Statistikkgrunnlag
Den årlige statistikken fra Statens Autorisasjonskontor for helsepersonell gir opplysninger om fordelingen på statsborgerskap for leger som har fått norsk autorisasjon som lege. Denne statistikken sier imidlertid ingenting om hvor mange av de utenlandske legene som faktisk arbeider i Norge, eller som blir værende i Norge over lengre tid. Det ser ut til at en svært høy andel av utenlandske leger som får norsk autorisasjon kun vikarierer i Norge i en kort periode, eller reiser en del mellom landene.
Den norske legeforening fører et legeregister som i prinsippet omfatter alle leger som har norsk godkjenning, kanskje med unntak av enkelte utenlandsk utdannede leger som har en begrenset godkjenning (lisens) og som ikke er medlemmer av Legeforeningen. Usikkerheten i statistikkgrunnlaget ligger imidlertid ikke her, men i spørsmålet om hvilke av de mange utenlandske statsborgerne i legeregisteret som til enhver tid bor og/eller arbeider i Norge. Inkludert leger som er 67 år eller eldre, har vi per i dag over 15.000 utenlandske statsborgere registrert, hvorav 13.758 er nålevende leger under 67 år. Spørsmålet er hvor mange av disse som faktisk bor og/eller arbeider i Norge. For medlemmer av Legeforeningen vet vi ganske sikkert hvem som er i Norge. For ikke-medlemmer registrerer vi ikke opplysninger om arbeidsforhold, og vi er derfor henvist til mangelfulle og usikre opplysninger om bosted for å avgjøre hvilke av disse som til enhver tid befinner seg i Norge.
Ut fra hvilke leger som vi, basert på Legeforeningens legeregister, legger til grunn som leger som for tiden bor og/eller arbeider i Norge, er 96,7 % medlemmer av Den norske legeforening. Andelen medlemmer blant disse er da 98,1 % blant leger som er norske statsborgere (eller et mindre antall som i registeret står med ukjent statsborgerskap) og 89,6 % for utenlandske statsborgere (93,4 % for utenlandske spesialister), høyest for land utenfor EU/EØS/Sveits med 95,4 %, og lavest for statsborgere fra andre nordiske land med 83,0 %. Siden vi er relativt sikre når det gjelder leger som er medlemmer av Legeforeningen, er vårt tall for utenlandske leger derfor neppe veldig mye for høyt. Det kunne være for lavt, men i så fall ville andelen medlemmer av Legeforeningen være tilsvarende lavere blant de utenlandske legene, og forskjellen i andelen medlemmer av Legeforeningen mellom norske og utenlandske statsborgere ville da være så stor at det vil være usikkert om vi da kunne anta at de utenlandske legene har et mer langvarig opphold i Norge.
Når vi her snakker om ”norske” og ”utenlandske” leger, eller hvilket land legen ”kommer fra”, er det altså statsborgerskapet som vi har registrert, som legges til grunn. Det viser seg imidlertid at statsborgerskapet i en del tilfeller er forskjellig fra legens opprinnelsesland. Dette gjelder særlig statsborgere fra nordiske land som i mange tilfeller kan ha opprinnelse fra et land utenfor Europa.
Utvikling i antallet leger fra hvert land
Vi mangler sikre data om hvor mange utenlandske leger vi hadde i Norge på begynnelsen av 1990-tallet, men vi kan anslå denne andelen til omkring 2- 3 %. Vi har grunn til å anta at et flertall av disse var statsborgere fra andre nordiske land. Ut over 1990-tallet, særlig i årene 1996- 1999 økte antallet utenlandske leger kraftig, særlig stor var økningen i antallet leger fra Sverige, i litt mindre grad leger fra Danmark, Island og Finland. Mot slutten av 1990-tallet begynte også antallet leger fra Tyskland å skyte fart. Per januar 1999 var 12,1 % av legene utenlandske statsborgere, og dette tilsvarte 1.774 statsborgere. Per i dag er dette antallet nesten fordoblet, men det har samtidig også vært en kraftig økning i antallet norske leger. Når det gjaldt leger fra land utenfor EU, var det i januar 1999 flest fra Bosnia Hercegovina, Serbia, Polen, Iran og Irak.
Vi kan anta at veksten i antallet utenlandske leger i Norge i stor grad kan ha sammenheng med EØS-avtalen som trådte i kraft 1.1.1994. Men før dette hadde vi i en årrekke hatt ”Nordisk overenskomst” som gav leger fra de nordiske landene de samme rettighetene som fra 1.1.1994 gjaldt for leger fra alle EU/EØS-landene. Det gikk altså en del år før vi kan si at EØS-avtalen kan ha medvirket til en kraftig vekst i antallet leger fra EU/EØS-landene, ettersom veksten i antallet utenlandske leger i Norge frem til slutten av 1990-tallet først og fremst gjaldt for leger fra nordiske land, som altså også tidligere hadde de samme rettighetene.
Tabell 1 viser utviklingen i antallet leger fordelt på land for årene 2001- 2010. Vi ser at det til og med 2003 var flest leger fra Sverige, men at dette antallet deretter gikk noe ned frem til 2006 og deretter har økt noe igjen. De senere årene har vi imidlertid sett en kraftig økning i antallet spesialistgodkjenninger som er overført fra Sverige, men uten at antallet leger fra Sverige som bor og/eller arbeider i Norge, har vist en tilsvarende økning. Når det gjelder leger fra Danmark, har det vært en langsom og mer jevn økning enn i antallet leger fra Sverige.
Antallet leger fra Tyskland har økt jevnt helt siden siste del av 1990-tallet, og i 2004 passerte antallet leger fra Tyskland antallet fra Sverige. Antallet har fortsatt å øke, men det ser ut til at denne økningen de senere årene har skjedd noe langsommere enn tidligere. Antallet leger fra Nederland viser en tilsvarende utvikling, men på et vesentlig lavere nivå. Det er også en svak økning i antallet leger fra Storbritannia. For resten av landene som var EU-medlemmer før 1.5.2004, er det relativt små endringer i tallene over tid. Vi kan merke oss at det er svært få leger i Norge fra de sørligere EU-landene sammenlignet med de nordlige delene av EU.
Fra 1.5.2004 fikk vi ti nye EU-land, og ytterligere to nye EU-land fra 1.1.2007. Det har vært en markant vekst i antallet leger fra disse landene etter at de ble EU-medlemmer, men tabellen viser også at det allerede var en del leger i Norge fra de samme landene også før disse landene ble medlemmer av EU. De siste par årene har det imidlertid vært en noe kraftigere vekst i antallet leger fra Polen, Litauen og Ungarn, og etter hvert også fra de to nye EU-landene fra 1.1.2007, Bulgaria og Romania. Antallet leger fra disse landene i Norge er fortsatt ikke veldig høyt.
Av plasshensyn har vi bare tatt med landene utenfor EU/EØS under ett i tabell 1. Blant disse landene er det per i dag flest leger fra Serbia (91), Russland (87), fra Irak (86) og fra Bosnia Hercegovina (60). Tidligere var det her flest leger fra Bosnia Hercegovina, Serbia, Iran og Irak, i denne rekkefølgen. Blant disse landene har vi altså hatt størst økning i antallet leger fra Serbia, Russland og Irak, mens antallet leger fra Bosnia Hercegovina, Iran, Pakistan og India bare har hatt en mindre økning.
Kjennetegn ved utenlandske leger
Tabell 2 og tabell 3 viser en del kjennetegn ved de utenlandske legene, hhv per 9.3. 2004 og per 29.11. 2010, for også å vise de aller nyeste tallene. Merk at inndelingen i land her er noe forenklet i forhold til tabell 1. Vi viser her ikke tall for hvert enkelt land (bortsett fra Norge), og det er ikke skilt mellom ”de gamle” og ”de nye” EU-landene. Skillet mellom EU-landene og øvrige land er i tabell 2 det som gjaldt før utvidelsen av EU per 1.5.2004. Utvidelsen av EU er altså en del av forklaringen på veksten i antallet leger fra EU utenom Norden når vi sammenligner tabell 2 og 3. Når vi sammenligner disse to tabellene, ser vi en del interessante utviklingstrekk.
Vi ser at andelen av legene som er godkjente spesialister, er betydelig redusert fra 2004 til 2010 for norske statsborgere, mens den har økt betydelig for alle grupper av utenlandske statsborgere. Det er kanskje overraskende at det er såpass stor nedgang i andelen godkjente spesialister blant norske statsborgere, men en del av forklaringen er at det siden 2004 er blitt uteksaminert større årskull enn tidligere av norske leger, både utdannet i Norge og i utlandet. Veksten har vært særlig stor blant norske leger som har studert i utlandet, og da særlig i Øst-Europa. Per i dag er det over 2.500 norske medisinstudenter i utlandet, hvorav 86 % i Øst-Europa, og mer enn 1.100 av disse studerer i Polen.
Godkjente spesialister omfatter her både de som er blitt godkjente etter norske regler, og de som har fått sin spesialistgodkjenning overført til Norge fra EU/EØS-land på grunnlag av enten nordisk overenskomst eller EØS-avtalen. Eventuelle spesialistgodkjenninger som ikke er godkjent i Norge på ett av disse grunnlagene, har vi ingen kjennskap til.
Relativt minst har økningen vært i andelen godkjente spesialister blant leger fra andre nordiske land, men andelen er likevel blitt nesten like høy som for norske statsborgere. Klart høyest er andelen med norsk spesialistgodkjenning blant leger fra EU utenom Norden, med hele 64,3 % per 29.11. 2010. Dette til tross for at gjennomsnittsalderen blant alle disse legene er bare 43,5 år (44,2 år blant leger fra EU-land før 1.5.2004, 41,0 år blant leger fra de ti nye EU-landene og 43,0 år for leger fra Bulgaria og Romania).
Lavest er andelen godkjente spesialister blant leger fra land utenom EU og Norden, men det er denne gruppen som har hatt den største relative veksten i andelen spesialister, fra 22,6 % til 39,7 %.
Vi ser at det har vært en klart vekst i gjennomsnittsalderen blant alle gruppene av utenlandske leger fra 2004 til 2010, mens gjennomsnittsalderen blant de norske legene er redusert med 0,9 år. Det er altså i mindre grad enn tidligere de yngre legene som kommer fra utlandet til Norge. Samtidig er mange av de utenlandske legene som kom til Norge for mange år siden, blitt værende i Norge og har dermed bidratt til veksten i gjennomsnittsalder blant de utenlandske legene i Norge.
Når det gjelder doktorgrader derimot, er det en klar nedgang i andelen med registrert doktorgrad både blant norske og utenlandske leger. Mye av dette kan imidlertid forklares med at registreringene av doktorgrad i legeregisteret er blitt mer mangelfull enn tidligere.
Andelen medlemmer av Legeforeningen er usikker som nevnt innledningsvis, og disse tallene henger naturlig nok sammen med hvilke tall vi legger til grunn for det totale antallet leger i Norge. Vi ser at andelen medlemmer av Legeforeningen er klart høyest for norske leger og lavest for leger fra øvrige nordiske land. Dette kan forklares med at mange av disse trolig kan være medlemmer av sitt eget lands legeforening, samtidig som mange av de nordiske legene gjerne er i Norge for en noe kortere tid, eller reiser mye frem og tilbake mellom landene. Blant de utenlandske legene er andelen medlemmer av Legeforeningen høyest blant leger fra land utenom EU og Norden. Disse legene har kanskje gjort den største personlige investeringen i språk og kultur ved å etablere seg som lege i Norge og har kanskje i størst grad et langsiktig perspektiv på sitt virke som lege i Norge.
Kvinneandelen har økt noe mer blant norske enn blant utenlandske leger, noe som kan forklares med den store veksten i antallet nyutdannede leger som har kommet i perioden, og blant disse nye norske legene er kvinneandelen over 60 %. Lavest er kvinneandelen blant leger fra andre nordiske land, til tross for at kvinneandelen blant leger i de øvrige nordiske landene er høyere enn i Norge, med unntak av Island. Kvinneandelen har økt relativt minst blant leger fra land utenom EU og Norden, men disse hadde fra før den desidert høyeste kvinneandelen.
Gjennomsnittsalderen har som nevnt økt blant alle gruppene av utenlandske leger mens den er blitt noe redusert blant norske leger. Størst har økningen vært for leger fra EU utenom Norden, og fra land utenom EU og Norden, som fra før hadde den laveste gjennomsnittsalderen.
Blant godkjente spesialister er andelen utenlandske statsborgere høyest innen spesialitetene plastikkirurgi, klinisk nevrofysiologi, fødselshjelp og kvinnesykdommer, ortopedisk kirurgi, patologi og revmatologi, i denne rekkefølgen. De senere årene har det også vært en meget høy andel utenlandske statsborgere blant spesialistgodkjenningene i psykiatri, men der er ennå ikke her andelen utenlandske spesialister er høyest. Andelen nordiske borgere er særlig høy innen klinisk nevrofysiologi, plastikkirurgi, ortopedisk kirurgi og urologi, i denne rekkefølgen.
Blant leger i spesialisering er andelen utenlandske statsborgere høyest innen spesialitetene klinisk nevrofysiologi, urologi, fordøyelsessykdommer, fysikalsk medisin og rehabilitering, revmatologi, gastroenterologisk kirurgi, nyresykdommer og radiologi, i denne rekkefølgen. Andelen nordiske borgere er særlig høy innen thoraxkirurgi, urologi, ortopedisk kirurgi, plastikkirurgi, og øyesykdommer, i denne rekkefølgen.
Når det gjelder stillinger, er andelen utenlandske statsborgere høyest blant sykehusleger, og høyere blant overordnede enn blant underordnede sykehusleger. Blant allmennleger er andelen utenlandske statsborgere nesten like høy som blant underordnede sykehusleger. Blant danske statsborgere er andelen allmennleger særlig høy. Nesten annenhver dansk lege i Norge arbeider som allmennlege, mot mindre enn hver fjerde norsk lege.
Andelen utenlandske statsborgere er lavest blant turnusleger (i hvert fall når vi kun ser på medlemmer av Legeforeningen) og blant leger som både er utenfor sykehus og utenfor allmennlegetjenesten.
Andel av legene som har utenlandsk statsborgerskap har altså stabilsert seg på omkring 16 % av legepopulasjonen i Norge til enhver tid. Det norske helsevesenet hadde neppe klart seg uten disse legene. Våre prognoser for tilgang og avgang av spesialister tilsier at det trolig vil bli et økende behov for utenlandske spesialister i spesialisthelsetjenesten i årene fremover.
Hovedpoenger
- Andelen utenlandske leger i Norge økte kraftig ut over 1990- tallet fra et nivå rundt 2- 3 % av legepopulasjonen, og har siden 2001 stabilisert seg på omkring 16 % av leger under 67 år i Norge, noe som nå tilsvarer 3.449 utenlandske leger.
- Mens de utenlandske legene tidligere var yngre enn de norske legene, er gjennomsnittsalderen nå like høy for utenlandske og norske leger.
- En økende andel av de utenlandske legene er godkjente spesialister, samtidig som andelen godkjente spesialister blant norske leger er synkende
- Andelen godkjente spesialister er derfor nylig blitt høyere for de utenlandske enn for de norske legene. Dette gjelder norsk godkjenning som spesialist, inkludert godkjenninger som er konvertert fra et EU/EØS-land.
- Leger fra andre nordiske land har tradisjonelt utgjort den største andelen av de utenlandske legene i Norge og utgjør nå 1.224 leger. Antallet ligger ganske stabilt omkring 1.200 leger, og utgjør således en synkende andel av de utenlandske legene i Norge.
- En økende andel av de utenlandske legene er fra Tyskland, dette antallet viser en jevn økning helt siden siste del av 1990-tallet
- Per 29.11.2010 er det blant leger under 67 år i Norge 16,1 % utenlandske statsborgere (14,7 % blant medlemmer, 16,2 % blant spesialister og 15,3 % blant ikke-spesialister).
- Det vil si 3 449 utenlandske statsborgere, hvorav 1 224 fra Norden (herav 621 fra Sverige, 423 fra Danmark, 109 fra Island og 71 fra Finland).
- 1 127 leger er fra EU-land før 1.5.2004 utenom Norden (herav 815 fra Tyskland og 108 fra Nederland).
- 372 leger er fra de 10+2 nye EU-landene (herav 125 fra Polen, 62 fra Litauen, 57 fra Ungarn, 36 fra Bulgaria og 28 fra Romania).
- 14 leger er fra Sveits som på dette området har omtrent samme tilknytning til EU som det EØS-landene har.
- 712 leger er fra land utenfor EU/EØS/Sveits (herav 91 fra Serbia, 87 fra Russland, 86 fra Irak og 60 fra Bosnia Hercegovina).
- Til sammenligning er det nokså få ”norske” leger som arbeider i utlandet, av Legeforeningens medlemmer kan det være noe over 400, men av disse er faktisk over halvparten utenlandske statsborgere som har beholdt sitt medlemskap i Den norske legeforening til tross for at de ikke lenger, eller for tiden, arbeider i Norge.