Article in Norwegian.
Abstract on Pubmed:
In 1927, a law was implemented in Norway that for the first time required medical students to be state authorised before they could practice medicine and use the title medical doctor. The question of authorisation split the professional elite, both the Norwegian Medical Association and the Medical Faculty at the University of Oslo. Those very few members of the professional elite that advocated authorisation did, however, convince the government as well as the parliament that authorisation should be given and recalled by the state. State authorisation was first of all aimed at protecting the medical profession against "unfit" members; it was not a question of monopolising medical work or preventing other groups from working within the healthcare services. To put this into context, one should know that there had been a transition from a bureaucratic to a free labour market and most doctors were no longer engaged by the State, but had to practise in a private market. One feared that this would undermine the doctors´ authority and status. In this situation, authorisation by the state was considered necessary to safeguard the public´s confidence in doctors and their work.
Artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening kan leses i fulltekst her.
Sammendrag:
I 1927 inntraff en skjellsettende, men i ettertid lite påaktet hendelse i den norske legeprofesjonens historie. Det ble da bestemt ved lov at kandidater fra Det medisinske fakultet i Oslo måtte autoriseres av statsadministrasjonen for å kunne kalle seg lege og praktisere som lege.
Autorisasjonsspørsmålet splittet legeprofesjonen i toppen. Kløften ble dyp, både i Legeforeningen og i Det medisinske fakultet. Leger som ønsket autorisasjon var få i tallet, men ble hørt da myndighetene bestemte at Sosialdepartementet skulle tildele - og tilbakekalle - autorisasjon.
Spørsmålet om autorisasjon - en særlig fullmakt til å kalle seg lege og utøve legeyrket - handlet ikke om å styrke legenes monopol på medisinsk virksomhet, men om å skjerme legefellesskapet mot «uskikkede» medisinere. Det må ses i sammenheng med at vilkårene for legeyrket var blitt kastet om fordi det private marked hadde erstattet offentlig sektor som legenes største yrkesarena. Det gjaldt å vinne befolkningens tillit i en tid da legene mente å oppleve et fall i autoritet og status.