Justis- og beredskapsdepartementet
Sendt kun pr. e-post:
Deres ref.: Vår ref.: 16/3506 Dato: 05.07.2016
Høringsuttalelse - forslag til endring i salærforskriften
Den norske Legeforening viser til Justis- og beredskapsdepartementets brev 25. mai 2016 hvor det bes om innspill til forslag til endringer i salærforskriften.
Formålet med de foreslåtte endringene er å redusere godtgjøringen til sakkyndige. Det argumenteres blant annet med at sakkyndige uten kontorutgifter kommer bedre økonomisk ut enn rettens andre aktører, og at sakkyndige ofte har offentlig stilling i tillegg.
Legeforeningen har en rekke medlemmer som blir oppnevnt som sakkyndige for domstolene, og de foreslåtte tiltakene vil derfor ramme disse medlemmene.
Innledningsvis vil vi bemerke at sakkyndige spiller en viktig rolle både i sivile saker og straffesaker, og det er derfor viktig å opprettholde en høy kvalitet i uttalelsen fra sakkyndige,samt at myndighetene legger til rette for god rekruttering til dette arbeidet.
Nivået på salærsatsen har direkte betydning for dette. Dersom de foreslåtte endringene gjennomføres, vil det etter vårt syn bli mindre attraktivt å påta seg oppdrag som sakkyndig, som igjen vil få konsekvenser både for kvaliteten på arbeidet og den langsiktige rekrutteringen. Vi kan derfor heller ikke se at de foreslåtte endringene vil være gunstige i et samfunnsmessig perspektiv.
Etter Legeforenings syn er det ikke saksvarende å sammenlikne de sakkyndiges arbeid med arbeidet til rettens faste aktører; nemlig advokatene. For offentlig ansatte som påtar seg sakkyndig arbeid, vil dette komme i tillegg til ordinært arbeid og stort sett gjøres på kveldstid, i helger og i ferier. Normalt vil også frammøte i retten for offentlig ansatte skje i avspaseringstid, ferie eller ulønnet permisjon. Arbeidet har derfor karakter av overtidsarbeid, noe som også bør gjenspeiles i godtgjøringen.
Videre har de fleste sakkyndige hjemmekontor som forutsetter oppdaterte, moderne ITløsninger med skriver, skanner og telefoni for å kunne utføre sakkyndigoppdrag.
Legeforeningen deler heller ikke departementets syn om at reisetid er egnet til sakkyndigarbeid. Det er kun en liten del av tidsbruken på reise (i praksis reisefravær på rettssted/undersøkelsessted) som kan brukes til annet arbeid. Reisetid som sjåfør av egen bil kan ikke benyttes til noen form for annet arbeid. I og med at sakkyndige i praksis utelukkende arbeider med taushetsbelagte dokumenter vil det også forhindre arbeide på reise.
Legeforeningens erfaring er at de sakkyndiges arbeid er en etterspurt tjeneste for norske domstoler. I en slik situasjon skulle markedsreguleringen heller tilsi at tjenesten ble dyrere enn at satsene ble redusert, slik departementet nå legger opp til.
I tillegg til at de foreslåtte endringene vil få konsekvenser for rekrutteringen av sakkyndige, ser også Legeforeningen andre uheldige utslag:
• Det er et uttalt ønske fra justismyndighetene at sakkyndig arbeid, spesielt innen rettspsykiatri, utføres av spesialister med forankring i klinisk arbeid. Dette kan bli vanskelig ved den foreslåtte honoreringsordningen, som belønner sakkyndige som utelukkende arbeider med rettspsykiatri og som ikke samtidig jobber klinisk med et variert pasientgrunnlag.
• Redusert sats for reisetid kan føre til at færre sakkyndige er villig til å ta oppdrag i distriktene. Dette vil føre til en redusert kvalitet på de rettspsykiatriske vurderingene gjennom at domstolene får færre sakkyndige å velge iblant, samt økte utgifter til å fremstille observander for de sakkyndige på sakkyndiges kontorsted.
Legeforeningen er derfor grunnleggende kritisk til de foreslåtte endringene i salærforskriften.
I stedet bør departementet vurdere følgende tiltak, som etter vårt syn vil være mer
hensiktsmessige:
• Redusere lengden på erklæringene. De sakkyndiges erklæringer har de siste årene i mange tilfeller blitt unødvendig lange. Den rettsmedisinske kommisjon er av samme oppfatning, jfr. nyhetsbrev nr. 23. Kortere erklæringer vil i regelen føre til lavere salærutgifter.
• Retten bør være tydeligere ovenfor sakkyndige som har uforholdsmessig høye regninger.
Det bør være mer tilbakemelding knyttet til regninger, tidsbruk osv.
• Det kan gjøres en bedre siling av sakene gjennom de foreløpige rettspsykiatriske
undersøkelsene, slik at man kan unngå store omfattende utredninger der det ikke er behov.
Avslutningsvis vil vi oppfordre departementet til å orientere seg i pilotprosjektet «Utvikling av norsk rettspsykiatri», som er utarbeidet ved Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengselsog rettspsykiatri på Brøset i Trondheim. Prosjektet arbeider med en modell for organisering av rettspsykiatrisk virksomhet, som vi tror kan være relevant for denne høringen.
Med hilsen
Den norske legeforening
Geir Riise Aadel Heilemann
generalsekretær seksjonssjef
Saksbehandler: Jan Eikeland