Styrke innsatsen for å begrense antallet unge uføre
Arbeid er ofte helsefremmende. Det er derfor av stor betydning å legge godt til rette for at personer med helseproblemer og yrkeshemming i økt grad kan delta i arbeidslivet. I planperioden vil den betydelige økningen vi nå ser i antall unge uføre være blant de viktigste utfordringer å håndtere.
Mange unge kommer aldri inn i arbeidslivet, noe som i stor grad henger sammen med frafall i videregående skole. Det er ofte ”skolens tapere” som blir ”arbeidslivets tapere”. Dette får store negative konsekvenser for senere levekår og helse. Innsatsen for å forhindre frafall i videregående skole må derfor forsterkes og målrettes bedre enn i dag. Ungdom som står i fare for å ”droppe ut” må tilbys mer skreddersydde opplegg som øker muligheten for senere deltakelse i arbeidslivet. Eksempler på dette kan være styrking av lærlingeordningen og aktive samarbeidstiltak mellom skole og arbeidsliv.
Legeforeningen har blant annet i rapporten ”Tillit-trygghet-tilgjengelighet” etterlyst en gjennomgang av legens plass i skolehelsetjenesten. Skolehelsetjenesten innebærer i en del tilfeller en tilsløring av det koordinatoransvar fastlegen skal ha for sine listepasienter, herunder elever som faller utenfor skolesystemet på grunn av helsemessige forhold. Forholdene bør derfor legges bedre til rette for samspill mellom elev, foreldre, skole, skolehelsetjeneste og fastlege.
Helhetlig tilnærming til reduksjon av sykefravær
Legens rolle i sykefraværsarbeidet er først og fremst å gi en medisinskfaglig vurdering av arbeidstakers funksjonsevne, stimulere til arbeid og aktivitet når det er medisinsk forsvarlig, og å være en medspiller i forhold til arbeidsplassen og NAV.
Det er mange og ofte kompliserte årsaker til at mennesker sykemeldes. Sykefraværsstatistikk som knytter seg til diagnose sier ofte lite om disse årsakene. Å hjelpe mennesker tilbake i funksjon og arbeid gjennom en helhetlig forståelse av den enkeltes situasjon, vil derfor ofte være viktigere enn medisinsk utredning og behandling alene. For eksempel viser evalueringen av ordningen ”Raskere tilbake” at økt behandlingsaktivitet i spesialisthelsetjenesten har liten innvirkning på sykefraværet.
Graderte sykmeldinger må brukes på en målrettet måte
I protokoll av 25.02.2010 mellom myndighetene og partene i arbeidslivet er det et overordnet mål at graderte sykmeldinger skal være hovedregelen. Legeforeningen er enig i at det er viktig at arbeidstakerne beholder tilknytning til arbeidsplassen, også i en sykmeldingsperiode. Det kan være en viktig begrunnelse for å gradere en sykmeldling. Det er imidlertid påvist at graderte sykmeldinger ofte tenderer til å bli langvarige. For å motvirke dette må gradering brukes på en strukturert og målrettet måte, og understøttes av god tilrettelegging på arbeidsplassen. Forslaget om å fremskynde kravet til arbeidsgiver og arbeidstaker om å utarbeide en oppfølgingsplan innen fire uker, og formidle denne til legen, kan bli et viktig verktøy for legen som skal vurdere mulighetene for gradert sykmelding. Det er imidlertid viktig at man i iveren etter å øke andelen graderte sykmeldinger ikke glemmer at det overordede målet fortsatt må være friskmelding av pasienten.
Felles innsats og bedre dialog
For å lykkes i arbeidet med å forebygge og redusere sykefravær og varig uførhet kreves felles innsats og bedre dialog mellom alle berørte parter; pasient/arbeidstaker, arbeidsgiver, NAV og legen. Bedriftshelsetjenesten må også brukes aktivt. Arbeidsgivere må bygge gode og inkluderende arbeidsmiljøer, og sørge for god tilrettelegging og gode rutiner for oppfølging av sykmeldte. Ekspertgruppens forslag om å innføre delvis arbeidsgiverfinansiering av sykepenger etter arbeidsgiverperioden bør revurderes. Arbeidstakere må kjenne sine forpliktelser i forhold til arbeidsplassen og delta aktivt i tilretteleggingstiltak. NAV må i økt grad bidra med konstruktiv rådgivning (ikke bare kontroll) i sin oppfølging av alle berørte parter.
Sykefraværet i helse- og omsorgssektoren er relativt høyt sammenliknet med mange andre sektorer. Staten har svært mange sysselsatte, men også et stadig økende behov for arbeidskraft. Staten som arbeidsgiver har derfor et særlig ansvar i sykefraværsarbeidet.
Legeforeningen bidrar aktivt i de mange prosessene som er igangsatt i kjølvannet av IA-avtalen. De foreslåtte virkemidlene rettet mot sykmelder vil ha liten effekt alene. Sykmeldingsveiledere vil riktignok kunne gi bedre beslutningsstøtte til legen, men samtidig vil individuelle vurderinger fortsatt være helt nødvendige, ettersom årsakene til helseplager ofte er komplekse. Eventuelle nye krav til opplæring av sykmelder må ses i sammenheng med den obligatoriske opplæring av leger som allerede finnes i sykemeldingsarbeid og trygdemedisin. Innføring av et system for regelmessig tilbakemeldinger til sykmelder om egen sykmeldingspraksis sammenlignet med andre, er best egnet til refleksjon og læring. For sterk vektlegging av sanksjoner vil rokke ved kjernen i IA-tenkningen om at det er dialog og samarbeid mellom alle parter som gir de beste resultatene. Det er dette som må være hovedsatsingen for alle parter i arbeidet fremover.
10. desember 2010