Gode legevaktsordninger gir trygghet for befolkningen
Mange kommunale legevakter sliter i dag med å tilby sine innbyggere et faglig godt tilbud på kveld og natt. Flere kommuner er så små at legevaktene har små personellressurser, dårlig støtteapparat og stor sårbarhet ved helsepersonells sykdom, permisjon, vakanser og liknende. Dette fører til lengre ventetider og mer ustabile forhold for pasientene. En forutsetning for å bedre legevaktstjenesten er at det etableres legevakter på tvers av kommunegrensene, som har god samhandling med fastlegene, nødmeldetjenesten, ambulansetjenesten og lokalsykehusene.
Interkommunale legevaktsordninger er i dag lite økonomisk attraktive for kommunene. Legeforeningen har i mange år arbeidet for finansieringsløsninger som sikrer at kommunene ikke får store merkostnader ved å inngå samarbeid om legevaktstjenester. Etablering av interkommunal legevakt handler dessuten om mer enn god kvalitet på legevakttjenestene. Det handler også om å sette distriktskommuner i stand til å rekruttere leger og sikre stabil allmennlegedekning på dagtid, slik at innbyggerne kan få oppfylt sin rett til fast lege.
Legeforeningen mener:
- Hele befolkningen må sikres en kvalitativt god akuttberedskap på kveld og natt ved tilgang til en åpen og bemannet legevakt.
- Organisering i interkommunale legevakter vil bidra til økt kvalitet, bedre samarbeid mellom tjenestenivåene og til å styrke rekrutteringen av leger til distriktene.
- Alle kommuner bør inngå i samarbeid om legevakt, men tilknytningsformen vil variere med geografiske forhold. Det må fastsettes maksimal reisetid til legehjelp, og etableres bakvaktordninger der det er nødvendig.
- Utviklingen av legevaktorganiseringen mot interkommunale legevakter må styres på nasjonalt nivå.
- Etablering av interkommunale legevakter er god ressursutnyttelse. Selv om kommunene står i fare for å øke sine utgifter, så er det mulighet for en tilsvarende eller større innsparing for Rikstrygdeverket. Interkommunale legevakter må derfor sikres statlig finansiering, slik at kommunene finner det hensiktsmessig å inngå et interkommunale samarbeidsordninger.
Bakgrunn og begrunnelse for standpunktene
Det er et overordnet mål at legevakten i kommunehelsetjenesten skal sikre befolkningen et trygt, bærekraftig og oversiktlig medisinsk nødhjelpstilbud utenfor sykehus utenom vanlig arbeidstid. For å nå målet, mener Legeforeningen at legevakten må etableres på tvers av kommunegrenser og i samarbeid med nødmeldetjenesten, ambulansetjenesten og lokalsykehusene.
Legeforeningen har i flere år arbeidet for å sikre interkommunale samarbeidsordninger for legevakt, blant annet gjennom rapporten Legevakt i kommunehelsetjenesten. Interkommunal legevakt vil si at legevakten organiseres rundt en fast stasjonær base der befolkningen kan henvende seg for hjelp. I basen har legevaktlegen assistanse fra annet helsepersonell. Legeforeningen mener at en slik organisering vil bedre kvaliteten på legevakttjenesten. Ordningen gir mulighet til å sortere henvendelser etter hastegrad, dvs. å prioritere riktig. Legevakt med en enkelt lege som tilser pasienter gir svært begrensende muligheter til slik prioritering, noe som kan medføre for lang ventetid for enkelte pasient. Interkommunal organisering av legevakt gir også et mindre sårbart system ved helsepersonells sykdom, permisjoner, vakanser ol. Ved at støtteapparatet både under vakt og utrykning styrkes, bidrar organiseringen til bedre rammebetingelser for å kunne gi bedre behandling i akutte situasjoner.
En slik organisering gir rom for samlokalisering mellom interkommunal legevakt, lokalsykehus, helseradionettet og ambulansestasjon. Systemet legger til rette for målrettet utvikling av nødmedisinsk kompetanse for allmennleger, ambulansesjåfører og sykepleiere, herunder kontinuerlig opplæring, kurs og treningsprogrammer.
For at hele befolkningen skal få et styrket legevakttilbud, bør alle kommuner knyttes til interkommunal legevaktordning. Lokale forhold vil medføre at tilknytningsformen varierer. For at ordningen skal fungere, er det avgjørende at det defineres en maksimal akseptabel reisetid. En god bakvaktordning skal sørge for at pasienter med lengst avstand opplever tilstrekkelig trygghet, men det må motvirkes at kommuner med geografiske forhold som tilsier bakvaktordning belastes med større kostnader. Det må også iverksettes tiltak for å unngå et dobbeltvaktssystem for personellet som berøres.
En bedre legevaktorganisering vil få stor betydning for rekruttering av helsepersonell til distriktene, i særlig grad for leger. Gjennomsnittsalderen på fastleger nærmer seg 50 år, og tall fra Rikstrygdeverket viser at andelen fastleger over 55 år er økende. Det betyr at om få år vil legevaktsordningene i mange kommuner bryte sammen rett og slett fordi legene pga høy alder går ut av vaktsystemet. Vi vet at uhensiktsmessig og dårlig organisert legevakt er en viktig årsak til problemene med å rekruttere fastleger til distriktene. Den ustabile legedekningen som dette medfører, har stor betydning både for kvalitet og kontinuitet i arbeid som fastlege og som legevaktslege. For befolkningen vil en bedre organisering av legevakt dermed få betydning for tilgang til god allmennlegetjeneste på dagtid såvel som på kveld og natt. For kommunene vil dette gi større muligheter til å rekruttere leger på bakgrunn av de alminnelige vilkår som gjelder. Det vil også gi reduserte kostnader til administrasjon for å oppfylle kravene til legedekning som i situasjoner med høy "turn-over".
Undersøkelser viser at kombinasjonen av interkommunal legevakt og fastlegeordningen effektiviserer og rasjonaliserer helsetjenestene. Interkommunal legevakt medfører store innsparinger for Rikstrygdeverket, samtidig som kommunene får om lag det samme kronebeløpet i økte kostnader. Med en fortsatt usikkerhet om finansiering og manglende kompensasjon for kommunene, vil imidlertid eksisterende interkommunale legevakter stå i fare for nedlegging. Det vil heller neppe skje noen videre utbygging av det interkommunale legevaktsamarbeide før finansieringsgrunnlaget er klarlagt.
Godkjent av sentralstyret 9.12.2005
Avdeling for informasjon og helsepolitikk