Et vanlig spedbarn gråter i opptil to timer om dagen fram til tre månedersdagen. Det skulle være tungt nok for de fleste nybakte foreldre og babyer, men noen barn gråter mye mer. Den rådende definisjonen på kolikk er at et ellers friskt spedbarn gråter minst tre timer daglig, tre dager i uken, over tre uker. Men det er ingen som vet hva uroen kommer av, eller hva som skal til for å hjelpe barna.
Holgeir Skjeie har hatt nærmere hundre ørsmå pasienter med lange gråtetokter inne på kontoret sitt i Kristiansand etter at han startet allmennlegepraksisen sin i 1991. Uten tilgjengelig behandling måtte han i starten sende barna hjem uten behandling eller løsning i sikte. Men etter få år endret det seg.
– Det var som å slukke et lys. Etter noen dager sluttet barna å gråte, sier han.
En troende
Skjeie hadde nemlig fått undervisning og lest i lærebøker om akupunktur at spedbarn med kolikk kunne behandles med nåleakupunktur. En av metodene gikk ut på å sette en nål i hver legg. Da han prøvde det ut, viste det seg å være en slags vidunderkur. Foreldrene fortalte at gråten roet seg, så Skjeie fortsatte. Han tok det inn som en integrert del av praksisen sin, som mange andre allmennleger på samme tid og anslår at han akupunkterte inntil 20 spedbarn i året i årene etter. Han hadde full tillit til metoden.
– Akupunktur for barn ble mitt spesialområde og jeg underviste andre leger, sier Skjeie, og legger til - lett overbærende mot sitt tidligere jeg:
– Jeg var en «troende».
Men den «troende» manglet én ting: vitenskapelig bevis. Etter å ha sett en god effekt over år, måtte det være mulig å få fram det samme i en studiesituasjon. Men det skulle vise seg lettere sagt enn gjort.
Babyer sladrer ikke
Skjeie søkte forskningsmidler til en doktorgradsavhandling. Opplegget han planla var enkelt, men raffinert:
Spedbarn med kolikk ble kalt inn til legebesøk. I legetimen ble barna tatt fra foreldrene til et annet rom i tre til fem minutter. Halvparten av barna fikk akupunktur, den andre halvparten ikke.
– En fordel med å studere babyer er at de ikke sladrer. De har heller ikke forventninger, forklarer Skjeie.
Lag på lag
Det har derimot foreldrene. Siden opplegget også innebar at foreldrene skulle måle effekten av behandlingen ved å rapportere om hvor mye barnet gråt i tiden etter behandling, var det veldig viktig for Skjeie å sørge for at mor og far ikke kunne vite om barnet hadde fått behandling eller ei, så kalt «blinding».
I en pilotstudie ga han og forskerkollegaen han jobbet sammen med, alle barna et rødt tusjmerke for å kamuflere det eventuelle nålestikket, men det viste seg å ikke være nok:
– Noen foreldre klarte å se nålestikket til tross for tusjen. Derfor bestemte vi oss for å også sette på et plaster oppå i tillegg.
Trikset virket. På kontrollspørsmål svarte foreldrene helt tilfeldig – og viste at de ikke hadde peiling på om barnet hadde fått nålestikk eller ei.
Alle ble bedre
Perfekt-blinding. Da var det bare å starte studien. 13 legekontor i Sør-Norge deltok og 90 barn ble tatt inn til legetime. Resultatet viste seg å være positivt. For positivt, faktisk:
– Alle pasientenes gråtetid falt som en stein, uavhengig av om de var i gruppen som fikk nåler eller ikke. De gråt like lite med nål som uten, så nåla virket ikke, konstaterer Skjeie.
Effekten kalles placebo by proxy:
– I det øyeblikket et barn blir ivaretatt for noe som er veldig stressende for foreldrene, så blir alt mye bedre, forklarer Skjeie.
- Ikke gjør som meg
– Avhandlingen burde egentlig hete «Å skite i eget reir», sier Skjeie med et skeivt smil.
– Jeg har vært en slags frontfigur som har falt. Nå sier jeg jo «slutt å gjøre det jeg har gjort i tyve år.»
Men det ligger et alvor under smilet. Når akupunkturen viste seg å ikke ha effekt, betydde det at spedbarn som får akupunktur utsettes for unødvendig smerte:
– Da vi brukte akupunktur på barna målte vi for eksempel ikke hvor mye de grein når de fikk nåla. Vi tenkte at det hjalp så mye at de fikk mindre vondt når de gråter mindre, at det veide opp for dette. Men når vi ikke finner en effekt, må vi slutte å stikke nåler til vi har fått avklart dette. Jeg er ikke akupunktør, det er den hvite frakken som gjelder. Da skal du drive med kunnskapsbasert behandling, poengterer han.
Ingen andre positive studier
Med et uventet funn måtte Holgeir Skjeie så bestemme seg for en ny retning for forskningsprosjektet. Han bestemte seg for å vurdere annen litteratur på feltet. Det var tross alt andre som hadde funnet positive effekter. Til tross for at han fikk hjelp til å også søke i kinesisk faglitteratur, viste det seg at det var gjennomført få andre randomiserte kontrollerte studier. Faktisk var de eneste studiene to studier fra Sverige, gjennomført av venner av ham. Skjeie fikk tak i rådataene for å gjøre en metastudie etter gullstandarden «IPD», det vil si å ikke bare sammenligne forskningsartiklene, men å kjøre en ny analyse av selve dataene i alle studiene.
En uavhengig forsker, Kjetil Gundro Burberg ved Folkehelseinstituttet, gjennomførte analysene. Svaret var som ventet. Det var ingen forskjeller mellom kontrollgruppen og gruppen som fikk behandling, de tidligere forskjellene skyldtes feil i framgangsmåten. Ikke gjort med vilje, i følge Skjeie, men det gjorde at en positiv effekt ble feilaktig påvist.
...men de andre gjør det jo?
Man skulle tro at det var spikeren i kista, men Skjeie hadde en siste innvending han ville tilbakevise: «Dette er jo en årtusen lang kinesisk tradisjon?» Det var ikke Holgeir Skjeies erfaring etter å ha vært i Kina på akupunktørkurs tidligere. Han hadde inntrykk av at akupunktur ble brukt mest på voksne. Så Skjeie dro til Shanghai. Ved Shanghais universitet for tradisjonell kinesisk medisin brukte han deltakende metode til å følge ansatte på avdelingene for pediatris, akupunktur og Tui na, medisinsk massasje. I et år reiste han ned i flere omganger, fikk oversatt lærebøker, fulgte alternativbehandlerne og gjorde intervjuer. Resultatet var kort og godt: Nei, det er det ikke.
– Akupunktur blir sett på som smertefullt for de småbarna. De har andre metoder, som bruk av urter og medisinsk barnemassasje, sier Skjeie.
«Tradisjonen» kom kun fra vestlige akupunktørers lærebøker.
Placebo med mening
Igjen står kolikkbarna. Det finnes fremdeles ingen metoder for å hjelpe barna, så hva er Skjeies plan neste gang han får inn et kolikkbarn på legekontoret?
– Placebo er mitt aller viktigste verktøy som allmennlege. Hvis du ser på fallet i gråtekurven i øyeblikket barna blir tatt i kur, så vet jeg jo at placebo er viktig. Poenget er at dokteren må vite at det er placebo de bruker, sier Skjeie.
For hans del har han kommet fram til en løsning for barna som kommer til ham. Han skal be foreldrene bruke dråper av biolamelk.
– Det er flere studier som viser noe effekt av probiotika, og med placebo i tillegg, vil barna sannsynligvis gråte mindre, sier Skjeie.
Har de egentlig vondt?
Men, påpeker han, vi vet jo faktisk ikke om problemet er for eksempel luft i magen. Kanskje har ikke kolikkbarna mer vondt enn andre barn?
– Det diskuteres nå i forskningsverdenen. Barnegastroenterologene spør om vi faktisk er sikre på at det er smertefullt for barna. På engelsk sier de: «infants can not put pain into perspective». Om det er et lite ubehag eller en kraftig smerte, vil et spedbarn kanskje tolke det likt, sier han.
Et annet alternativ er at kolikkbarna bare er den øverste delen av en normalfordeling og rett og slett et resultat av så kalt «naturlig variasjon»: Ikke alle kan være gjennomsnittlige, noen barn må gråte mer og andre må gråte mindre enn gjennomsnittet.
– Det sitter langt inne for meg å tro på at dette er naturlig variasjon. Jeg synes det ser ut som om de har det vondt, sier Skjeie, men legger fort til:
- Men vi vet jo ikke.
Holgeir Skjeie har forlengst lagt skråsikkerheten til side for vitenskapens strenge lov.
Foto og skribent: Julie Kalveland