Helse- og omsorgstjenesteloven gir departementet adgang til å forskriftsfeste utgiftsfordelingen mellom kommuner der hvor tjenestemottaker får tjenester "av en annen kommune enn der vedkommende har fast bopel eller fast opphold". Bestemmelsen er gitt for å kunne regulere ansvarsforholdet for pasienter og brukere som mottar eller har mottatt tjenester i institusjon geografisk plassert i en annen kommune enn hjemkommunen. For tjenestemottakere som velger å bosette seg i vertskommunen etter utskrivning av institusjon har det vært reist spørsmål om bestemmelsens ordlyd hjemler refusjonsadgang for tidligere hjemkommune. Dette fordi vertskommunen i praksis konverterer til å bli tjenestemottakerens nye oppholdskommune ved bosettingen; det er her tjenestemottakeren har fast bopel eller fast opphold. Det har derfor blitt reist spørsmål om refusjonsordningen kun har gyldighet for tjenestemottakere som oppholder seg i institusjon.

I departementets vurdering av refusjonsordningen har et viktig spørsmål vært om ordningen bidrar til unødvendig tidkrevende prosesser og saksbehandling, fremfor en rettferdig utgiftsfordeling mellom kommunene. Departementet er klar over at enkelte kommuner kan oppleve økte utgifter ved oppheving av refusjonsadgangen, mens andre kommuner vil oppleve besparelser i form av avsluttede refusjonskrav. Departementet mener en opphevelse av forskriften og rendyrking av oppholdsprinsippet likevel på sikt vil være den beste løsningen for landets kommuner.

Departementet har vurdert om det bør utarbeides en rettslig overgangsordning, men har kommet til at en rettslig overgang trolig vil kreve unødvendig og betydelig administrasjon, og at det derfor ikke er behov for en slik ordning. Departementet ønsker synspunkter på dette.