Representantforslag 147S (2010-2011) Om opprettelsen av spesialiserte diagnosesentre

20. oktober 2011
Fra Legeforeningen møter: Hege Gjessing, president. Trond Egil Hansen, visepresident. Terje Sletnes, seksjonssjef

Representantforslaget peker på noen helt sentrale utfordringer for helsetjenesten. Svikt i pasientenes behandlingstilbud skjer ofte i overgangene mellom ulike behandlere, enheter og institusjoner, både innad og mellom forvaltningsnivåene. Det er behov for å forbedre både den kronologiske kontinuiteten, den relasjonsbaserte kontinuiteten og kontinuitet i informasjonsutvekslingen.

Legeforeningen mener:

  • Det er behov for en styrking av kvalitet og kapasitet på diagnostikken i sykehus. Der hvor det er behov for bredde i kompetanse og tilgang på utstyr, er det avgjørende at utredningen er godt koordinert slik at det ikke blir ny ventetid mellom hver undersøkelse.
  • Behovet for breddekompetanse og tilgang på utstyr kan møtes på flere måter. Det kan bl.a. gjøres gjennom etablering av kompetanseområder på tvers av spesialiteter, bedre organisering av den samlede kompetansen på avdelingsnivå og bedre organisering og pasientmottak på sykehusnivå. Dette kan gjøres innenfor dagens struktur.
  • Diagnosesenter er en ny modell. Etter vårt syn er det per i dag ikke tilstrekkelig belyst om raskere og bedre diagnostisering best kan oppnås gjennom etablering av den danske diagnosesenter-modellen eller gjennom andre tiltak innenfor dagens struktur.
  • Tiltak for raskere og bedre diagnostisering, herunder diagnosesentre, bør derfor utredes og vurderes i forhold konsekvenser for det øvrige tjenestetilbudet før de planlegges iverksatt.

Den økende spesialisering og subspesialisering innenfor det medisinske fagområdet er en følge av den medisinske utviklingen. Samtidig vet vi at mange pasientgrupper har behov for breddekompetanse både i utredning og behandling. Legeforeningen pekte i statusrapporten Gode pasientmøter – veien til en bedre spesialisthelsetjeneste at behovet for breddekompetanse kan møtes blant annet gjennom etablering av kompetanseområder på tvers av spesialiteter, bedre organisering av den samlede kompetansen på avdelingsnivå og god organisering av pasientmottak og pasientflyt på sykehusnivå. Organisering på avdelings- og sykehusnivå vil også kunne gi bedre tilgang og utnyttelse av diagnostisk utstyr.

Legeforeningen har ment det bør etableres tydelige behandlingskjeder for ulike pasientgrupper som gir kontinuitet i utredning og behandling. Ansvar, oppgaver og tilstrekkelig kapasitet i det enkelte ledd i behandlingskjeden må være avklart. Dette er alle tiltak som vil kunne gjennomføres innenfor dagens struktur.

Spesialiserte diagnosesentre er en organisatorisk modell som skal gi pasienter raskere tilgang til breddekompetanse ved utredning i spesialisthelsetjenesten. Fastleger og andre leger skal ha mulighet til å henvise pasienter til diagnosesentrene på bakgrunn av mistanke om kreft eller usikre symptombilder som gir grunnlag for mistanke om alvorlig sykdom. Forslagsstillerne ønsker at det i første omgang prioriteres å etablere slike sentre ved de universitetssykehusene i Oslo og Bergen.

Legeforeningen mener det er behov for en nærmere avklaring av hvilken rolle diagnosesentre eventuelt kan spille i den samlede helsetjenesten. I Danmark er diagnosesentrene ulike ift hvilke pasientgrupper de er rettet mot. Det må derfor avklares om forslaget innebærer en generell organisering av diagnosesentre som omfatter alle grupper med uklart symptombilde og behov for særskilt breddekompetent utredning i spesialisthelsetjenesten, eller om diagnosesentrene skal avgrenses til å omfatte pasienter med mistanke om kreft. Lokalisering og antall diagnosesenter vil avhenge av dette.

Det må videre tas stilling til i hvilken grad etablering av diagnosesentre skal innebære en sentralisering av diagnostisk kompetanse og utstyr. Dette vil kunne ha konsekvenser for hvordan lokalsykehusene organiserer sitt diagnostiske tilbud.

Når det gjelder eventuelle nye regler for fristsetting for pasienter som henvises til diagnosesentre, bør dette også være gjenstand for grundig utredning. Legeforeningen mener det er behov for nærmere å se på prioritering langs hele behandlingsforløpet, og ikke kun ved vurdering av henvisning i spesialisthelsetjenesten.