden egner seg til forbedringsarbeide i psykiatrien. Vi har sett at avdelinger som allerede på forhånd har god praksis, likevel kan forbedre seg mye, mens avdelinger som i utgangspunktet henger etter, kan ha en tyngre vei å gå og trenge mer støtte. I tillegg ble det knyttet både faglige og sosiale bånd mellom så vel avdelinger som yrkesgrupper.

Innledningsvis i rapporten ble det fokusert at målet med prosjektet var todelt: i første rekke at den kliniske praksis ble endret slik at pasientene ble ivaretatt på en bedre måte, men også at helsepersonell erhvervet seg kunnskap om hvordan de skal avstedkomme slike endringer. Vi har fokusert på de forskjellige fasetter av kvalitetsforbedringsarbeidet, og i tillegg vektlagt nettverksbygging, tverrfaglighet og samhandling. Vår oppfatning er at dette har bidratt til at resultatene har blitt så bra.

Som ledere av veiledergruppen og ekspertgruppen har vi fulgt prosessen nøye, både innad i prosjektet og hvilken betydning det har hatt i det psykiatriske fagmiljøet og i dets forhold til omverdenen. Vi mener at det fagfolkene har lært gjennom dette prosjektet må utvikles videre. Det er imidlertid ingen selvfølge at endringene består etter at prosjektet er avsluttet, heller ikke at endringsarbeidet drives videre i fremtiden. Med så mye konsentrert arbeidsinnsats samt støtteapparat fra prosjektledelsen, er det en mulighet for at gamle «uvaner» kan dukke opp etter at det hele er avsluttet. Å opprettholde og helst videreutvikle endringene over tid blir da en utfordring for prosjektdeltagerne, men også hos deres ledere.

Temaet tvang i akuttavdelinger var et heldig valg som gjorde første Gjennombruddsprosjekt psykiatri relativt enkelt. I tillegg fikk vi drahjelp av at nytt lovverk ble implementert i prosjektperioden. Det systematiske arbeidet med å redusere tvangsbruk må fortsette, men i tillegg bør det snarest settes i gang et nytt prosjekt med et nytt tema. Det er viktig å få prøvd ut hvordan gjennombruddsprosjekt som metode kan anvendes på et tema som krever samspill i den psykiatriske behandlingskjeden. Vi anbefaler at brukerperspektivet kommer enda sterkere inn allerede fra planleggingsfasen i et neste prosjekt, for eksempel ved å ha brukerrepresentant i ekspertgruppen. Tett og godt samarbeide mellom prosjektledelse, veiledere som kjenner metoden, og ekspertgruppe og andre fagfolk fra psykiatrien vil også være avgjørende for å lykkes.

Det er vårt håp at prosjektet har gitt våre medarbeidere både effektive verktøy, og tro på at det går an å endre den kliniske hverdag med enkle midler, slik at kontinuerlig kvalitetsforbedring i fremtiden vil inngå som en fast del av hverdagen i alle psykiatriske avdelinger.