Fra Akademikerne: Høring - sektorselskaper som effektive redskap i sektorpolitikken

14. mars 2014

Høringsuttalelse

UTKAST 

Akademikerne 
Sendt kun pr. e-post:

 

Deres ref.:   Vår ref.: 14/1385 Dato: 24.04.2014


Høringssvar - sektorselskaper som effektive redskap i sektorpolitikken 
 

Legeforeningen viser til høringsnotat om ovennevnte, som omhandler Kommunal og- moderniseringsdepartementets forslag til hvordan man kan gjøre sektorselskapene mer formåls- og kostnadseffektive i gjennomføringen av sektorpolitikken. Blant de selskaper som er nevnt er de helseforetakene. Legeforeningens høringssvar vil konsentrere seg om tilbakemeldinger vedrørende helseforetakene i denne sammenheng.  

Legeforeningen opplever forslagene til å være av overordnet karakter. At det skal finnes mål og resultatindikatorer som gjør at slike selskaper, som er offentlig eid, skal rapportere om de faktisk når målsetningene synes selvsagt. Like selvsagt synes det å være at det må sikres evaluering av regulering, finansiering og organisering. Men det har stor betydning hvilke mål og resultatindikatorer som finnes, og hvordan evaluering av regulering, finansiering og organisering faktisk skjer. 

Om helseforetakene og de regionale helseforetakene
Det er i regjeringsplattformen varslet nedleggelse av de regionale helseforetakene. Helseministeren har i ettertid uttrykt at regjeringen skal ta initiativ til å se på fremtidig organisering og styring av spesialisthelsetjenesten, men at denne prosessen må være grundig og ligge frem i tid. De regionale helseforetakene er organisasjonsenheter som står langt fra den daglige driften av sykehus. RHF-enes rolle må tilpasses og justeres i samsvar med denne situasjonen. Det må vurderes hvor mange beslutningsnivåer det skal være i organiseringen av sykehus. Omfanget av administrasjon på ulike nivåer og mellom politisk ansvarlige (helseministeren) og der pasientbehandling skjer bør også vurderes. RHFenes administrasjon, underliggende selskaper og omfanget av bruken av konsulenttjenester, bør vurderes i lys av behovet for ressurser der tjenestene gis og behovet for tilrettelegging for denne kjerneoppgaven.  

Det interne byråkratiet i styringslinjen til de statseide sykehus bør vurderes. Det er innført en rekke mål og resultatindikatorer, men det er mangel på målbare kriterier som understøtter pasientbehandling og kvaliteten i pasienttilbudet. Det er helt nødvendig å snu en slik utvikling, og sørge for at mest mulig av helseressursene investeres der hvor tjenestene ytes – i helseforetakene. Det bør således være mindre kontrollmekanismer, og de som skal finnes må være mer målrettet på å oppnå helsetjenestens hovedformål.  

Det anføres om helseforetakene at disse har egen handlingsevne, rettslig og økonomisk, innenfor rammene av spesialisthelsetjenenesteloven og det statlige finansieringsansvaret. Dette er imidlertid en sannhet med svært store modifikasjoner. I praksis opplever de kliniske avdelingene i sykehus at det er lite handlingsrom. Omfanget av helseadministrasjon har også betydning for handlefriheten innad i sykehusene.  

Kravene til rapportering og dokumentasjon for leger og ledere, og andre ansatte  i helsetjenesten har økt betydelig. Dette går utover verdiskapning og tjenesteyting, som er pasientbehandling, forskning og utdanning av helsepersonell. Tiden leger i spesialisthelsetjenesten bruker på pasientrettet arbeid fortsetter å synke, de nyeste tallene viser at den nå er på under 43 prosent. For ti år siden var den på 60 prosent. Endringen tilsvarer ca 2200 legeårsverk i sykehusene.  

Unødvendig rapportering må avvikles, og det må iverksettes tiltak for å redusere tidsbruken på ulike former for rapportering. Målet må være at omfanget av helsepersonells rapportering begrenses til det som er nødvendig, og at nødvendig rapportering skjer på en så effektiv måte som mulig. Det er grunn til å fastholde behovet for en gjennomgang av rapporteringskravene på mer objektivt grunnlag basert på en dokumentgjennomgang. Dette er ikke gjort.  

Det foreligger ingen oversikt over andelen av helseressurser som benyttes på forvaltning og administrasjon mellom tjenestenivået og Storting/regjering. Det bidrar til manglende grunnlag for bevilgningsvedtak i Stortinget. Mangelen på oversikt, særlig over økningen på regionalt nivå, kan medføre feil i dimensjoneringen – og prioriteringer av ressursbruk på henholdsvis RHF og HF.  

RHF-ene har over tid utviklet en sentralisert og ovenfra og ned-styring som griper rett inn i sykehusenes daglige drift, ofte på detaljstyringsnivå. De bruker betegnelsen mor-datter til å beskrive denne styrings-formen. Tidligere ansatte for eksempel Helse Sør-Øst sine egne direktører som styreledere ved sykehusene. Selv om denne praksisen er avviklet er det en indikasjon på styringsbehovet og styringsideologien til det regionale helseforetaket.  

Styringslinjen og ideologien har blant annet medført liten grad av åpenhet om de faktiske utfordringer innad i sykehus. Riksrevisjonen har påpekt disse forhold og at det medfører at sykehus kan drives med for høy risiko uten at styret og toppledelsen justerer kursen. Det er derfor helt nødvendig å opprettholde og å styrke eksterne korrektiver, som arbeidstilsynet og Helsetilsynet.  

Legeforeningen har kritisert RHF-ene for at de i for liten grad involvere medarbeiderne i omstilling og endring, men heller ønsker ensidig styring og pålegg. Hele arbeidsgiverpolitikken bør gjennomgås med mål om å styrke samarbeidslinjen, evne og vilje til dialog og gode opplyste prosesser. Det ville også ha bidratt til å redusere omfanget av uriktige beslutninger med konsekvenser for pasienttilbudet.  

Dersom helseforetakene skal være formåls- og kostnadseffektive er det nødvendig å snu denne utvikling, fordi den skaper avstand til de ansatte som innehar den avgjørende kompetanse for at virksomhetene skal nå sine fastsatte mål.  

Når det gjelder evaluering er det behov for en nøytral evalueringsordning. Store offentlige instanser, som ivaretar tunge samfunnspolitiske oppgaver med betydelig økonomisk effekt, bør ikke evaluere seg selv. Det må sikres at det kommer på plass evalueringsordninger hvor også helseforetakene blir evaluert av nøytrale instanser. 

Helseforetakene er videre bundet av årlig budsjettering for virksomheter som har stort behov for å tenke investering over tid. Også her må det tenkes nytt for å oppnå forsvarlig og god planlegging og nødvendige investeringer. Åpenhet om faktiske utfordringer i sykehus og opplyste grunnlag for beslutninger, er også nødvendig for at Stortinget skal kunne treffe beslutninger om bevilgninger og lovgivning på et best mulig grunnlag. Utøvelse av eierskap, arbeidsgiverpolitikken og driften av sykehus, har stor interesse for befolkningen da det er avgjørende for hvilket sykehustilbud landet skal ha innenfor den statseide ordningen.  

Med hilsen
Den norske legeforening

Geir Riise
generalsekretær

Anne Kjersti Befring
Direktør

Dokumentet er godkjent elektronisk 

 

Saksbehandler

Bjørn Ove Kvavik Avdeling for jus og arbeidsliv