Forslag til ny forskrift om pasientjournal

02. mai 2018

Høringsuttalelse

Høringssvar - Forslag til ny forskrift om pasientjournal (pasientjournalforskriften)

Helse- og omsorgsdepartementet

Deres ref.:
Vår ref.: 18/2431
Dato: 10.08.2018

 

Det vises til Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat om forslag til ny forskrift om pasientjournal (pasientjournalforskriften).

Legeforeningen er positiv til at det nå kommer en ny pasientjournalforskrift som i større grad er tilpasset en digitalisert hverdag, pasientjournalloven og EUs personvernforordning. I høringsnotatet er det presisert at forskriftsforslaget regulerer innholdet i og behandling av opplysninger i journalen og ikke teknologiske egenskaper og forutsetninger som må være til stede for å nå forskriftens mål og krav. Legeforeningen bemerker imidlertid at det er viktig at de tekniske journalløsningene legger til rette for effektiv dokumentasjon av det kliniske pasientarbeidet, og at ikke forskriften blir utformet på en måte som gjør det vanskelig å tilpasse gode tekniske systemer. Det er også viktig at helsevirksomheter ikke blir påført IKT-utviklingskostnader uten inndekningsmulighet som følge av endrede forskriftskrav.

Viktige endringer i den medisinsk-teknologiske utviklingen fører til at helsetjenesten i større utstrekning benytter helseopplysninger i diagnostikk og at mer helseopplysninger om den enkelte er sammenstilt, samtidig som det er en trend at stadig større gruppe aktører har tilgang til journalene. En stor utfordring i dag er mangelen på beskyttelse av sensitive opplysninger. Det krever økt kontroll av tilgang og muligheter for å sperre opplysninger, for å kunne etterleve taushetsplikten og opprettholde tillitsforholdet mellom befolkningen og helsetjenesten, og den enkelte pasient og lege.

Legeforeningen vil understreke behovet for at pasientjournalen er tilrettelagt for behovene og reguleringene som ligger i behandlerrelasjonen mellom pasient og helsepersonell. Det omfatter muligheter for å endre tekstdeler og muligheter for umiddelbar sperring av særlig sensitive opplysninger. I tillegg bør det tilrettelegges for innhenting av elektronisk samtykke for gjenbruk av helseopplysninger, der dette er aktuelt.

Legeforeningen støtter forslaget om at forskriften også skal gjelde for helsepersonell i apotek. Vi er imidlertid forundret over at det i høringsnotatet fremstår som at utlevering av resepter er helsehjelp, i henhold til definisjonen i pbrl. § 1-3, mens diagnostisering gjennom ulike skanninger og tester for til dels alvorlig sykdom, fremstilles som mulige områder hvor den nye forskriften "vil kunne komme til anvendelse". Legeforeningen mener det er klart at alle disse forholdene er helsehjelp, og der aktørene som benytter metodene regnes som helsepersonell, jf. hpl. § 3. Det samme gjelder andre nylig innførte tiltak som oppstartsveiledning. Helsepersonell er pålagt å dokumentere «relevante og nødvendige» opplysninger, slik at disse tiltakene skal journalføres, og være sporbare og etterprøvbare. Legeforeningen mener det faller utenfor denne forskriftens virkeområde å ta stilling til om handlinger i apotek vil regnes som helsehjelp, da dette følger av hpl. § 3. En prinsipiell innvending mot å omtale handlinger i apotek som diagnostikk, er at det selger legemidler, og at det kan kollidere med prinsippet om uavhengighet og påvirkning som blant annet uttrykkes i hpl. § 9. Vi viser til at det vil være vanskelig å få synliggjort en tydelig grensedragning der apotekene bare driver butikk når de selger varer, men ikke når de selger tjenester.

Journalens innhold:
Pasientjournalen er legers og andre helsepersonells viktigste arbeidsredskap, og er i all hovedsak begrunnet i mulighetene for kontinuerlig og forsvarlig helsehjelp og etterprøvning av helsehjelpen. I loven er det særskilte rettigheter og plikter til pasientjournalen for å oppfylle dette formålet. Med pasientjournalloven og termen behandlingsrettet register, vises det til ulike formål med dokumentasjon, også formål som ikke er direkte relatert til pasienttilbudet, som for eksempel administrative registre. Dette skillet har betydning både rettslig og i praksis og bør opprettholdes.

I henhold til loven omfatter dokumentasjonsplikten mer enn nedtegnelse av den helsehjelp som er gitt. Plikten innebærer at observasjoner, usikkerhet om diagnoser, vurderinger og foreløpige hypoteser skal dokumenteres når det er relevant og nødvendig, jf. hpl. §§ 39 og 40.

Legeforeningen mener at måten pasientjournalen er organisert er avgjørende for å oppnå dette. Forskriftens opplisting av innhold må relateres til lovkravet, som også er en avgrensning av hva som lovlig kan lagres, og tilrettelegge for kontinuitet i helsehjelpen. Den må være praktisk og klinisk anvendelig, og ikke unødvendig byråkratisk.

Kjernefunksjonen til en pasientjournal er å være et arbeidsverktøy/klinisk verktøy som skal dokumentere og kommunisere informasjon om pasienten og helsehjelpen på en måte som skaper forutsetninger for forsvarlig pasientbehandling, herunder aktiv interaksjon og samarbeid med pasienten under konsultasjoner, jf. også retten til informasjon i pbrl. §§ 3-2 og 5-1.
Selv om en pasientjournal regnes som et behandlingsrettet register, har de ulike registrene innenfor en helsevirksomhet ulike funksjoner og varighet, og må derfor organiseres på ulik måte. I motsatt fall kan man risikere parallell journalføring, for å få dekket det tradisjonelle behovet for et arbeidsverktøy. Dette vil være uheldig både med tanke på pasientsikkerhet og pasientrettigheter, slik som innsynsrett mv.

Departementet har i høringsnotatet bedt om en tilbakemelding på hvor detaljerte krav som bør stilles til innholdet i journalen. På generelt grunnlag anbefaler Legeforeningen at dokumentasjonskravene utformes med henblikk på at journalens formål er å være et praktisk arbeidsverktøy for helsehjelp. Det kan vises til en omfattende forvaltningspraksis fra Helsetilsynet og Helsepersonellnemnda som kan gi veiledning om hva som skal dokumenteres i pasientjournalen. Et særskilt krav som kan utledes av praksis og av hpl. § 4 er at pasientjournalen skal være oversiktlig, slik at helsepersonell lett finner frem til de relevante helseopplysningene.

Vi viser i denne forbindelse også til pasientjournalloven § 7 første ledd: "Behandlingsrettede helseregistre skal understøtte pasientforløp i klinisk praksis og være lett å bruke og å finne frem i.".

Legeforeningen mener at automatisert "loggføring" av omfattende rådata fra medisinsk utstyr og eventuelle andre digitale hjelpemidler, ikke i seg selv omfattes av pasientjournalen, men utdrag av dette materiale kan legges ved (eller lenkes til i pasientjournalen) i påvente av fortolkninger. Det skaper en svært uoversiktlig situasjon om informasjon i medisinsk teknisk utstyr (MTU) skal høre til pasientjournalen uten bearbeiding eller hensikt om bearbeiding. I MTU vil det dessuten ligge informasjon fra flere pasienter, i motsetning til pasientjournalen som hører til hver enkelt pasient.

En oversikt over hvilke opplysninger en journal bør inneholde kan uansett ikke være uttømmende. Forskriftens presisering om at det er relevante og nødvendige opplysninger som skal nedtegnes er viktig for å ivareta en viss fleksibilitet og naturlig arbeidsflyt i det daglige arbeidet, både for avsender og mottaker av informasjonen. Helsepersonells adgang til å praktisere et visst skjønn i journalføringen kan være avgjørende for forsvarlighet i helsetilbudet, uavhengig av hvor detaljerte eksempler som oppstilles i den ferdige forskriften. Det er avgjørende at den som leser journalen skal kunne tilgodegjøre seg innholdet, herunder informasjon i epikriser. Også tids- og ressursbruk på å dokumentere detaljer eller mindre viktige formalia kan gå på bekostning av kvaliteten på behandlingen og helsevesenets kapasitet til å yte tilstrekkelige helsetjenester.

Basert på vurderingene ovenfor mener Legeforeningen forskriften bør utformes i en relativt kortfattet form, og at man eventuelt kan beskrive forslag til innhold/nærmere retningslinjer i merknader til forskriften, eventuelt i en veileder. Som eksempel kunne det i merknad til punktet om melde- og opplysningsplikt vært nevnt hvilke opplysninger dette vanligvis vil omfatte, hvilke melde-/opplysningsplikter som er relevante i denne sammenhengen, og i hvilken journal slike opplysninger skal dokumenteres. I merknader til forskriften eller i en eventuell veileder kunne det også vært gitt nærmere retningslinjer for oppbevaringstid av pasientjournaler.

Det følger av helsepersonelloven § 40 at "[j]ournalen skal føres i henhold til god yrkesskikk...". Utviklingen av en god standard for journalføring må skje innen fagmiljøet selv og de ulike fagmedisinske felt. De ulike medisinske spesialiteter har svært ulike arbeidsformer og inngår i forskjelligartede prosesser, og en punktliste vil i mange tilfeller ikke være like treffende innenfor de ulike feltene. Opplæring i god journalføring inngår allerede i medisinutdannelsen og videreutvikles i takt med medisinsk og teknisk utvikling samt endrede oppfatninger for god journalføring. Vi presiserer at det vil være ulike behov for journaldokumentasjon ut fra virksomhetens art, og ulike spesialiteter har ulike dokumentasjonsbehov. De enkelte virksomheter/avdelinger må kunne tilpasse sine rutiner for journalføring slik at de er hensiktsmessige for den kliniske driften.

I høringsnotatet er det foreslått forskriftsfestet en rekke forhold som skal angis i journalen, dersom de er relevante og nødvendige. Flere av disse vil være relevante kun for en mindre del av befolkningen, slik som individuell plan. Selv om Legeforeningen oppfatter at en slik opplisting er ment som et hjelpemiddel for helsepersonell og virksomheter i journalføring og strukturering, mener vi det er fare for at det kan oppfattes som innholdskrav eller klare forventninger til hva som skal journalføres. Detaljerte punktlister vil kunne medføre et overdrevent fokus på journaldokumentasjon for dokumentasjonens skyld, og gå på bekostning av det dynamiske pasient-lege forholdet. Enkelte punkter bør inn, men forskriften bør altså ikke være for detaljert utformet. En elektronisk journal kan gjerne inkludere ulike elementer/forhold i selve journalarkitekturen, uten at det trenger å inngå i en punktliste i forskrift.

Det bør utvises varsomhet med å øke kravene til at opplysningene i pasientjournalen skal føres i strukturert form. Overdreven strukturering vil kunne gå på bekostning av innhold. Vi bemerker dessuten at behovet for strukturering endrer seg relativt raskt, både av faglige og tekniske grunner. Det er heller ikke slik at det i dag finnes kodeverk som ivaretar strukturering på en helhetlig måte på alle fagområder, og med evidens for bedret effektivitet eller pasientutkomme. Dette gjelder også det strukturverktøyet som Direktoratet for e-helse ønsker å introdusere som en norsk strukturstandard, SNOMED CT. En litteraturgjennomgang fra 2014 fant for eksempel ingen dokumentasjon på at
SNOMED CT gir klinisk nytte .

Vi peker for øvrig på eksisterende utfordringer i «diagnosemodulen» i elektronisk pasientjournal, som bl.a. innebærer at det ikke er mulig å endre «tekstdelen» av en diagnosekode. Dette innebærer at diagnoser som ikke er registrert i systemet ikke kan benyttes, eller at foreløpige diagnoser kan benyttes. Dette svekker den elektroniske pasientjournalen som arbeidsverktøy.

Etter hvert som de medisinske fagene utvikler seg oppstår det behov for å organisere informasjon i pasientjournalen på nye måter. Slike faglige hensyn vil ikke bli like godt ivaretatt gjennom forskriftsfestede krav til strukturering. I tillegg ser vi en rask utvikling av såkalt presisjonsmedisin, og bruk av Big Data i helsetjenenesten. For å kunne utvikle gode algoritmer og beslutninger basert på helsedata, vil det kunne bli et stadig større behov for å kunne hente ut data fra pasientjournalen. Dette er en kontinuerlig utvikling, som må og skal styres av de medisinskfaglige behovene. Eventuelle forskriftsfestede krav til strukturering vil raskt bli utdatert. Krav til strukturering bør derfor ikke reguleres i forskrift.

Konkrete merknader til forskriftsforslaget:
- Det bør tilstrebes en ensartet ordlyd, for eksempel bør det ikke vekselsvis benyttes «pasientjournal» og «journal».
- I formålsangivelsen i § 1 bør bokstav a) endres til "pasienter kan gis forsvarlig helsehjelp av god...". Begrepet "helse- og omsorgstjenester" tilfører ikke noe ekstra og definisjonen av "helsehjelp" i helsepersonelloven § 3 tredje ledd og pbrl. § 1-3, bør legges til grunn.
- Ordlyden i § 2 om saklig virkeområde bør formuleres på en måte som ikke begrenses til opplysninger om pasienten, da også opplysninger om andre, herunder pårørende, kan være relevante og nødvendige.

- Til § 3 Krav til journalens innhold:
- Punkt 2 a): "...pasientens opplevelse av situasjonen og ønsker for helsehjelpen" bør strykes, jf. våre merknader over om unødvendig detaljeringsgrad. "[Ø]nsker for helsehjelpen" kan evt. omtales i § 3 punkt 3 som omhandler pasientinformasjon og -medvirkning.
- Punkt 2 b): Bør strykes da dette kan dekkes tilstrekkelig under "pågående behandling" i punkt 2 a).
- Punkt 4 a): Hvor terskelen for "alvorlig somatisk sykdom" ligger kan være uklart og man bør se nærmere på ordlyden i dette punktet, selv om ordlyden er en videreføring fra gjeldende forskrift. Av språklige hensyn bør det også føyes til "hvorvidt" foran "pasient med psykisk sykdom...", slik som formuleringen er i eksisterende forskrift.
- Ordlyden til forslaget i § 12 kan gi inntrykk av at bestemmelsen kun gjelder offentlige virksomheter. Man bør her sikre en tilsvarende bestemmelse for private virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester.

Kontaktopplysninger til helsepersonell og dataansvarlig:
I høringsnotatet er det foreslått at det i journalen skal registreres kontaktinformasjon til helsepersonell som er involvert i ytelse av helsehjelp til pasienten. I kompliserte pasientforløp vil det kunne være svært mange personer involvert. Legeforeningen mener det viktigste er at journalen inneholder kontaktinformasjon til behandlingsansvarlig lege og eventuelt annet helsepersonell som har mye kontakt med pasienten. Det er i de fleste tilfeller ikke et problem å oppnå kontakt med annet helsepersonell i eget eller annet helseforetak dersom det er behov for det. Pasienten kan få oppfylt sitt behov for informasjon ved å kontakte behandlingsansvarlige lege eller primærlege. Det er de som har det overordnede behandlingsansvar for pasienten. Det vil normalt gi bedre klarhet og trygghet for pasienten å kunne kontakte vedkommende, enn å forholde seg til forskjellige helsepersonell med mer bruddvis innsikt i pasient– og behandlingshistorikken.

I tillegg til pasientens og behandlernes informasjonsbehov, er det viktig å ivareta den enkelte helsearbeiders integritet og sikkerhet. Navn og kontaktdata bør derfor ikke eksponeres unødig. Legeforeningen mener også at det bør være en forutberegnelighet for innbyggerne i hvorledes og i hvilken grad fagpersoner i offentlig helse-, omsorgs- og velferdsforvaltning kan identifiseres, og det burde tilstrebes et felles regelverk for eksponering av navn og kontaktinformasjon for ulike behandlere og saksbehandlere innenfor offentlig sektor som sådan.

Håndtering av journalinnsyn og journalutskrift:
Pasientene har etter gjeldende regler rett til innsyn i egne opplysninger. I dag kan det kreves inntil 85 kroner for kostnadene knyttet til utskrift eller kopi av pasientjournal. I samsvar med EUs personvernforordning har departementet foreslått endringer som begrenser adgangen til å ta betalt for utskrift eller kopi av pasientjournalen. Departementet legger til grunn at "dette vil innebære noe, men ikke vesentlig, inntektstap for de virksomheter som i dag krever vederlag for innsyn". (Merk her at det ikke er innsyn man tar betalt for, men arbeidet og kostnadene forbundet med kopiering og utlevering av kopier av journalen.)

Legeforeningen ser at det er behov for endringer i forskriften på bakgrunn av forordningens begrensninger i adgangen til å kreve betaling. Legeforeningen er imidlertid uenig i at dette ikke innebærer vesentlig kostnad/inntektstap for næringsdrivende leger, herunder for bedriftshelsetjenester i tilfeller der virksomheter skifter bedriftshelsetjeneste for sine ansatte. Vi nevner også at papirutskrift i dag i mange tilfeller vil medføre høyere kostnader enn dagens sats på 85 kroner vil dekke, slik at den faktiske kostnaden allerede er underkompensert. Det er helt urimelig at næringsdrivende leger skal dekke kostnadene knyttet til utlevering av journalkopier av egne midler.
Når forordningen gir begrensninger i adgangen til å kreve betaling fra den registrerte, mener Legeforeningen at det må etableres alternative finansieringsmåter, også når det gjelder øvrige kostnader knyttet til journalrelaterte arbeidsoppgaver. I tillegg må reelle kostnader med forsendelse av eventuelle kopier kompenseres.
Vi nevner at Legeforeningen allerede har bidratt til finansiering av løsninger for elektronisk overføring av journal mellom ulike EPJ-systemer gjennom EPJ-løftet. En slik utvikling er kostbar. Journaler vil i fremtiden bli mer innholdsrike/inneholde mer data, noe som vil kreve utleveringer på ulike medier, og papir blir neppe like aktuelt i fremtiden. En slik utvikling vil koste og det må finnes mulighet for å få dekket utvikling og anskaffelse. Vi bemerker i den forbindelse at personvernforordningen artikkel 15 nr. 3 krever at anmodninger om innsyn som inngis elektronisk også skal besvares i "en vanlig elektronisk form". Dette krever utvikling av dagens journal- og kommunikasjonsløsninger.

Private tilbydere av helsetjenester:
I forbindelse med den store økningen i antall private tilbydere av helsetjenester, herunder helsetjenester som tilbys via digitale plattformer mener Legeforeningen det bør vurderes presiseringer i forskriften som tydeliggjør at slike aktører utenfor det offentlige helsevesenet er underlagt tilsvarende strenge regler for håndtering av pasientopplysninger. Som eksempel trekker vi frem pasientjournalforskriften § 9 som krever at det skal sendes epikrise ved utskrivning fra helse¬institusjon eller ved poliklinisk behandling eller behandling hos spesialist til "det helsepersonell som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølgning". I forskriften spesifiseres det at "dersom annet ikke opplyses eller fremgår, sendes epikrise til innleggende/henvisende helsepersonell og pasientens faste lege." En tilsvarende bestemmelse finnes i helsepersonelloven § 45 a. Departementets forslag til ny pasientjournalforskrift viderefører ikke denne bestemmelsen i forskriften. Legeforeningen mener imidlertid at det bør presiseres i både forskrift og lov at også private og "digitaliserte" tilbydere av helsetjenester omfattes av denne og øvrige krav om føring og håndtering av pasientjournal på lik linje som andre aktører.

Journalsystem:
Legeforeningen mener det er vesentlig at forskriftens bestemmelser legger til rette for å sikre informasjonssikkerhet, herunder integritet, tilgjengelighet og taushetsplikt, både i nåværende og fremtidige digitale pasientjournalløsninger. Med elektronisk tilgang til egen journal vil det være viktig at virksomhetene, som kan bestemme hvilke deler av journalen pasienten har tilgang til, tilrettelegger slik at denne tilgangen kan begrenses i dialog mellom pasient og helsepersonell, av hensyn til pasientens integritetsvern, eventuelt av legen som dokumenterer og der det er usikkerhet. Dette kan for eksempel gjelde laboratoriesvar der pasienten har reservert seg mot kunnskap om genetiske varianter av usikker betydning, tentative diagnoser, mulige differensialdiagnoser m.m., og som tidsavgrenset eller permanent bør skjermes fra direkte pasientinnsyn, eller der det er mistanke om at journalopplysninger kan misbrukes av foreldre som er fratatt omsorgen for barna men likevel har rett til innsyn i journal.

Med stadig større/ mer vidtrekkende journalsystemer og større omfang av data som samles inn i journalsystemene øker også behovet for beskyttelse. Bevissthet rundt dette er helt vesentlig med tanke på taushetsplikten. I større virksomheter, og gitt en utvikling der en og samme journal skal brukes av en rekke ulike helse- og omsorgsvirksomheter og således være tilgjengelig for et stort antall personer, kan kontrollen med flyten av journalopplysninger oppleves problematisk. Denne opplevelse forsterkes også ved at journaldata hentes ut og brukes for mange ulike formål, herunder en rekke forskjellige nasjonale helseregistre.

Ansvaret er delt mellom helsevirksomheten/dataansvarlig og helsepersonell. Selv om det er dataansvarlig som er ansvarlig for virksomhetens håndtering av personopplysninger, vil reguleringer av pasientrettigheter og helsepersonells plikter (behandlerrelasjonen), blant annet når det gjelder forsvarlighet, dokumentasjonsplikt og taushetsplikt, ligge som en kjerne i helsevirksomhetens tilretteleggingsansvar, se hpl. § 16 og shl. § 2-2.

Forskriften, herunder beskrivelsen av dataansvarliges plikter for håndtering av personopplysninger, bør vise til dette tilretteleggingsansvaret og til behandlerrelasjonen og hvordan den er regulert. Tilgangsstyring har sitt utgangspunkt i taushetsplikten, men kan alene være utilstrekkelig på generell basis. Departementet skriver i høringsnotatet at "[Tilgangsstyring er viktig i arbeidet med å forvalte taushetsplikten for opplysningene i pasientjournalen. God tilgangsstyring er komplisert og gir utfordringer på mange nivåer."

Det er flere eksempler på urettmessig tilgang ved kontroll av loggføring for oppslag i pasientjournal. Da har skaden allerede skjedd. Taushetsplikten innebærer både en plikt til å tie, men også en plikt til aktivt å hindre uvedkommende i å få tilgang til taushetsbelagt informasjon. Legeforeningen mener det må vurderes å gi tydeligere føringer i forskriften for også sterkere virkemidler enn tilgangsstyring, herunder for eksempel økt adgang til bruk av øyeblikkelig sperring for enkelte journalopplysninger.

Det vil også være viktig at tilbydere av kliniske løsninger legger til rette for at de ulike elektroniske kliniske systemene er kompatible, slik at nødvendige og relevante data fra ulike systemer (radiologi, laboratorieløsninger m.v.) uproblematisk kan overføres til elektronisk journal og eventuelle aktuelle digitale verktøy. Også kompatibilitet mellom systemer i primærhelsetjenesten, avtalepraksiser og helseforetakene (også på nasjonalt plan) er viktig for å unngå at informasjon går tapt eller er vanskelig tilgjengelig, for slik å sikre god pasientbehandling. Dette krever en nasjonal satsing.

For øvrig oppfatter vi at det fungerer godt med journalsystemer der fokus i hovedsak er etter generelle punkter, herunder sykehistorie/anamnese, status presens/funn, konklusjon, lab, andre undersøkelser, tiltak/behandling/videre plan.

Med henvisning til forslaget til § 11 om opphør av virksomhet mv. og oversendelse til Helsedirektoratet bemerker vi at det i arbeidsmiljøloven er krav om oppbevaring av ulike helseregistre om arbeidsrelatert eksponering, og at disse skal sendes til Arbeidstilsynet ved opphør av virksomhet. Dette vil kunne gjelde ved opphør av bedriftshelsetjeneste som oppbevarer slike registre for virksomheter som ikke lengre eksisterer og bør presiseres i forskriften. Lengste krav om oppbevaringstid er 60 år for blant annet asbesteksponering og eksponering for kreftfremkallende eller mutagene kjemikalier og bly, jf. forskrift om utførelse av arbeid kapittel 31.

Legeforeningen mener for øvrig at forskriften bør legge til rette for IKT-løsninger som fremhever behandlingsplaner som en sentral del av journalen og understøtter langsgående og dynamiske prosesser som planarbeid og helhetlig pasientforløp gjennom utredning og behandling, på tvers av nivåer og avdelinger. Her vil elektroniske løsninger ha helt andre muligheter enn løsrevne papirdokumenter. Vi mener dette vil kunne avhjelpe noe på de eksisterende problemene med lav pasientmedvirkning og dårlig koordinering og kontinuitet av behandlingstiltak.

Legeforeningen har merket seg at kravet i nåværende forskrifts § 7 om at "Pasientjournalen skal fortrinnsvis skrives på norsk" ikke er foreslått videreført i den nye forskriften og mener departementet burde ha knyttet noen merknader til bakgrunnen for dette.

Med hilsen
Den norske legeforening

Geir Riise 
Generalsekretær

Lars Duvaland
 Avd.direktør/advokat

Dokumentet er godkjent elektronisk

 

 

Saksbehandler

Helga Bysting Jus og arbeidsliv