Prop 90 L 2010- 2011 Lov om folkehelse

Om kommunens overordnede ansvar

Allerede i 1984 fikk kommunene ansvar for helsefremmende og forebyggende helsearbeid, men etter den tid har dette området blitt lavt prioritert, det har vært lite forskning og fagutvikling, og mange av ressurspersonene har trukket seg ut av fagfeltet.

Samhandlingsreformen har som ambisjon å gi en mer bærekreftig utvikling gjennom å styrke innsatsen for å bedre folkehelsen og forhindre sykdom gjennom sterkere fokus på helsefremmende og forebyggende arbeid for å redusere presset på kurative helsetjenester.

Proposisjonens innledning peker på folkehelse som et ansvar for hele kommunen. Dette er en tilnærming Legeforeningen støtter.

Det legges opp til en kulturendring hvor alle, uavhengig av bakgrunn og virkeområde skal tenke ”helse i alt vi gjør”, og bake inn prinsipper om føre-var, bærekraftig utvikling og utjevning. Legeforeningen støtter denne tilnærmingen. Den forutsetter imidlertid en kulturendring som ikke nødvendigvis kommer av seg selv. Det vil være behov for ressursinnsats knyttet til kompetanseutvikling, samt å sørge for at kompetanse og folkehelse og samfunnsmedisin er sentralt plassert i kommunens beslutningsprosesser på ulike områder.

Behovet for samfunnsmedisinsk kompetanse og beredskapsordning i kommunene

Den nye folkehelseloven vil være kunnskapskrevende. Kommunen er helt avhengig av samfunnsmedisinsk kompetanse jfr §§ 5 og 6 for å forstå ulike helsedata og epidemiologisk bryte ned tabeller fra stat og fylke. Det er også nødvendig for å forstå årsakssammenhenger, konsekvenser og fremme tiltak. Man skal i tillegg kunne gi faglig begrunnede råd, veiledning og informasjon knyttet til folkehelsearbeidet. Den nye folkehelseloven stiller således store faglige krav til det kommunale folkehelsearbeidet.

Små stillingsbrøker og uklar forankring bidrar til at kommuneoverlegenes kompetanse ikke benyttes på en god nok måte. Kommuneoverlegen må inn i kommuneledelsen.

Når det haster, så forventes at en samfunnsmedisiner /kommuneoverlegen skal ha hastekompetanse og være tilgjengelig innen miljørettet helsevern (kap 3), smittevern og helsemessig beredskap jf §§ 27 og 28. Man bør da være trenet i varslingsrutinene ved ulike hendelser, være sentral i utvikling av de kommunale beredskapssystemene og forstå kommunens begrensinger. Dette forutsetter samfunnsmedisinsk kompetanse utover det kommunene besitter i dag. Vi etterlyser minstekrav til samfunnsmedisinsk kompetanse i kommunene. Etter Legeforeningens vurdering er det behov for:

Samfunnsmedisiner i minst 50% stilling i hver kommune. Gjerne kombinert med arbeidet som fastlege og kliniker.To kommuner kan samarbeide om en full stilling for samfunnsmedisin (gjennomført flere steder)

• Store kommuner med over 20 000 innbyggere bør ha minst en samfunnsmedisiner i full tids stilling eller flere store deltidsstillinger som kan skape et samfunnsmedisinsk miljø
• Krav om at kommunene etablerer en samfunnsmedisinsk beredskapsordning for samfunnsmedisin som haster. Dette er gjennomført i Oslo og bør ellers i landet organiseres som interkommunale ordninger.

 Om spesialisthelsetjenestens rolle i folkehelsearbeid

Spesialisthelsetjenesteloven gir føringer for forebyggende arbeid på sykehusene. I høringsnotatet er det henvist til dette, men det følges i liten grad opp. Selv om loven gjelder kommuner og fylkeskommuner, vil helseforetakene være viktige premissleverandører og samarbeidspartnere i forhold til kjennskap til lokal epidemiologi og etablering av nettverk for helsefremmende sykehus (health promoting hospitals). At sykehusleger og annen spesialistkompetanse også bidrar på primærforebyggende arenaer har viktige signaleffekter. Foretakene rolle må ikke begrenses til sekundær- og tertiærforebyggende tiltak.  

Forebygging gir samfunnsøkonomisk gevinst

Behovet for en ny folkehelselov begrunnes blant annet i at langsiktige investeringer i fremtidige helsegevinster systematisk nedprioriteres i budsjettsituasjoner. Samtidig sies det at fordi man venter såpass store innsparinger, følger det ikke midler med lovendringen. Den forventes altså å bli selvfinansierende fordi det er så mye å vinne på forebygging.

Gevinsten ved forebygging vil først og fremst være at flere holder seg friskere lenger. Forebygging gir også øvrige samfunnsøkonomiske gevinster. I det praktiske budsjettarbeidet, vil det imidlertid være primærhelsetjenesten som i stor grad bærer utgiftene til forebygging uten at nødvendigvis innsparings- eller effektivitetsgevinstene kommer her. Dessuten vil den forventede gevinsten hovedsakelig ligge 20 til 40 år frem i tid. Det er derfor urimelig å tro at den enkelte kommune- og bydel klarer å vektlegge forebygging i betydelig grad uten at de får tilført øremerkede midler.

Behov for tydeliggjøring av statens ansvar

Det er i dag en betydelig variasjon i størrelsen på kommunene i Norge og den helserelaterte kompetansen som finnes i små og store kommuner kan variere betydelig. Etter vår mening er det derfor meget viktig å utdype rollen for de statlige myndigheter og spesielt fagetaters ansvar. Understøttelse av fylkeskommuner og kommuner i folkehelsearbeid vil ikke være tilstrekkelig ved alvorlige hendelser som kan ha stor innvirkning på helsetilstanden i befolkningen. Spesielt gjelder dette forankring av helsefremmende strategier i tilgjengelig forskningslitteratur og forskningsdata, og samordning på nasjonalt /internasjonalt nivå.

Erfaringene fra panepidemien i 2009 illustrerer nettopp dette. Lovforslaget anbefaler at kommuner/fylkeskommuner etablerer faglig samarbeid med Nasjonalt folkehelseinstitutt for framskaffelse av data av betydning for folkehelsen. Legeforeningen mener at dette ikke bare bør være en anbefaling men et pålegg. Tilgjengelige data må tolkes med nødvendig vitenskapelig basis og vurderes i større sammenheng.