Helse- og omsorgsdepartementet
Deres ref.:
Vår ref.: 17/2232
Dato: 29.06.2017
Vi viser til Helse- og omsorgsdepartementets forslag til forskrift om funksjons- og kvalitetskrav i kommunale fysioterapitjenester. Forslaget har vært til intern høring i Legeforeningens yrkesforeninger, og er behandlet av Legeforeningens sentralstyre.
Overordnet
Helse- og omsorgsdepartementet omtaler hovedformålet bak reguleringsforslaget som "å lette kommunenes styring og administrasjon av privatpraktiserende fysioterapeuter". Videre skal det bidra til økt samordning og effektivisering av primærhelsetjenesten, slik at man møter Regjeringens mål om pasientens helsetjeneste.
Legeforeningen mener at departementet gjennomgående undervurderer mulighetene for avtalesamarbeid for å oppnå de samme målene. Aktivt avtalesamarbeid styrker eierskap, tillit og kvalitet på tjenestene. Videre bidrar forslagets avgrensninger til å opprettholde en oppfatning av at privatpraktiserende fysioterapeuter er på siden av den kommunale helsetjenesten. Dette er uheldig.
Unødvendig regulering bør unngås
Forskriftsforslaget er preget av i stor grad å være en gjentakelse av eksisterende lov- og avtaleverk. Flere av de mest "politiske" bestemmelsene oppfatter vi som uhensiktsmessige ettersom de ikke er egnet til å håndheves rettslig, for eksempel forslaget § 19 annet ledd: "Fysioterapeuten skal gjennom sin oppfølging av pasienten, bidra til at varig arbeidsuførhet unngås eller utsettes lengst mulig" og § 11 første ledd: " Fysioterapeuten skal yte sine tjenester i et forløpsperspektiv. Tjenestetilbud skal ses i en større helhet og sikre nødvendig tverrfaglig samhandling og koordinering til pasientens beste."
Legeforeningen har over tid vært kritiske til en trend med rettsliggjøring av politiske og faglige ambisjoner innenfor helsetjenesten. Slik regulering har liten effekt og bidrar til å svekke respekten for lov og forskrift.
Uhensiktsmessig avgrensning
Vi finner at forslaget bidrar til å oppstille et skille mellom offentlige og private fysioterapitjenester som strengt tatt er unødvendig, og som ikke kan begrunnes ut fra hensynet til tjenestemottakerne. Departementet bør som konsekvens stille spørsmål ved hvilke av forslagets plikter som 1) bør kunnegjøres gjeldende i forhold til alle fysioterapeuter og/eller 2) ikke allerede er – eller kunne vært – innarbeidet i Rammeavtalen som ledd i en tillitsbasert og omforent utvikling av primærhelsetjenesten.
Til sammenligning er fastlegeforskriften helt eksplisitt på at den regulerer både kommunalt ansatte fastleger og næringsdrivende fastleger. Departementet begrunner forskjellsbehandlingen med at arbeidsgivers styringsrett for offentlig ansatte fysioterapeuter ivaretar hensynene som forskriftsforslaget er ment å ivareta. Vi mener dette argumentet ikke er holdbart. I stor grad ville de samme forhold som er foreslått i forskriften kunne blitt håndtert gjennom avtalestyring. Et hovedspørsmål blir hvilke krav og forventninger man stiller til landets kommuner når det gjelder innholdet i det faglige tilbudet. Disse forventningene bør være like uavhengig av geografi og hvordan den enkelte kommune har valgt å innrette sitt fysioterapitilbud.
Prioritering
Forslaget åpner for at kommunen kan få større innflytelse på prioritering, kvalitetssikring og samhandling med fysioterapeutene. Ved bortfall av henvisningskravet, utløser dette økt fokus på prioritering hos fysioterapeutene. Fastleger har lang erfaring med prioritering av forskjellige sykdomstilstander. For å sikre at de gruppene som trenger det mest får god tilgang til fysioterapi, synes det rimelig at fastlegen engasjeres i kommunenes prosesser vedrørende prioriteringer i fysioterapitjenesten. Vi deltar gjerne i en dialog om hvordan dette kan gjøres.
Med hilsen
Den norske legeforening
Geir Riise
Generalsekretær
Lars Duvaland
Avdelingsdirektør
Saksbehandler:
Just Haffeld