Kompetanseutvikling i sykehus gir bedre spesialisthelsetjeneste
Godt læringsmiljø for leger under spesialisering er avgjørende for å sikre fremtidige sykehustjenester av høy kvalitet. Legeforeningen frykter at videreutdanningen av leger svekkes gjennom måten spesialisthelsetjenestene finansieres, organiseres og driftes i dag. Sykehusavdelinger med stor utdanningsaktivitet blir underfinansiert siden denne aktiviteten ikke belønnes i dagens finansieringsordning. Økt arbeids- og funksjonsdeling øker faren for at samhandlingen mellom fagmiljøene svekkes og at kontakten mellom de ulike spesialitetene brytes.
Spesialistutdanningen må være enhetlig og nasjonal. Alle parter i helsevesenet har et felles ansvar for at utdanningstilbudet til leger under spesialisering har god kvalitet. Regionale helseforetak og foretak har en lovpålagt plikt til å sørge for utdanning av spesialister, og bærer dermed det største ansvaret. Dette må gjenspeiles i prioriteringer og organisering av helsetjenesten. Arbeidsforholdene for leger under spesialisering må legge til rette for at legene får den tiden de trenger til å lære faget under forsvarlig veiledning fra eldre kolleger. Hver enkelt lege har utover dette et personlig ansvar for å tilegne seg og vedlikeholde de kunnskapene som kreves.
Legeforeningen mener:
- Finansieringsordningene må stimulere til økt satsing på spesialisering. Øremerkede tilskuddsmidler eller tyngre DRG-vekting av ønskede aktiviteter kan være aktuelle veier å gå
- Spesialiseringen må synliggjøres i sykehusavdelingenes budsjetter. Kostnader knyttet til internundervisning, supervisjon, veiledning og utdanning av veiledere må budsjetteres på lik linje med andre aktiviteter. Dette gjelder også kursavgifter og andre spesifiserte kostnader ved spesialisering. Tid må frigjøres til fordypning, internundervisning, veiledning og supervisjon
- Omorganiseringer, og særlig arbeids- og funksjonsfordelinger, krever planlegging og konsekvensutredning for å ivareta spesialisering. Spesialitetskomiteene, spesialforeningene og tillitsvalgte må delta i denne prosessen
- Kapasiteten for spesialisering må opprettholdes og helst økes. Ledige stillinger må lyses ut. Avdelinger som holder stillinger ledige, må møtes med reaksjonsformer som også rammer økonomisk
- Helsemyndighetene og regionale helseforetak må bedre rammevilkårene for legenes videre- og etterutdanning
Bakgrunn og begrunnelser:
Store deler av norsk helsevesen finansieres gjennom innsatsstyrt finansiering (ISF) eller stykkprisfinansiering. Utdanningsaktivitet gjenspeiles imidlertid ikke i inntjeningen til sykehuset - det kan tvert i mot svekke inntektsmulighetene. Dermed fører denne finansieringsmåten til at sykehus som bruker ressurser på videreutdanning av leger, straffes økonomisk. Sykehus som bruker ressurser på videreutdanning av leger får heller ingen kompensasjon ut over rammetilskuddet. Det finnes med andre ord ingen økonomiske insentiver som motiverer helseforetakene til å bruke ressurser på dette viktige feltet. Det bør være en forutsetning for tildeling av rammetilskuddet at sykehusene gjennomfører sin lovpålagte utdanning av helsepersonell, herunder leger under spesialisering. Øremerkede tilskudd til spesialisering gjør det mulig med eventuelle sanksjoner, ved at tilskuddet trekkes tilbake hvis spesialiseringen ikke fungerer etter intensjonene.
Det er derfor nødvendig at spesialiseringen synliggjøres i sykehusavdelingenes budsjetter, slik at kostnadene knyttet til spesialisering blir tatt hensyn til i planlegging og drift av sykehus. Her må også tid til internundervisning, fordypning, strukturert veiledning, supervisjon og liknende inkluderes.
Etter reformen med statlig eierskap er flere mindre sykehus slått sammen i større helseforetak. Innad i flere av foretakene er det allerede gjennomført funksjonsfordelinger, og andre er på vei. I mange tilfeller er funksjonsdeling ønskelig, fordi det kan bidra til mer fornuftig utnyttelse av ressursene og til å bygge opp fagmiljøer med større tyngde. Men omorganiseringene kan også skape store utfordringer for spesialiseringen av leger. For hovedspesialitetene vil en uttalt funksjonsdeling spre de forskjellige fagområdene innen samme spesialitetene på ulike arbeidssteder. Dette skaper et behov for rotasjonsordninger, siden leger under spesialisering ikke nødvendigvis får den tjenesten de trenger ved ett sykehus. Det kan bli vanskelig å opprettholde samhandling og relasjoner mellom fagmiljøene, og kontakten til andre spesialiteter står i fare for å brytes. Effektivitetskrav synes også å ha redusert mester-svenn læringen mange steder. Dette er det viktigste læringselementet i spesialiseringen i sykehus og må sikres. Kapasiteten for utdanningen av spesialister må opprettholdes og i mange spesialiteter bør den økes. Legeforeningens lokale tillitsvalgte rapporterer stadig at arbeidsgivere holder stillinger for leger i spesialisering ledige. Derved svekkes utdanningskapasiteten. Dette rammer særlig små fag som er meget sårbare for redusert bemanning. Det er behov for bedre kontroll og strengere reaksjonsformer.
Det formelle, overordnede ansvaret for legers videre- og etterutdanning ligger hos helse-myndighetene. Samtidig er det klargjort i lov om spesialisthelsetjenesten (§ 3-5) at de regionale helseforetakene (arbeidsgiver) har ansvar for å sørge for at helsepersonell, herunder leger, får dekket behovet for undervisning og opplæring. Legene har også et selvstendig ansvar for å være kvalifisert og holde seg oppdatert for det arbeid de er satt til å utføre (lov om helsepersonell § 4). I Legeforeningen, som legenes faglige forening, har kompetanseutvikling stått sentralt i foreningens arbeid (uttrykt i formålsparagrafen) blant annet gjennom tilrettelegging, organisering og kvalitetssikring av utdanningstilbud. De medisinske fakulteter ved universitetene sørger i samarbeid med Legeforeningen for et utdanningstilbud innenfor vesentlige deler av den teoretiske del av utdanningen.
Ansvaret for legers videre- og etterutdanning er således delt og er et ansvar av forskjellig karakter. Myndighetene bør i større grad synliggjøre sitt overordnede ansvar, også økonomisk, for legenes spesialisering. De regionale helseforetakene må forvalte sitt ansvar ved å sørge for gode rammebetingelser for spesialiseringen. Spesialistenes etterutdanning er et klart arbeidsgiveransvar, enten man er egen arbeidsgiver eller arbeider i foretak eller liknende. Foretakene må legge til rette for deltakelse i faglig uavhengige etterutdanningstilbud, som sikrer at også fremtidens pasienter får spesialister med høy kompetanse. Legeforeningen vil fortsette sitt faglige engasjement både i spesialistutdanningen og i å skape gode faglige miljøer for læring.
Vedtatt av Sentralstyret 10.11.2005
Avd. for informasjon og helsepolitikk