Bedre og sikrere innlogging på nettsidene til Legeforeningen!

Innlogging på Legeforeningens nettsider vil erstattes med en sikrere og bedre løsning, mer informasjon kommer snart!

Den private innboksen i portalen forsvinner i løpet av kort tid. Varsel om dette ble lagt ut på meldingssiden 11. juni 2019.

LEFO - Legeforskningsinstituttet

Institute for Studies of the Medical Profession

2001

Lindrende sedering til døende i Norge / Palliative sedation to dying patients in Norway

Førde R / Forde R, Aasland OG, Falkum E, Breivik H, Kaasa S. Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121: 1085-8.
13. september 2001

Article in Norwegian.

Artikkelen kan leses i fulltekst her.  

Abstract on Pubmed:

BACKGROUND: In May 2000, the Norwegian Medical Association appointed a working group to propose guidelines for the practice of palliative sedation to dying patients (terminal sedation). The present study is part of this work. The aim of the study was to register to what extent this form of palliation is used in Norwegian hospitals, on what indications, how decisions are reached, and whether the treatment is considered necessary. The definition of palliative sedation given was: induction and maintenance of sleep for the relief of pain or other types of suffering in a patient close to death. The intention is exclusively to relieve intractable pain, not to shorten the patient´s life. MATERIAL AND METHODS: An anonymous questionnaire was sent to 364 Norwegian hospital departments that might have experience with palliative sedation. Results are reported partly as free text comments and partly as frequencies of predetermined response alternatives. RESULTS: 58% of the questionnaires were returned. 22% of the respondents had given palliative sedation to a dying patient during the last 12 months, and more than half of the physicians found this intervention sometimes necessary. Pain was the most frequent indication; none of the respondents claimed to haven given sedation exclusively based on depression/anxiety. Lack of resources still seems to be an obstacle to optimal palliative care in Norway. CONCLUSION: Though it has some methodological weaknesses, this study confirms the need for national guidelines.

Sammendrag i Tidsskrift for Den norske legeforening:
Rådet for legeetikk satte i mai 2000 ned et utvalg for å utarbeide retningslinjer for lindrende sedering til døende, også kjent som terminal sedering. Som ledd i dette arbeidet er det gjort en spørreskjemaundersøkelse for å undersøke om dette er en behandlingsform som brukes ved norske sykehus, på hvilke indikasjoner, hvordan beslutningene om slik behandling tas og i hvilken grad behandlingen ansees som nødvendig.
Et anonymt spørreskjema med følgende definisjon av behandlingsformen ble sendt til avdelingsoverlegen ved alle norske sykehusavdelinger som man antok hadde erfaring med behandling av døende pasienter med sterke smerter: "Induksjon og vedlikeholdelse av søvn i den hensikt å lindre smerte og annen lidelse hos en pasient hvis død antas å være nær forestående. Hensikten med behandlingen er ikke å forårsake eller fremskynde pasientens død, men utelukkende å lindre sterk lidelse som ikke lar seg behandle med andre tilgjengelige midler."
Undersøkelsen har flere svakheter, og resultatene må tolkes med varsomhet. Blant annet er definisjonen ikke klar nok, slik at tallet på avdelinger som oppgir å ha brukt behandlingsformen sannsynligvis er for høyt. Et knapt flertall av respondentene fant at behandlingsformen noen ganger var nødvendig i livets sluttfase, mens 13 % mente at den ikke var det. Ved 22 % av avdelingene hadde man brukt behandlingsformen de siste 12 månedene. Smerter var den overlegent hyppigste indikasjonen, og ingen hadde gitt lindrende sedering på indikasjonen depresjon eller frykt alene. Avdelingene oppgav i stor grad at før behandlingen ble gitt, ble pasienten selv, hvis mulig, pårørende og behandlingsteamet konsultert. Mangel på ressurser og kompetanse synes fortsatt å være et hinder for optimal smertebehandling. Undersøkelsen bekrefter behovet for nasjonale retningslinjer på feltet for å sikre at lindrende sedering til døende gis ut fra en etisk og faglig god standard og for å sikre trygghet for pasienter og behandlingsansvarlige.