Ny nasjonal helse- og omsorgsplan - lokalt folkehelsearbeid

06. februar 2012

Høringsuttalelse

Legeforeningen mener en fremtidsrettet folkehelsepolitikk er sektorovergripende – også lokalt. Forslag til ny folkehelselov representerer et skritt i riktig retning – at ansvar for folkehelsearbeidet legges til kommunen som sådan og ikke til kommunehelsetjenesten som i dag. Det er også positivt at det tas sikte på bedre forankring av folkehelsearbeidet i kommunenes politiske og administrative ledelse og i ordinære planprosesser.

Legeforeningen er enig i hovedintensjonen i samhandlingsreformen. Forebyggende og helsefremmende tiltak må bidra til at flere holder seg friskere lengre. Kommunehelsetjenesten har mulighet for å identifisere både risikofaktorer og helseproblemer på ett tidlig stadium i sykdomsforløpene. En godt utbygd primærhelsetjeneste vil gi mulighet for tidlig intervensjon og til en viss grad forhindre at tidlige symptomer utvikler seg til mer alvorlige lidelser.

Det er viktig at kommunenes forebyggende helsearbeid følges opp med tilstrekkelig og treffsikker finansiering. St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen har gitt positive signaler om at det forebyggende helsearbeidet skal prioriteres. Av økningen i kommunenes frie inntekter i 2010 ble 230 mill. kroner begrunnet med en styrking av det forebyggende helsearbeidet i kommunene (Prop. 1 S 2009-2010). Midlene foreslås kun videreført i forslag til statsbudsjett i 2011. Legeforeningen er opptatt av at bevilgningene skal ha effekt i alle kommuner, noe som innebærer at det forebyggende helsearbeidet i kommunene må styrkes ytterligere – senest ved oppstart av reformen i 2012. Enkelte kommuner er i dag for små og kan mangle tilstrekkelig kompetanse, bl.a. til implementering av forebyggende tiltak med dokumentert effekt.  

Det er avgjørende med kunnskap om hvilke forebyggende tiltak som har dokumentert effekt. Ved primærforebyggende helsetjenester tilbyr man aktivt friske mennesker tjenester for at de fortsatt skal holde seg friske, i motsetning til kurative tjenester hvor mennesker oppsøker helsetjenesten selv pga plager og bekymringer. Evidensen for effekten av primærforebyggende helsetjenester bør derfor være sterkere enn ved kurative tjenester. Det er positivt at Helsedirektoratet arbeider med å utvikle en strategi for kunnskapsbasert folkehelsearbeid. Det er avgjørende at metoder for kunnskapsbasert folkehelsearbeid blir gjort lett tilgjengelig for landets kommuner.

Hoveddelen av folkehelsearbeidet foregår utenfor helsesektoren. Samarbeid mellom kommuner er betydningsfullt for å sikre et godt og velfungerende forebyggende og helsefremmende helsearbeid lokalt. Et slikt samarbeid kan også gjøre det mulig for de mange små kommunene å gi viktige bidrag til bedre folkehelse.

Legeforeningen er opptatt av en sterkere organisatorisk forankring av det forebyggende arbeidet i kommunene. Det er avgjørende for denne forankringen at kommuneoverlegen må tilbake i kommuneledelsen og ha et sterkere system- og koordineringsansvar i kommunene. Dette for å sikre helsefaglige vurderinger på ledelsesnivå i avgjørelser tatt også utenfor kommunens helsesektor. I dag er kommuneoverlegen medisinsk-faglig rådgiver, ofte i uavklart ansvarslinje og i for små stillingsbrøker. Kommuneoverlegens medisinske kompetanse inn i kommuneledelsen er også viktig for medisinske vurderinger av behov for kommunale ytelser f.eks. til funksjonshemmede .

Til grunn for forslagene i plandokumentet ligger en stilltiende antakelse av hva “helsefremmende” og “forebyggende” arbeid handler om. Begrepene defineres ikke inngående og forankres ikke teoretisk. Sett i lys av nyeste kunnskap om de viktigste kilder til uhelse og sykdom, framstår en slik strategi som mindre presis og fremtidsrettet.

De siste ti år er det dokumentert at et menneskes biologi (målbare faktorer) og biografi (levekår og livserfaringer) ikke kan skilles fra hverandre (jfr. Legeforeningens høringsuttalelse om nasjonale folkehelsetiltak). Ny, flerfaglig grunnforskning viser at såkalte risikofaktorer ofte er målbare uttrykk for noe mer grunnleggende. Individets såkalte ”livsstil” er ofte både følge og årsak i sammenhenger mellom kropp og erfaring. Vonde livshendelser som krenkelser, overgrep, stigmatisering, mobbing, rasisme, relasjonelle problemer og andre store, vedvarende påkjenninger leder på sikt til overbeskatning av menneskets kroppslige tilpasningsevne. Følgene av dette er økt fare for hjerte- og karlidelser, kroniske betennelsessykdommer, hyppige infeksjoner, depresjoner og såkalte atferdsforstyrrelser, kroniske smertelidelser, rusmisbruk og en rekke andre helseproblemer.

Forstyrrelser av sentrale funksjoner kan skje i fosterlivet, i tidlig barndom og gjennom hele livsløpet. Det er mindre formålstjenlig å opprettholde de tradisjonelle skillene mellom ”somatisk” og ”psykisk” helse og ”rus” slik man gjør i planen, fordi somatiske, psykiske og rusbetingede helseproblemer henger sammen og har felles kilder. Både disposisjon og erfaring avgjør hvilke sykdommer som kan komme til uttrykk hos den enkelte. Men viktige årsaker til at vedkommende faktisk blir syk kan være sosiale forhold.

De fleste mennesker har en viss valgfrihet angående livsstil. Problemet er at mulighetene til å ”velge sunt” er så ujevnt fordelt. Sykdomsrisikoen er nemlig høyest der den sosiale avmakten er størst og handlingsrommet minst. Det er vist at ingen målinger kan forutsi dødelighet bedre enn ens egen vurdering av egen helse. Dessuten beskytter et sterkt sosialt nettverk bedre mot tidlig død enn både røykeslutt, trim og blodtrykksbehandling.

Dette bør ligge til grunn for klarere råd til kommunene om hvordan lokalt folkehelsearbeid bør utføres. Det er avgjørende at kommunens ulike etater og ansvarlige samarbeider om dette.

I forhold til satsingen på barn og unge mener Legeforeningen ”tilrettelegging” er lite presist. Det signaliserer mindre behov for individuelt engasjement. Vi savner innsats for at barn og unge generelt må bli mer fysisk aktive, det være seg i skole, barnehage eller på fritiden. En økende tendens i retning av at flere sliter med fedme er heller ikke adressert tilstrekkelig i plandokumentet.

 
10. desember 2010

Saksbehandler

Gorm Hoel