Høring - Kvinnehelse - 10 år etter kvinnehelsestrategien

01. april 2014

Høringsuttalelse

Helsedirektoratet  

Deres ref.:   Vår ref.: 14/1580 Dato: 20.06.2014


Høring - Kvinnehelse - 10 år etter kvinnehelsestrategien

Legeforeningen takker for muligheten til å gi innspill til rapporten om dagens status på utfordringer som skissert i kvinnehelsestrategien (2002-2003). Vi mener oppfølging av NOU 1999:13 er viktig, og håper rapporten vil belyse mange ulike sider av kvinnehelse og de utfordringene som fortsatt finnes. Legeforeningen baserer sitt høringssvar på tilbakemeldinger om status, fremskritt og utfordringer fra våre fagmiljøer, men understreker at vi som forening ikke kan ha full oversikt på hele dette området. Høringssvaret er behandlet av Legeforeningens sentralstyre i møtet 17. juni 2014.   

Legeforeningen har valgt å strukturere sitt innspill vedrørende status, fremskritt og fortsatt utfordringer, innunder de fem hovedområdene; beslutningsprosesser, velferdsordninger og arbeidsliv, kunnskapsutvikling og formidling, helsepraksis, og vold og overgrep. Dette fører til noe overlapping mellom temaer under «helsepraksis», og mellom kategoriene «kunnskapsutvikling og formidling» og «helsepraksis».  

Oppsummert
Kvinner i Norge i dag har gode forutsetninger for god helse, og har generelt lik tilgang til helsetjenester som menn. Flere av forslagene i kvinnehelsestrategien har munnet ut i politiske beslutninger som har gitt opphav til strukturelle tiltak for å styrke kjønnsperspektivet innenfor blant annet kunnskapsutvikling, forskning og formidling. Det er i dag en større forståelse for at noen sykdommer rammer ulikt og at sykdomsbilde kan være ulikt for kvinner og menn.  

Det er likevel fortsatt en vei å gå før kvinnehelse og/eller kjønnsrelatert helse utgjør en selvstendig faktor når beslutninger tas og prioriteringer gjøres, kunnskap utvikles og formidles, og helsetjenestene bygges opp. Kvinner møter fortsatt en rekke helseutfordringer som ikke gjelder for menn, og som det må tas hensyn til. Forskjellene gjør seg særlig gjeldende mellom kvinner i ulike sosiale og kulturelle lag, og knytter seg i seg i stor grad til utdanning og til innvandringsbakgrunn.  

Samtidig er det viktig å understreke at situasjonen ser svært annerledes ut for kvinner og kvinnehelse i utviklingsland. Her har kvinner sjelden mulighet til å delta i beslutningsprosessene, og har i mye mindre grad kontroll over eget liv. Det er store utfordringer knyttet til mulighet for familieplanlegging, stor risiko ved graviditet og fødsel, og kvinner og barn er særlig utsatt for vold, spesielt i krig, men også i fredstid.

Beslutningsprosesser
Uten mer oppdatert informasjon, er det vanskelig for Legeforeningen å vurdere i hvilken grad kjønns- og brukerperspektivet er vektlagt sterkere i beslutningsprosesser i dag enn da kvinnestrategien ble iverksatt. På generelt grunnlag kan man anta at den høyere andelen kvinner i relevante beslutningsfora og innenfor akademia har hatt en viss positiv påvirkning. Kvinner er i dag i flertall i flere grener av høyere utdannelse. Innenfor medisinen var 64,1 % av medisinstudentene i mars 2014 kvinner[1].  

I Forskningsstrategien fremmes behovet for å bevisstgjøre helsepersonell på kjønns- og brukerperspektivet. Legeforeningen har ikke inngående kjennskap til om kvinneperspektivet er mer vektlagt i utdannings- og kurssammenheng nå enn da kvinnestrategien ble iverksatt. Samtidig mener vi å se en større bevissthet rundt behovet for brukermedvirkning og pasientens deltagelse i beslutninger om utredning og behandling. Dette har fokus både i allmennlegetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og arbeidet bør videreføres og intensiveres.  

NAV trenger å utvikle en egen kvinnestrategi. Dette er viktig for at kvinneperspektivet skal tas hensyn til både i saksbehandling og vedtak. For eksempel er det en tendens til at kvinner med sammensatte lidelser uten klar diagnose som årsak til funksjonsnedsettelse rammes, særlig om de i tillegg tilhører en marginalisert gruppe (kjønnsidentitet og etnisitet).  

Arbeidsliv og velferdsordninger
En stor andel av kvinner i Norge deltar i arbeidslivet. Viktige forutsetning for dette er gode rettighetene knyttet til utdanning, gode ordninger som svangerskapspermisjon og større likestilling i hjemmet slik at mor i større grad har mulighet for karriere dersom det er ønskelig. Samtidig eksisterer det fortsatt forskjeller med hensyn til arbeidslivet mellom kvinner og menn. Mange kvinner er dobbeltarbeidende, og kvinner jobber mest i lavtlønnede omsorgsyrker kjennetegnet av hardt fysisk arbeid. Dette er særlig tydelig for kvinner i lavere sosiale lag, og rammer dessuten spesielt innvandrerkvinner. 

Sykefraværet for kvinner øker. Sykefraværet er nå 60 % høyere blant kvinner enn for yrkesaktive menn. Det er også flere kvinner enn menn som blir uføretrygdet[2]. Dette trenger vi mer kunnskap om slik at årsakene kan kartlegges og relevante tiltak settes inn. Fravær som følge av svangerskap bør dessuten ikke gå utover sykepengerettigheter slik det gjør i dag. Dette må også gjelde de som er sykemeldt som følge av et høyrisikosvangerskap som tvillingfødsel eller svangerskapsforgiftning. En person som av ulike årsaker velger å være hjemme med omsorg for barn etter permisjon, grunnet for eksempel mangel på barnehageplass, må ikke miste opptjent pensjon. Etter en måned ulønnet permisjon mister personen dessuten rett til sykepenger fra NAV. Disse svakhetene ved systemet er i teorien kjønnsnøytrale, men går ofte ut over kvinner i større grad enn menn.99.  

Til tross for høy deltagelse i høyere utdanning, er kvinner underrepresentert i ledelsesposisjoner. Legeforeningen mener det fortsatt er et misforhold mellom antall kvinnelige leger og kvinnelige legeledere i sykehusene. I 2013 var andelen kvinnelige leger i sykehus 46,9 %, mens de utgjorde kun 21,8 % av gruppen legeledere. Dette forholdet var i 2008 41 % kvinnelige leger mens kvinner utgjorde mindre enn 20 % av legelederne[3].  

Det henger fortsatt igjen bestemmelser i lovverket der skader og sykdommer som følger av de tradisjonelle mannsyrkene, lettere utløser trygdeytelser enn hva de tradisjonelle kvinneyrkene gjør. Dette skyldes regelverket for hvilke skader som defineres som «yrkesskader». Legeforeningen mener lovgiver bør tilstrebe å lage definisjoner som er kjønnsnøytrale også på dette området.  

Kunnskapsutvikling og formidling
Vi har i dag mer kunnskap om kvinnesykdommer og sykdommer som slår ulikt ut hos kvinner og menn. Likevel er det en utfordring at det innenfor flere områder forskes mer på menn enn kvinner, og der den samme forskning utført på kvinner ikke nødvendigvis vil gitt de samme resultatene. Det er med andre ord behov for både mer forskning på tradisjonelle «kvinnesykdommer», og et behov for å undersøke om forskning gjort på menns helse og sykdommer også er gyldig for kvinner. Det er for eksempel en stor og uløst utfordring at kvinner har høyere sykefravær enn menn (jf. kapitel om velferdssamfunnet og arbeidsliv»). Foruten de spesifikke kvinneorgansykdommene rammes også kvinner oftere av såkalte MUPS[4] (medisinsk uforklarte plager og sykdommer). Dette er et område vi trenger mer kunnskap om.  

I kvinnehelsestrategien ble det foreslått å sette krav til norsk forskning om å inkludere kvinner i kliniske studier dersom det ikke kan gis overbevisende grunn for å utelate dem. Kvinner har tidligere vært betydelig underrepresentert i store, randomiserte kliniske studier blant annet knyttet til hjerte- karsykdommer. Internasjonalt har det vært et økende fokus på å inkludere kvinner de siste ti årene. Til tross for dette er kvinner fremdeles underrepresentert i slike studier[5]. De fleste kvinner som dør av hjertesykdom er dessuten eldre. Vi bør derfor i fremtiden også inkludere eldre kvinner i de kliniske studiene. Komorbiditet er ofte en eksklusjonsfaktor ved randomiserte undersøkelser. Dette er en utfordring fordi resultatene ikke nødvendigvis er overførbare til gamle pasienter med tilleggs sykdom. Registerstudier kan i denne sammenhengen ikke erstatte randomiserte studier.  

Helsepraksis

Tilgang til allmennhelsetjenesten
I Kvinnehelsestrategien viser det til at kvinners forhold til allmennlegetjenesten er dårligere enn for menn. Legeforeningen vil understreke at flere evalueringer gjort etter innføringen i 2001 viser en høy og stabil brukertilfredshet[6]. Statistikken viser også at det nå er over 45 % kvinnelige fastleger. Dette er positivt for kvinners møte med disse tjenestene da kvinner bruker tjenesten i større grad enn menn.  

Hjerte – og karsykdommer
Dødsfall som følge av hjerte – karsykdommer er betydelig redusert de siste årene, mye grunnet bedre forebygging og behandling. Det er en særlig reduksjon innenfor sykdomsgruppen iskemiske sykdommer[7]. På bakgrunn av store, randomiserte kliniske studier har man identifisert effektiv behandling og forebygging av koronarsykdom. Flere kvinner, både med akutt og stabil koronarsykdom, blir nå invasivt utredet og får effektiv behandling og medikamentell forebygging av nye hendelser.   

Samtidig er hjerte- karsykdommen den vanligste dødsårsaken blant kvinner over 75 år[8], og forekommer også blant yngre kvinner. Det er behov for mer kunnskap og bevissthet i befolkningen og blant helsepersonell for at kvinners symptomer ved hjerteinfarkt og annen hjertesykdom fremstår annerledes. Kvinner har gjerne mindre organspesifikke symptomer enn menn, og det er en utfordring å fange opp hjertesyke kvinner før de får hjerteinfarkt. Det er viktig å fremme tiltak som øker bevisstheten om forebygging, symptomer og behandling av hjertesykdom hos kvinner. Se forøvrig behovet for å inkludere kvinner i randomiserte studier under «Kunnskapsutvikling og formidling».  

Aldersrelaterte sykdommer
En stadig eldre befolkning øker behovet for prioritering av og kunnskap om aldersrelatert sykdom. Blant annet er det et behov for å kartlegge risiko og forebyggende faktorer for de store folkesykdommer som karsykdom og kreft, som ofte rammer eldre. Legeforeningen etterlyser resultater av utredningsarbeidet for en helhetlig og fremtidig seniorpolitikk med spesiell kartlegging av kvinners situasjon som er fremmet i Kvinnestrategien.  

Kommunene har med samhandlingsreformen fått et økt ansvar for de eldre og syke, der i blant kvinner, som fortsatt har en høyere forventet levealder enn menn. Dette forutsetter en kompetanseheving og styrking av kvalitetskrav til kommunehelsetjenester og større involvering av fastlegene i tjenesten. Geriatrien har også et generelt behov for et løft.  

Et område av særlig betydning for eldre kvinner er behandling for høyt blodtrykk. Blodtrykket øker med alderen og blodtrykk hos kvinner øker mer enn hos menn. Eldre kvinner har derfor høyere systolisk blodtrykk (Folkehelsa).  Til tross for dette får eldre kvinner i mindre grad forskrevet medikamentell behandling for hjerte- karsykdommer enn menn, og menn har fremdeles større sannsynlighet for å få forskrevet moderne antihypertensiv behandling og kolesterolsenkende midler (Reseptregistret)[9]. Systematisk legemiddelgjennomgang for eldre må særlig prioriteres.   

Den eldre kvinnen bør også synliggjøres innen psykisk helse, ernæring/spiseforstyrrelser og livsstilsrelaterte sykdommer. De store helseutfordringene i fremtiden vil ligge her. Økt kunnskap og omsorg ved kognitiv svikt og demenssykdommer bør være et nasjonalt satsingsområde.   

Brystkreft og livmorhalskreft

Brystkreft og livmorhalskreft har fått større oppmerksomhet de siste årene. Det er blant annet innført screening ilbud knyttet til disse sykdomsgruppene.  Det er nødvendig med fortløpende evaluering av dette tilbudet. Det er også innført tilbud om HPV-vaksine for jenter på 12 år, og så langt har den vist å redusere risiko for dannelse av precancrøse tilstander i livmorhalsen. Håpet er at denne vaksinen på sikt vil redusere tilfeller av livmorhalskreft som er en alvorlig sykdom som rammer yngre kvinner, flest i de lavere sosiale lag.   

Det er også utviklet gentester som kan avdekke risiko for blant annet brystkreft hos kvinner. Disse testene utgjør samtidig en mulighet og en utfordring vi må ta innover oss både innenfor primær- og spesialisthelsetjenesten. Testene vil medføre et økende krav om gentesting knyttet til både bryst- og eggstokkreft med tilhørende etiske og økonomiske utfordringer. På dette området er det et særlig behov for økt kompetanse hos helsepersonell[10] 

Prognosen for brystkreft er fortsatt dårligere enn vi har hatt forhåpninger om. Forekomsten av denne kreftformen, lungekreft og blærekreft øker fortsatt[11]. Det er trolig at økning av de to siste kreftformene skyldes røyking, som er en større utfordring blant lavere sosiale sjikt. Også livmorkreft er økende, mest på grunn av økende fedme i befolkningen, samtidig er overlevelsesprosenten bedre[12]. Det er flere steder tatt i bruk robotkirurgi for denne pasientgruppen, uten at dette har noen dokumentert overlevelsesgevinst.  

Psykisk helse

Vi har oppnådd noen fremskritt innenfor psykisk helse. Det er for eksempel satt i gang pilotprosjekter som fokuserer på rask psykisk helsehjelp til pasienter med lettere psykiske lidelser innenfor enkelte kommuner og bydeler. Psykisk helse her likevel et område som må styrkes på generell basis. Særlig ligger det store utfordringer i organiseringen av disse tjenestene. En dårlig gjennomført samhandlingsreform vil gå særlig ut over tilbudet til personer med alvorlig psykiske lidelser.  

Samarbeidet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten inkludert avtalespesialistene på dette feltet må bli bedre. Forholdet mellom distriktpsykiatriske sentre (DPS), avtalespesialister og kommunehelsetjenesten må tydeligere defineres, slik at vi hindrer en ytterligere fragmentering av tjenestene. Kvinner med sammensatte lidelser, der den psykiske komponenten er en av flere deler, rammes spesielt, og disse kvinnene har i mange kommuner ikke andre tilbud enn fastlegens oppfølging.  

Det er fortsatt vanskelig å få psykisk syke inn på arbeidsmarkedet. Her er det behov for ytterligere tiltak. Innvandrerkvinner utgjør en særlig utfordring. Ellers gode prosjekter som «Raskere tilbake», har inngangskriteriet «er sykemeldt/i ferd med å bli sykemeldt» [fra jobb], noen som gjør at vi ikke fanger opp innvandrerkvinner som har psykiske problemer, men som er uten jobb.   

Spiseforstyrrelser

Psykisk sykdom hos ungdom er en stor utfordring som påvirkes av et stadig mer kroppsfokusert samfunn og krav om et vellykket sosialt liv. Legeforeningen er bekymret for denne utviklingen med økende fokus på kropp og utseende. Stadig flere ungdom sliter med spiseforstyrrelse[13]. Dette er et område der det er behov for å styrke det forebyggende arbeidet, og behandlingstilbudet for denne pasientgruppen må videreutvikles.   

Innvandrerkvinner

Innvandring generelt medfører fare for en oppblomstring av sykdommer som tidligere forekom svært sjelden, som turberkulose. Økt resistens mot antibiotika som følge av annen praksis i andre land kan, uavhengig av mann eller kvinne, medføre utfordringer knyttet til infeksjoner generelt. Når det gjelder innvandrerkvinner rammes denne gruppen stort sett av de samme kroniske sykdommene som norske kvinner, men noe mer av såkalte livsstilssykdommer (diabetes, hjerte-karsykdommer).  

En av hovedutfordringene knyttet til innvandrerkvinners helse er manglende integrering i det norske samfunnet. Dette påvirker blant annet deres evne til å benytte seg av de tjenestetilbud som finnes. Kultur- og språkbarriere kan medføre til et underforbruk av helsetjenester for denne gruppen, og dermed dårligere helse. Det må jobbes særlig for nå disse kvinnene med forebyggende helsearbeid, kartleggingsarbeid og tilbud om helsetjenester.   

Dernest er det en utfordring at innvandrerkvinner opplever og uttrykker sin sykdom (sykdomsatferd) på en måte som kan være vanskelig for behandlere og forstå uten tilstrekkelig kunnskap. Det er derfor et behov for å øke kompetansen hos helsepersonell om innvandrerkvinnenes forståelse av sykdomsbegrepet og forestilling om årsakssammenhenger.  

Fødsel, svangerskap- og barselomsorg

Mødredødeligheten i Norge er svært lav, og vi har gode retningslinjer i svangerskaps- og barselomsorgen. Det er skjedd store fremskritt innenfor vår kunnskap om fødsel, som for eksempel økt fokus på og kunnskap om rifter i endetarmslukkemuskelen. Her er det etablert et nasjonalt senter for behandling av gynekologiske fistler.   

Kvinner har oppnådd større råderett over egen kropp. En økende andel av aborter gjøres etter metoder som er mer skånsomt for kvinnen. Det er også færre tenåringsaborter noe som kan ha sammenheng med bedre prevensjonsveiledning og betydningen av tilnærmet gratis prevensjon inntil fylte 20[14]. Abortnemndens organisering har blitt endret siden forrige rapport, og det er nå kun en sentral klagenemnd. Dette synes å fungere tilfredsstillende. På grunn av ulikheter i avgjørelsespraksis ved de lokale abortnemder er denne organisering nå under vurdering.  

Samtidig står vi overfor nye utfordringer. Gjennomsnittsalderen for gravide går opp. Dette kan føre til flere svangerskaps- og fødselskomplikasjoner. Et mulig tiltak kan være å øke engangsstønad ved fødsel for å tilrettelegge for å få barn tidligere, blant annet under studier. Vi står også overfor utfordringer knyttet til overvekt og mer diabetes blant kvinner. Dette kan påvirke kvinnen og barnets tilstand i svangerskap. I rapporten fra 1999 gis det inntrykk av at kvinner med diabetes ikke har høyere risiko ved fødsel. Dette er ikke korrekt, da diabetes øker risikoen ved svangerskap og fødsel både for mor og barn[15]. Kunnskap og bevissthet om hvordan dårlig ernæring i tidlig svangerskap påvirker senere utvikling av livsstilsykdommer har fått, og bør ha, økende oppmerksomhet. Forebyggende arbeid vil her være svært viktig fremover.  

Det er behov for å sikre en god balanse mellom intervensjon (tangforløsning, keisersnitt) og tilrettelegging for normal fødsel. Keisersnittsraten har steget i Norge de siste 10 år og bør overvåkes. Dette er et av de vanligste kirurgiske inngrepene, og en økning av denne raten vil kunne ha store helsemessige konsekvenser for kvinner og for samfunnet. Det er satt i gang et nytt gjennombruddsprosjekt i regi av Legeforeningen som myndigheter og fagmiljø bør holde seg orientert om. Organiseringen av fødetilbudet for kvinner er dessuten under endring. Dette bør overvåkes med tanke på konsekvenser for mor og barn.  

Den stadig kortere barseltiden på sykehus for mor og barn etter fødsel er bekymringsfull. Det er også en generell mangel på ressurser på sykehus som påvirker mors forutsetninger for   å ta vare på barnet i de tilfeller der mor har særlig behov for å komme seg etter fødselen. Dagens finansieringsmodell som i større grad premierer intervensjon fremfor normal fødsel bør vurderes.  

Tilbudet om assistert befruktning er i dag mer tilgjengelig enn for 10 år siden. Det finnes også tilbud i andre land som ikke er lovlig i Norge. Det bør vurderes om det er et behov for nye eller oppdaterte retningslinjer og lovregulering, både for å rettlede den enkelte kvinne men også for helsevesenet generelt. Det er også nå mer aktuelt med tilbud om nedfrysning av ovarialvev eller stimulerte egg i en situasjon der kvinnen kan miste sin fremtidige fertilitet. Dette tilbudet finnes for eksempel ved Oslo Universitetssykehus. Det er usikkert hvor landsdekkende dette tilbudet reelt sett er. Det er også fortsatt usikkert i hvor stor grad slik behandling gir ønsket graviditet senere. Skal kvinnen gis slike muligheter må hun få god veiledning og informasjon om behandlingens begrensninger.  

Det er innført flere kartleggingstiltak som blant annet screening av depresjon hos gravide og barselkvinner, screening av alkohol og levevaner, spørsmål om vold osv. For alle disse og lignende tiltak er det viktig med et godt kunnskapsgrunnlag, og Legeforeningen etterlyser mer evidens for tiltakene. 

Andre livsfaserelaterte plager

Hormonspiralen er et stort fremskritt for å lindre kvinners plager med kraftig og hyppig menstruasjonsblødning. Den har, sammen med mindre invasiv endoskopisk behandling, gjort at hysterektomiraten er redusert og fortsatt faller i Norge.  

Inkontinens er fortsatt et stigma i samfunnet. Et viktig tiltak kan være å utarbeide en bedre økonomisk refusjon for sykehus som utfører utredning og inkontinensoperasjoner da dette per i dag er underfinansiert per DRG poeng/i systemet. 

Lesbisk og bifil helse

Forholdene i det norske samfunnet har bedret seg mye for lesbiske og bifile det siste tiåret. En stor nasjonal spørreundersøkelse om levekår fra 2013 viste at likhetene mellom lesbiske og bifile kvinner i Norge sammenliknet med heterofile kvinner er større enn forskjellene angående selvvurdert helse, kronisk sykdom, funksjonsnivå, psykisk helse, seksuelt overførbar sykdom, bruk av og tilfredshet med helsevesenet, livsstil, trivsel og sosialt nettverk[16]. Et mindretall blant lesbiske og bifile kvinner viser likevel tegn til marginalisering i form av større symptombelastning, mer psykisk uhelse, noe lavere livstilfredshet, og mindre åpenhet om sin seksuelle orientering. Særlig gjelder dette for bifile kvinner[17].  På tross av økt aksept og færre negative holdninger i samfunnet generelt, rapporteres det om problematiske møter med helsetjenesten for denne gruppen[18] 

Vi har for lite kunnskap om det mindre tall av lesbiske og bifile kvinner som i dag sliter med helseproblemer relatert til seksuell orientering. Noen utfordringsområder kan likevel identifiseres. Mangel på åpenhet om egen seksualitet kan være problematisk i forhold til seksuelt overførbar sykdom, der forekomsten er høyere blant bifile kvinner enn blant lesbiske og heterofile[19]. Det eksisterer nok også fortsatt utfordring knyttet til assistert befruktning for lesbiske[20]. Lesbiske og bifile kvinner med foreldre født i fjerntliggende land er særlig utsatt[21]. Levekårsrapporten tyder på at et mindretall lesbiske og bifile kvinner er mer utsatt for psykisk uhelse og selvmords relatert atferd. Bifile kvinner har også økt andel problematisk rusbruk. Lesbiske kvinner i Norge har vesentlig lavere oppfølging om screeningprogrammer mot livmorhalskreft og brystkreft enn bifile og heterofile kvinner.  

Vold mot kvinner

Vi som samfunn klarer fortsatt ikke å beskytte kvinner mot vold, verken i eller utenfor hjemmet. Dette gjelder både vold i nære relasjoner og seksualisert vold. Dette er et stort problem som virker negativt inn på kvinners helse og deres barn. Legeforeningen mener det er viktig å sikre at kvinner som utsettes for vold har et godt helsetilbud.  

Kvinner som må flytte fra voldelige ektefeller eller slektninger risikerer å bli marginalisert og miste kontakten med sitt lokalsamfunn, noe som er særlig uheldig i deres sårbare situasjon. Siden iverksetting av kvinnehelsestrategien er det blitt opprettet egne voldtektsmottak. Dette er et godt tilbud der kvinner møter kompetent personell som har tid til å ta i mot dem. Tilbudet bør videreføres.  

Vi har et marked for illegale rusmidler og prostitusjon som særlig går ut over kvinner. Det er også oppdaget flere tilfeller av menneskehandel, og det finnes personer i Norge, både kvinner og menn, som ikke har det samme rettsvernet og tilgangen til helsevesen som den alminnelige norske borger. Legeforeningen mener helsetjenesten skal yte likeverdige helsetjenester til alle befolkningsgrupper, uavhengig av kulturbakgrunn, tro og tilhørighet[22].

Med hilsen
Den norske legeforening

Geir Riise
generalsekretær

Bjarne Riis Strøm
fagdirektør

Saksbehandler
Ida Waal Rømuld
rådgiver


[2] Sitert Norsk overlegeforening

[4] Referert Norsk allmennmedisinsk forening

[5] Referert Norsk cardiologisk selskap

[6] Forskningsprosjekt fra Norsk kundebarometer ved Handelshøyskolen BI. Måling av brukertilfredshet for utvalgte offentlige tjenester startet i 2007. Fastlegene vinner folket av Audun Farbrot. Geir Godager og Tor Iversen ved UiO.

[7] 1988-2012 medgang fra 183 til 63 dødsfall per 100 000 innbyggere. Referert Norsk cardiologisk selskap.

[8] 6313 døde av hjerte- karsykdom vs. 2736 død av kreft i 2012. 7035 kvinner døde av hjerte- karsykdom mot 5975 menn. 90 % av kvinner som døde av hjerte- karsykdom i 2012 var over 75 år. Referet Norsk cardiologisk selskap

[9] Referet Norsk cardiologisk selskap

[10] Biomedisin - Status, scenarioer og anbefalinger, Den norske legeforeningen, 2011       

[11] Refert Praktiserende spesialister landsforening

[12] Referert Norsk gynekologisk forening

[13] Sitert Norsk overlegeforening

[14] Referert Norsk gynekologisk forening

[15] Sitert Norsk gynekologisk forening

[16] Anderssen N, Malterud K, editors. Seksuell orientering og levekår. Bergen; Uni Helse, 2013

[17] Se blant annet Hegna K, Kristiansen HW, Moseng BU. Levekår og livskvalitet blant lesbiske kvinner og homofile menn. Nova 1/99. Oslo: Nova, 1999

[18] Bjorkman M, Malterud K. Lesbian women’s experiences with health care: A qualitative study. Scandinavian journal of primary health care 2009;27:238-43.

[19] Viser til levekårsundersøkelsen som referert over.

[20] Spidsberg BD. Vulnerable and strong--Lesbian women encountering maternity care. J Adv Nurs 2007;60(5):478-86. Spidsberg BD, Sørlie V. An expression of love – Midwives’ experiences in the encounter with lesbian women and their partners. Journal of Advanced Nursing 2012;68(4):796-805.

[21] Elgvin O, Bue K, Grønningsæter AB. Åpne rom, lukkede rom: LHBT i etniske minoritetsgrupper. Fafo-rapport 2013:36. Oslo 2013.

[22] Likeverdig helsetjeneste? - Om helsetjenester til ikke-vestlige innvandrere. Legeforeningens statusrapport 2008. Policynotat 1/2013 Papirløse innvandrere

Saksbehandler

Ida Waal Rømuld Medisinsk fagavdeling