Høring – utviklingsplan for Sørlandet sykehus 2030

21. mars 2014

Høringsuttalelse

Til
Sørlandet sykehus 

 

Vår ref.: 14/1392                Dato: 13.11.2014                                                         

Høringsuttalelse: Sørlandet sykehus Utviklingsplan 2030  

Det vises til Sørlandet sykehus’ Utviklingsplan 2030 av februar 2013 og pågående høringsprosess. Vi takker for invitasjonen til å gi innspill til planen. Planen har vært på intern høring i Legeforeningens organisasjonsledd, og disse innspillene ligger til grunn for vårt høringssvar.  

Overordnet tilbakemelding
Legeforeningen vil innledningsvis gi Sørlandet sykehus ros for å ha visjoner for Agders fremtidige sykehusstruktur. Det er en viktig sak for befolkningen på Sørlandet, for pasientene, kommunene og for fagmiljøer i helsevesenet. Vi stiller oss likevel kritisk til forutsetningene som ligger til grunn for fremtidig utviklingsplan.  

Det sentrale for Legeforeningen er at Sørlandet sykehus ivaretar sitt pasientansvar på kort, mellomlang og lang sikt, slik at befolkningen til enhver tid opplever trygghet i tjenestetilbudet. Legeforeningen har forståelse for at den første utredningen ikke favner alt. Vi savner imidlertid en del avklaringer og flere vurderinger av sentrale elementer som vil påvirke fremtidens sykehus. Legeforeningen er ikke overbevist om at pasientbehandlingen blir bedre i store enheter, ei heller at store enheter er mest driftsøkonomiske. Vi ser en betydelig risiko allerede i planleggingsfasen for at tjenestetilbudet i spesialisthelsetjenesten blir underdimensjonert.  

Legeforeningen har noen hovedinnvendinger til planen og mener:

  • Kapasitet og dimensjonering: Utredningen undervurderer fremtidig behov for spesialisthelsetjenester med en klar underdimensjonering som resultat. De foreslåtte endringene innen psykiatrien gir særlig grunn til bekymring.
  • Desentraliserte spesialisthelsetjenester og oppgavefordeling: En betydelig oppgaveoverføring til kommunene kan ikke være en forutsetning for utviklingsplanen. Den nye konstruksjonen med regionale helsesentre har noen høyst uklare punkter, slik som finansiering, rekruttering, ansvarsfordeling, m.m.
  • Robuste fagmiljøer: Nøkkelen til bredde- og spisskompetanse på avdelings- og sykehusnivå er robuste fagmiljøer. Dette er også avgjørende for kvalitet og pasientsikkerhet. Avtalespesialistordningen er en ressurs som må brukes mer fremover.

Legeforeningen er kritisk til om den foreliggende planen er et godt nok grunnlag å bygge videre på. Det er mangelfullt at det i planen kun fokuseres på ett og/eller tre sykehus, og ikke to sykehus som en fullverdig modell. Videre er vi opptatt av at en fremtidig sykehusstruktur ikke reduseres kun til en diskusjon om lokalisering og sykehusbygg.  

I høringsutkastet er det konkludert med at modell 1 og 2 vil medføre betydelig større driftsutgifter enn modell 3. Differansen er estimert til ca. 500 mill.kr per år. Dette estimatet er høyst usikkert. Ytterligere kostnader ved modell 3 vil sannsynligvis komme, som for eksempel samfunnsmessige økte transportkostnader ved sykehus i Kristiansand beregnet til 75-150 mill. kr per år.  

I modellen med ett sykehus anslås det at det ikke er hensiktsmessig å bygge ut eksisterende bygningsmasse i Arendal. Nytt sykehus på ny tomt medfører betydelige utgifter. Utvidelse av bygningsmassen i Kristiansand vurderes til å være den mest hensiktsmessige modellen fra et økonomisk aspekt. PricewaterhouseCoopers (PwC) har utført ROS-analyse av Utviklingsplan 2030. Her peker PwC på en rekke usikkerheter både i premissene som er lagt for planen og til eksterne faktorer. Legeforeningen mener den påviste usikkerheten og manglene ved planen innebærer at det må utarbeides et bedre og omforent grunnlag for videre prosess og beslutninger.  

Det er også en mangel i planen at arbeidsmiljøperspektivene ikke er tilstrekkelig belyst, og at det ikke er kommentert om vernetjenesten har vært involvert i prosessen.  

Kapasitet og dimensjonering
I utviklingsplanen forutsetter man en uttalt oppgaveoverføring fra sykehus til kommunene, og det planlegges for betydelig underdimensjonering av behovet for spesialisthelsetjenester. Utviklingsplanen har til dels ensidig fokus på høyspesialiserte funksjoner. Vi ser fordeler med sentralisering av blant annet kirurgiske fag, slik at man kan ha gode vaktsystemer innen grenspesialitetene, samt høyt nok volum til å opprettholde kompetansen innen mer sjelden og avansert kirurgi. Dette må likevel veies opp mot geografiske avstander og kompetanse til å håndtere blant annet traumer og fødsler. Hvordan man skal ivareta behovet for sentralisering av høyspesialiserte funksjoner for relativt små pasientgrupper samtidig som man skal gi et fullverdig tilbud til store pasientgrupper som trenger mer generell kompetanse, er ikke godt diskutert og problematisert i planen. Vi savner en grundig diskusjon omkring dette før man går ut med en bastant anbefaling.  

Sykehusstørrelse og fusjoner
Faglitteraturen er begrenset, men gir liten støtte for at store sykehus leverer mer effektive helsetjenester enn mindre sykehus. En omfattende rapport fra 1997 konkluderte med at optimal størrelse for økonomisk effektivitet lå mellom 200-400 senger. Ett sykehus på Agder vil ha 752 senger[1]. Dette tallet forutsetter en beleggsprosent på 85 %. Legeforeningen betviler sterkt at dette er et realistisk prosenttall. Med en befolkningsvekst og spesielt en økende andel eldre med flere samtidige sykdommer vil resultatene av planens dimensjonering bli underkapasitet i spesialisthelsetjenesten.  

Sørlandet sykehus har i dag kortere liggetid per pasient og lavere kostnad per DRG enn landsgjennomsnittet. Ytterligere effektivisering for å lukke det årlige estimerte gapet på 500 mill.kr. vil være særdeles utfordrende, og man risikerer at dette går ut over pasientbehandling, utdanning og forskning.  

Vi etterlyser en diskusjon om premissene bak gevinstene ved en eventuell samlokalisering i ett sykehus i Kristiansand (modell 3), og tilsvarende dersom det i den videre prosess arbeides med en modell basert på to sykehus.  

Det trekkes ofte frem at det er kvalitetsmessige forbedringer ved behandling i store (avanserte) sykehus. Vi ser at dette gjelder for de relativt få der det er behov for høyspesialisert personell, gjerne i de teknisk pregede medisinske fag. Den store majoriteten av sykehuspasienter med «vanlige» sykdommer er ikke godt nok ivaretatt i planen (lokalsykehusfunksjonen). For de mange med enklere infeksjoner, kroniske lidelser, osv., vil det være trygt og godt å bli behandlet i et mindre, lokalt sykehus. Et annet moment er at det oppleves vesentlig vanskeligere for andre deler av helsetjenesten å forholde seg til og samhandle godt med et stort sykehus enn å samarbeide med nære sykehus.  

I planen beregnes det en vesentlig økonomisk gevinst med drift i ett stort sykehus. Legeforeningen har vansker med å se at man har klart å vise noe slikt innsparingspotensial der man har gjennomført liknende prosesser tidligere. Inntrykket i norsk sykehusvesen er at det er de aller største enhetene som har de største økonomiske problemene og minst effektive driften.

Det kan innebære store utfordringer å oppnå effektivisering og eventuelt stordriftsfordeler ved en fusjon. Med ulik kultur, motivasjon og faglige vurderinger til valgt løsning vil det kunne ta lang tid før faglige og økonomiske gevinster av sammenslåing kan realiseres. I tillegg viser studier at langtidsfraværet kan øke blant ansatte ved endringer i organisering, eksempelvis sammenslåinger av sykehus[2][3]. Systematisk høy beleggsprosent fører til redusert kvalitet i behandling og pleie, i tillegg til forsinkelser i pasientforløp, opphopning av pasienter i akuttmottak, økt sykelighet blant ansatte, økt forekomst av sykehusinfeksjoner og økt dødelighet. En ny tysk studie viser at når pasientbelegget blir høyere enn 92,5 % øker dødeligheten signifikant[4]. Således er vi bekymret for at et eventuelt nytt storsykehus vil bli underdimensjonert og at det går utover kvalitet og pasientsikkerhet.  

Sørlandet sykehus er allerede i dag et av de mest effektivt drevne sykehus i Norge, og legedekningen for Sørlandet er omlag 10 % under landsgjennomsnittet. Den høye effektiviteten og lavere legedekningen gjør at det er allerede nå er mindre mulighet for å heve effektiviteten ytterligere sammenliknet med andre helseforetak. Nå planlegges nytt sykehus med gjennomsnittlig belegg tett på denne øvre grense påvist av Kuntz et al. Det er betydelig variasjon i innleggelsesfrekvens på sykehus for akutte problemstillinger. Vi stiller spørsmål ved om det er tatt høyde for fluktuasjoner i aktiviteten i modellen, slik at sykehuset med rimelig sikkerhet kan unngå høy beleggsprosent som er forbundet med overdødelighet. Legeforeningen ser også utfordringer med svingsdørsproblematikk og fare for reinnleggelser ved for høy beleggsprosent.  

Legeforeningen etterlyser en mer utdypende faglig vurdering av om ett samlokalisert sykehus bidrar til kompetanse og faglige synergier. Andre aktører vurderer tvert imot at dette kan bidra til svekket konkurranse og utvikling av tjenestene[5]. Vi mener at to fullverdige sykehus på Agder må utredes. Det vil også bidra til å støtte opp om de politiske intensjonene bak fritt sykehusvalg.

Psykiatri
Sørlandet sykehus planlegger å legge ned sine døgntilbud i distriktene. En slik betydelig innskrenkning av sengeplasser i psykiatrien trenger en bedre faglig forankring. Det er ikke realistisk at kommunene skal kunne tilby spesialisert behandling i de botilbudene som vil bli etablert. Nedbyggingen av døgnplasser i sykehus planlegges uten at institusjoner i kommunen kan overta tilbudet i dag.  

Nedbyggingen av distriktspsykiatriske sentre (DPS) er stikk i strid med intensjonene i den nylig gjennomførte opptrappingsplanen for psykisk helse.  

I internasjonal sammenheng er Norge blant de landene der psykiatriske pasienter har kortest liggetid ved innleggelse med 3,2 dager i gjennomsnitt mens for eksempel USA har 6,4 dager, Sveits 30 dager og Sverige 15 dager i gjennomsnitt[6]. Norge har også høy forekomst av reinnleggelser (‘avoidable admissions’)[7]. Derfor er det lite ønskelig at man bygger ned tilbudene.  

Det er i høringsdokumentet et uttalt mål at psykiatrisk sykehusavdeling i hovedsak skal konsentrere seg om de alvorligste diagnosene. Dette vil øke den allerede høye terskelen for innleggelse i psykiatrisk klinikk. Det vil etter all sannsynlighet fortsatt være et behov for døgnopphold, som poliklinikker og kommuner ikke er i stand til å fylle, noe som igjen vil kunne gå ut over pasientsikkerheten. Videre vil en høyere terskel for innleggelse i psykiatrien medføre økt press på legevakt og sannsynlig økning i antall innleggelser akutt og/eller etter tvangsparagrafen.  

En ytterligere faktor som bør tas med i betraktningen, er at befolkningen i Agder-fylkene generelt har et høyere forbruk av vanedannende legemidler enn den øvrige befolkningen. På statistikker for svake og sterke opioider og antidepressiver ligger Aust- og Vest-Agder i det øverste sjiktet på landsbasis[8]. Dette taler mot nedlegging av sengeplasser og trangere nåløye for innleggelser.  

Desentraliserte spesialisthelsetjenester og oppgavefordeling
Desentralisering av spesialisthelsetjenester er viktig for befolkningen, og man bør planlegge ut fra prinsippet om å desentralisere det man kan, og sentralisere det man må. Samtidig må sentralisering og desentralisering være faglig forankret, og ikke utelukkende drevet av politiske eller økonomiske hensyn.

Overføring av oppgaver til kommunene
I utviklingsplanen forutsettes det at hovedveksten i helsetjenestene vil komme i kommunene. Sørlandet sykehus planlegger å overføre 24 000 liggedøgn og 100 000 polikliniske konsultasjoner til kommunehelsetjenesten. Dette er en betydelig usikkerhetsfaktor i planen. Man må ikke forskuttere en samlokalisering mellom desentraliserte spesialisthelsetjenester og kommunehelsetjenester. Dette vil medføre behov for en omfattende utbygging og nyrekruttering av fagpersonell som Sørlandet sykehus ikke kan forvente skal skje uten betydelige økonomiske overføringer fra stat til kommune. Videre er det allerede et stort rekrutteringsproblem av fagpersonell, spesielt leger og sykepleiere til kommunehelsetjenesten. 100 000 polikliniske konsultasjoner overført til kommunene vil trenge betydelig økt antall nye fastlegestillinger.

En oppbygging av kommunebasert drift av 24 000 sengeplasser vil være nesten det dobbelte av det beregnede behovet for kommunale øyeblikkelig hjelp-senger. Det vil være meget stor usikkerhet knyttet til en så stor oppgaveoverføring. Erfaringene fra etablering av kommunale øyeblikkelig hjelp-senger peker i retning av et lavere behov enn forutsatt. Det er også rekrutteringsutfordringer med en slik løsning.  

Overføring av en stor mengde polikliniske konsultasjoner til kommunene vil anslagsvis gi behov for 50 nye fastlegehjemler på Agder. Dette forutsatt at fastlegene kan utføre kontrollene på 15 minutter, 30 minutter kortere enn sykehuslegene vanligvis gjør det i dag. Vi må stille spørsmål ved om sykehuset her underdimensjonerer. For eksempel legges det opp til en overføring av polikliniske tjenester innen endokrinologi fra sykehus til kommuner som fagmiljøet mener er urealistisk. Per i dag foregår en stor del av de polikliniske kontrollene av diabetespasienter i kommunen. En generell overføring av polikliniske kontroller for endokrine sykdommer anses ikke som formålstjenlig og er ikke i tråd med dagens retningslinjer for spesialisthelsetjenesten.  

Regionale helsesentre
I alle de tre modellene kombineres sykehus med regionale helsesentre (RHS), som skal være en ny samhandlingsarena med sykehus, kommuner og private involvert. Dette er en konstruksjon hvor man ser for seg en samling av kommunale helsetjenester og poliklinisk virksomhet fra sykehus eller private aktører.  

Våre høringsinstanser er svært kritiske til dette 1 ½ -helsetjenestenivået, bl.a. fordi planen er lite konkret i beskrivelsen av desentraliserte spesialisthelsetjenester. Man blander sammen oppgaver som er kommunenes ansvar og funksjoner som i dag klart hører hjemme i spesialisthelsetjenesten, uten klare ansvarslinjer. Det kan tenkes at kommuner kan samordne og forsterke sine tilbud. Innholdet i et slikt samordnet tilbud vil kunne variere mye, men man må ha som utgangspunkt at det vil dreie seg om tjenester som kommunene skal ha ansvar for. Planen må bli mye tydeligere på hva som skal være helseforetakets ansvar.  

Kostnadene vil bli store dersom de regionale helsesentrene er tiltenkt å være døgnåpne ”minisykehus” med til full tilgang på laboratorietjenester og røntgen og indremedisinere på døgnvakt. Kommunene vil ikke ha noen mulighet til å finansiere dette med de rammene de er forespeilet.  

Befolkningsvekst
Den demografiske utviklingen er nevnt uten at det er trukket frem at andelen eldre øker sterkt og med det blir det flere pasienter med sammensatte lidelser. Selv med godt utbygde lokalmedisinske sentre fordrer mange av disse pasientgruppene innleggelse i sykehus for avklaring av diagnoser og start på behandling. Planen anslår et økt antall behov innen kreftdiagnostikk, og da er det underlig at man ikke i den sammenheng bemerker utfordringen med økt antall eldre.  

Vi er bekymret over sykehusets fremtidige kapasitet til å takle den økende populasjonen med eldre pasienter med sammensatte sykdommer. Antall personer over 67 år eller eldre fordobles i begge fylker fra 2014 til 2040 (SSBs fremskrivning, MMMM-alternativet). De vil utgjøre den klart største andelen av akutte indremedisinske innleggelser med ringvirkninger til kirurgi og andre fag. Avklaring av hva som feiler disse pasientene krever bred indremedisinsk og kirurgisk kompetanse, men ikke nødvendigvis mer elektive, høyspesialiserte funksjoner. Vi kan ikke se at det er mulig å gi denne pasientgruppen et forsvarlig helsetilbud uten å ha et fullverdig akuttsykehus med rimelig nærhet, slik dagens sykehusstruktur gir mulighet for. De regionale helsesentrene, slik de er beskrevet, vil ikke egne seg til forsvarlig primær vurdering og behandling av denne gruppen. Legeforeningen kan ikke se at det økende antall eldre med sammensatte sykdommer på en troverdig måte er integrert i planen om det nye storsykehuset, noe som er bekymringsfullt når andelen eldre vil øke i begge fylker.  

Arealbruk
I høringsdokumentet hevdes det at det i dag er en overkapasitet i forhold til areal, antall poliklinikkrom og kontorer ved eksisterende sykehus. Legeforeningens medlemmer ved sykehusene kjenner seg ikke igjen i dette bildet. Legeforeningen advarer mot at man planlegger et sykehus som er for lite allerede før det er åpnet.  

Når det gjelder den arealmessige dimensjonering, legger arealplanleggingen opp til full utnyttelse av rom planlagt til elektiv virksomhet på ethvert tidspunkt på dagtid. Et usikkerhetsmoment her er at behov for (sub-)akutte vurderinger alltid vil oppstå. Uten arealmessig ekstrakapasitet til dette er det risiko for ineffektiv drift for personalet som må lete etter og/eller vente på ledige rom.  

For- og etterarbeid i forbindelse med pasientrettet virksomhet krever også plass. Arbeidsmiljøet i denne settingen har betydning for arbeidskapasiteten. Per i dag finnes åpne kontormiljøer til legegruppen f.eks. i akuttmottaket i Kristiansand. Åpne kontormiljøer har vist seg å redusere arbeidseffektiviteten og i vårt yrke er det også problematisk med hensyn til taushetsplikten. Vi har vansker med å se at det er det tatt høyde for nok arbeidsrom til å imøtekomme disse problemstillingene i planlegging av nytt sykehus. I arealplanleggingen kan vi heller ikke se at hvilerom for vaktpersonell er medtatt. Manglende hvilerom vil ha en negativ effekt på arbeidsmiljøet i alle yrkesgrupper og utgjøre et potensielt problem for pasientsikkerheten.  

Beliggenhet og grunnforhold
Det er kun én adkomst inn til det nåværende sykehuset på Eg i Kristiansand. Dette gjør plasseringen av sykehuset meget sårbart med tanke på ev. katastrofer/terroranslag. Hvis løsningen blir fortsatt sykehus på Eg, må atkomsten endres i tråd med sårbarhetsanalyser.  

I høringsprosessen har det kommet bekymringsmeldinger knyttet til grunnforholdene der dagens sykehus ligger. Det er uavklart hvor og hvorvidt det er mulig å bygge på den planlagte sykehustomten fordi en stor del av grunnen består av kvikkleire, noe som kan medføre rasfare. Det er derfor nødvendig at Kristiansand kommune nå utreder grunnforholdene før man tar stilling til nybygg. 

Robuste fagmiljøer 
For å gi god medisinsk behandling, må legene utvikle og opprettholde kunnskap og ferdigheter. Nøkkelen til god pasientbehandling er bredde- og spisskompetanse på avdelings- og sykehusnivå. Av de nevnte modeller kan det synes som om ett sykehus i Kristiansand, ev. to, best vil sikre robuste fagmiljøer gjennom fremtidig rekruttering.  

Rekruttering
Det er positivt at man skisserer hvor mange leger og leger i forskning man må rekruttere for å drive Sørlandet sykehus i 2030. Planen er tydelig på hvor utfordringen i rekruttering ligger, spesielt innen psykiatri. Men det er lite oppmerksomhet rettet mot rekruttering av fagpersonell i planen samtidig som det understrekes at Sørlandet sykehus må utdanne egne spesialister. Det er planens modell 3 (ett sykehus i Kristiansand) som tar best hensyn til robuste vaktlag og at fremtidens spesialister vil jobbe mer teambasert. Ny spesialiststruktur trekkes frem i planen som et usikkerhetsmoment. Satsingen på regionale helsesentre er også et usikkerhetsmoment: Vi vil derfor stille spørsmål ved om det er tilrettelagt for å utdanne leger i spesialisering der.  

Privatpraktiserende spesialister/avtalespesialister
Avtalespesialistordningen er en ressurs som kan brukes mer, og det er fra politisk hold varslet en økt satsing på avtalepraksis. Per i dag beskriver Sørlandet sykehus at forbruket av privatpraktiserende spesialister innen somatikk er «relativt beskjedent», og sammenliknet med andre regioner er det et underforbruk av avtalespesialister. Ved lange ventelister og fristbrudd bør økt bruk av avtalespesialister vurderes, noe som også kan være en kostnadseffektiv måte å løse utfordringene på. Det vil bidra til effektiv ressursutnyttelse og helhetlige pasientforløp.  

I utviklingsplanen er det lagt prognoser for blant annet betydelig økning i poliklinisk aktivitet. Helse Sør-Øst har et sørge for-ansvar, og det synes merkverdig at ikke avtalespesialistene er nevnt i sammenheng med eventuell desentralisering av spesialisthelsetjenesten. Private aktører er nevnt, men det fremstår svært uklart om avtalespesialistene er en del av dette. Det bør nevnes at avtalespesialistene på landsbasis står for mer enn 30 % av polikliniske konsultasjoner og i enkelte fag betydelig mer (f.eks. øyespesialiteten som står for ca. 70 %).  

En så omfattende plan som sykehusplanen for Sørlandet må være tydelig og konkret på geografisk fordeling og oppgavefordeling/forventninger til disse spesialistene. Legeforeningen savner også en nærmere redegjørelse for hvordan man skal utvikle ordningen med ambulerende spesialister, slik at man sikrer robuste fagmiljøer for alle.  

Forskning
I høringsdokumentet anføres at «forskningsandelen og gruppe 1-funksjoner bør gjennomgås. Dette er kostnadsdrivende aktiviteter som bør sees i sammenheng». Samtidig har man tanker om et «Universitetssykehus Sørlandet». Det er vanskelig å forstå at man på den ene side ønsker å redusere disse funksjoner og samtidig ha ambisjon om universitetsstatus. Disse funksjoner må også tas med i arealplanleggingen.

PCI-senteret 
Et eksempel på forhold som ikke er ivaretatt i saksforløpet, er regionsfunksjonen av PCI-senteret i Arendal. Senteret har regionsfunksjon for et befolkningsgrunnlag på ca. 500 000 mennesker i Telemark, Aust- og Vest-Agder. PCI-virksomheten er en av de få regionsfunksjonene som Sørlandet sykehus har i dag. Høringsdokumentet utrykker en generell ambisjon om å videreføre spissfunksjoner og regionsfunksjoner. Det er derfor betenkelig at PCI-virksomheten ikke er omtalt i høringsutkastet i Utviklingsplan 2030. Dette er en velfungerende virksomhet som behandler et stort antall pasienter. Hvis dette tilbudet forsvinner fra landsdelen, vil Sørlandets og Telemarks befolkning miste et svært viktig akuttilbud.

Avsluttende merknader
De senere årene har den norske sykehusstrukturen blitt vesentlig lagt om og betydelig sentralisert. Dette har vært prosesser der man har lagt ned sykehus, flyttet funksjoner og lagt om arbeidsmåter – med vekslende hell. Å se med et kritisk blikk på de sentraliseringsprosesser spesialisthelsetjenesten har vært gjennom når man går inn i nye strukturendringsprosesser, vil være av nytte.  

Utviklingsplan 2030 for Sørlandet sykehus må avstemmes med nasjonal helse- og sykehusplan som kommer høsten 2015. Vi viser for øvrig til vår rapport Sykehus for fremtiden. Innspill til nasjonal sykehusplan (april 2014). Her gis en bred og utdypende redegjørelse for sentrale elementer i fremtidens helsetjeneste. Rapporten er utarbeidet som innspill til Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med nasjonal helse- og sykehusplan.

Legeforeningen har dokumentert det store etterslepet i bygningsinvesteringer. De ulike beregningene viser et nasjonalt investeringsbehov på mellom 62-84 milliarder kroner det neste tiåret for å sikre moderne bygg og oppdatert utstyr. Vi har foreslått en tiårig investeringspakke, og forutsatt at den inngår i nasjonal sykehusplan. Sykehusene på Agder må holde tritt med tempoet for modernisering, for å opprettholde forsvarlig sykehustilbud.  

Legeforeningen ser frem til konstruktiv dialog og samarbeid med Sørlandet sykehus, Helse Sør-Øst og Helse- og omsorgsdepartementet for å sikre pasientene en best mulig fremtidig sykehusstruktur på Agder.  

Med hilsen
Den norske Legeforening                                                                          

Geir Riise
Generalsekretær                                                                                        

Jorunn Fryjordet
Avdelingsdirektør                                                                             

Anne Ringnes
Saksbehandler

                                                                                                     


[1] Tallet varierer i utviklingsplanen.

[2] Kjekshus LE, Bernstrom VH, Dahl E et al. The effect of hospital mergers on long-term sickness absence among hospital employess. A fixed effects multivariate regression analysis using panel data. BMC Health Serv Res 2014; 14: 50.

[3] Bernstorm VH, Kjekshus LE. Effect of organisational change type and frequency on long-term, sickness in hospitals. J Nurs Manag doi: 10.1111/jonm.12218 (10.3.2014).

[4] Kuntz L, Mennicken R, Scholtes S. Stress on the ward: evidence of safety. Tipping points in hospitals. www.health.jbs.cam.ac.uk/

[5] http://www.konkurransetilsynet.no/no/Aktuelt/Artikler-og-innlegg/Oppror-mot-mastodontene

[6] OECD Stat Extracts. Health care utilisation: Hospital average length of stay by diagnosis categories. http://stats.oecd.org/

[7] Health at a Glance 2011. Bipolar disorder readmissions to the same hospital 2009, or nearest year. http://dx.doi.org/10.1787/888932525343

[8] Folkehelseinstituttet. Bruk av vanedannende legemidler i Norge 2005-2013. Basert på data fra Reseptregisteret. Rapport juni 2014.

Saksbehandler

Ringnes Anne Samfunnspolitisk avdeling