Hvor mange gravide plages med depressive symptomer mens de er gravide og etter fødsel? Hvilken betydning har etnisitet, grad av integrering og fysisk aktivitet? Dette er spørsmål som ph.d. Nilam Shakeel har søkt svar på i doktorarbeidet sitt.
Hun fant at dobbelt så mange kvinner med innvandrerbakgrunn enn vest-europeiske kvinner har depressive symptomer under svangerskapet. Og forekomsten av tegn på mulig depresjon etter at de har født, er nær tre ganger høyere hos minoritetskvinnene.
Manglende integrering er en klar risikofaktor for depressive plager både under og etter graviditeten for kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn. Resultatet er korrigert for sosioøkonomisk bakgrunn.
– Det er viktig være å klar over at depressive symptomer i svangerskapet og etter fødselen forekommer hos alle kvinner og at kvinner som er dårlig integrert kan være i en risikogruppe. Vi fastleger ser disse pasientene tidlig i svangerskapet, poengterer Nilam Shakeel.
Hun er fastlege ved Lindeberg legesenter i Oslo og disputerte ved Universitetet i Oslo i juni i år.
Første i Norge
Shakeel var én av 20 forskere i allmennmedisin som la frem prosjektet sitt på Forskningsdagen under Nidaroskongressen i oktober. Hun ble belønnet for forskningen og for presentasjonen sin med Allmennmedisinsk forskningsfond (AMFF) sitt reisestipend, en pris som AMFF deler ut én gang i året. I 2012 fikk hun Allmennmedisinsk forskningsutvalg sin forskerpris.
Les intervju med prisvinneren her.
Ifølge den prisbelønte forskeren er dette den første studien i Norge som har sett på depressive symptomer under svangerskapet og i barseltiden hos minoritetskvinner som ikke snakker norsk.
Lavt nivå av integrering ble målt ved spørsmål om språkkunnskaper, hvor ofte de så på norsk TV eller leste norske aviser, hvor ofte de hadde besøk av minst én nordmann og hvor lenge de hadde bodd i Norge.
– Hos minoritetskvinnene fant vi at lav grad av integrering slår uheldig ut og var forbundet med tredoblet risiko for depressive symptomer etter fødselen, sammenlignet med dem som er godt integrert og de vest-europeiske kvinnene. Det er ikke etnisiteten i seg selv som er en risikofaktor, men hvor godt kvinnene er integrert, sier Shakeel.
Sosial støtte
Blant vestlige kvinner rapporterte 8,6 prosent depressive symptomer under svangerskapet, sammenlignet med 16,1 prosent blant etniske minoritetskvinner, med høyest forekomst hos gravide fra Midt-Østen og Syd-Asia.
Forekomsten av depressive symptomer etter fødselen var 4,8 prosent hos vestlige kvinner 12,7 prosent hos minoritetskvinnene.
Depressive symptomer ble kartlagt ved bruk av Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS), et spørreskjema for symptomer på depresjon før og etter fødsel. En skår på 10 eller mer ble i studien regnet som depressive symptomer, tegn på mulig depresjon. Maksimal skår er 30.
For både vest-europeiske kvinner og etniske minoriteter var belastende livshendelser, depresjon tidligere i livet og selvrapportert dårlig helse forbundet med depressive symptomer under svangerskapet. Depresjon under svangerskapet eller tidligere i livet, belastende livshendelser og mangel på støtte var forbundet med høyere skår på depressive symptomer etter fødselen.
Overraskende funn
Forekomsten av depressive symptomer blant vest-europeiske kvinner var langt lavere etter fødselen enn under svangerskapet. Mens forekomsten blant etniske minoritetskvinner var høyere etter fødsel.
– Skulle vi fulgt ekstra nøye med på minoritetskvinnene som fikk depressive symptomer under svangerskapet, hadde vi ikke fanget opp alle som ble deprimert etter fødselen. Men hos de vestlige kvinnene kunne vi kanskje ha forebygd depresjon hvis vi hadde fått fulgt godt opp dem som var depressive under svangerskapet.
– Hvordan kan dere forklare disse forskjellene?
– Det vet vi ikke noe om, så det ville bare blitt spekulasjoner.
Funnet overrasket forskeren.
– Vi tenkte nok at den høyere forekomsten av depressive symptomer hos etniske minoritetskvinner ville vedvare også etter fødselen. Derimot så vi en tendens til at mange innvandrerkvinner som ikke hadde depressive symptomer mens de var gravide, fikk slike plager etter at de hadde født. Mens en høyere andel av vestlige kvinner hadde depressive symptomer både i svangerskapet og etter fødselen. Men tallene våre er små, poengterer Shakeel.
Uselektert gruppe
Studien omfatter 823 friske gravide kvinner i nordøstlige bydeler i Oslo. Kvinnene, som hadde etnisk bakgrunn fra i alt 65 ulike land, ble rekruttert fra kontroller ved helsestasjonene i bydelene Grorud, Bjerke og Stovner. Kvinnene ble fulgt fra tidlig i svangerskapet og frem til tre måneder etter fødsel.
– Det er gjort få slike studier blant etniske minoriteter. I vår studie utgjorde denne gruppen 59 prosent av kvinnene. Det ble lagt inn mye ressurser på å få med en gruppe som er vanskelig å nå og som ofte blir ekskludert i studier.
– Gruppen vi har sett på er ikke selektert og omfatter kvinner med lav og med høy utdanning og inntekt og inkluderte kvinner som snakket godt norsk og som ikke snakket norsk. Så det er en veldig heterogen gruppe. Men tallene våre er små – 97 av 823 kvinner hadde høy EPDS-skår under graviditeten, og 60 av 643 kvinner hadde høy skår etter fødsel.
Fysisk aktivitet
– Hva ser ut til å beskytte mot depressive symptomer?
– Det må vi se ytterligere på. Vi fant i vår epidemiologiske kohortstudie at fysisk aktivitet i svangerskapet var forbundet med lavere forekomst av depressive symptomer etter fødsel.
Men vi kan ikke si hvorvidt fysisk aktivitet i svangerskapet beskytter mot depressive plager etter fødsel. Til det trengs det randomiserte studier.
Studien viste at gravide som var moderat fysiske aktive i minst ti sammenhengende minutter og til sammen 2,5 timer eller mer hver uke i svangerskapet, hadde færre symptomer på mulig depresjon tre måneder etter fødselen enn fysisk inaktive. Det gjaldt både vestlige kvinner og minoritetskvinner. Resultatene er korrigert for etnisk minoritetsbakgrunn, depressive symptomer tidlig i svangerskapet og selvrapportert bekkenløsning.
Skam og stigma
– Er det spesielle utfordringer ved psykiske lidelser hos minoritetskvinner som gjør det vanskeligere å kartlegge depressive symptomer hos dem?
– Skam og stigma rundt depresjon gjelder både etniske minoriteter og vestlige kvinner. Jeg tenker at fastlege eller jordmor på svangerskapskontroller og på seksukers-kontrollen etter fødselen, må snakke åpent med kvinnen om at fødselsdepresjon er vanlig, informere om tilstanden og si at det finnes hjelp å få, svarer Shakeel.
Hun mener dette ikke bør være så vanskelig.
– Vi må spørre kvinnene: «Er det noe du trenger hjelp til?» «Er det noe du synes er vanskelig?» Vi må fortelle om mulighetene for avlastning, og vi må formidle at de kan komme og få hjelp. Mange helsestasjoner har flere tilbud, og noen har egne psykologer. Men tilbudene varierer veldig fra sted til sted. Noen frisklivssentraler har også egne grupper for gravide og for etniske minoriteter.
– Er fastlegenes rolle i svangerskapsomsorgen godt avklart?
– Kvinnene kan jo selv velge om de vil følges opp av fastlege eller jordmor. Ganske mange gravide går til andre enn fastlegen for svangerskapskontroll. I vår bydel har helsestasjonene tatt over mer og mer over. Min erfaring er at helsestasjonene jobber bra med dette, og flere har innført depresjonsscreening med Edinburgh-metoden, som betyr at de bruker EDPS-skjemaet og med etterfølgende støttesamtale. Men det må være et samarbeid mellom helsestasjonene og fastlegene. Har helsestasjonen en kvinne som trenger hjelp, bør jordmor kontakte fastlegen, og vi fastleger må informere helsestasjonen når det er behov for det.
Mange retningslinjer
Dataene ble samlet inn i perioden 2008-2010. Shakeel mener det er vanskelig å si om resultatene i studien ville vært annerledes med data fra 2019.
– I hvilken grad tror du kunnskapen om svangerskaps- og fødselsdepresjon endret seg blant fastlegene de siste ti årene?
– Det finnes fire ulike retningslinjer som kan brukes, én for voksne med depresjon, én for helsestasjoner, én retningslinje for svangerskapsomsorg og én for barselomsorg. Det ikke er gjort særlig endringer retningslinjene som fastlegene bruker når det gjelder svangerskap og postpartum depresjon. Jeg tror kunnskapen og interessen varierer fra fastlege til fastlege. Helsestasjonene er nok mer opptatt av dette nå enn før, og flere har tatt i bruk Edinburgh-metoden, med bruk av EDPS og påfølgende samtale, svarer Shakeel.
Åtte ulike språk
Hun poengterer at minoritetskvinnene ble veldig godt ivaretatt på en kultursensitiv måte av jordmødrene på helsestasjonen. Det ble brukt profesjonell tolk, og alle spørreskjemaene ble oversatt til åtte ulike språk.
– Hvor representative tror du resultatene er?
– Vi tenker at de er representative for lignende populasjoner, der befolkningen utgjør en høy andel ikke etniske minoriteter. Det er kjent at etniske minoriteter har større risiko for svangerskaps- og fødselsdepresjon. Våre funn samsvarer godt med studier fra blant andre Canada og Storbritannia. Tall på forekomst viser veldig sprikende tall i litteraturen, og vi vet at forskjellene kan bunne i hvordan depressive symptomer måles, sier Nilam Shakeel.
Tekst og foto: Lisbeth Nilsen