Den samfunnsmedisinske kompetansen er i mange kommuner bygget ned gjennom flere år. Det er av stor betydning at den samfunnsmedisinske kompetansen gjenoppbygges og styrkes også for beredskapsarbeid og smittevern. Dette må sees i sammenheng med forslag om ny folkehelselov. Bare Oslo har vedtatt en beredskapsordning for samfunnsmedisin som haster (smittevern, akutt forurensing, alvorlig akutt psykiatri med vold, helsemessig beredskap og deltagelse i LRS).
Legeforeningen støtter forslaget om å styrke arbeidet med beredskap og smittevern.Det er behov for å styrke den samfunnsmedisinske kompetansen og sikre bruken av denne kompetansen i kommunene med rett plassering av kommuneoverlegestillingen i den kommunale ledelsen.
Legeforeningen registerer at det legges opp til omfattende planer om sentral overvåking av alle sykdommer. Legforeningen mener Folkehelseinstituttet (FHI) har god erfaring med fyrtårnregistreringer av epidemiske sykdommer. Legeforeningen støtter en videreutvikling av dette systemet. Kommuneoverlegen/smittevernlegen er den nødvendige systemkoordinator av smittevernarbeid i kommunene. Lokalt smittevernarbeid bør skje i nært samarbeid med fastlegene. Fastlegene er en helt sentral utøver av lokalt smittevernarbeid.
Den nye folkehelseloven vil være kunnskapskrevende. Kommunen er helt avhengig av samfunnsmedisinsk kompetanse jfr §§ 5 og 6 for å forstå ulike helsedata og epidemiologisk bryte ned tabeller fra stat og fylke. Det er også nødvendig for å forstå årsakssammenhenger, konsekvenser og fremme tiltak. Man skal i tillegg kunne gi faglig begrunnede råd, veiledning og informasjon knyttet til folkehelsearbeidet. Den nye folkehelseloven stiller således store faglige krav til det kommunale folkehelsearbeidet.
Når det haster, så forventes det at en samfunnsmedisiner /kommuneoverlegen skal ha hastekompetanse og være tilgjengelig innen miljørettet helsevern (kap 3 i ny folkehelselov), smittevern og helsemessig beredskap og eventuelt delta i lokal redningssentral jfr §§ 8 og 28. Man bør da være trenet i varslingsrutinene ved ulike hendelser, være sentral i utvikling av de kommunale beredskapssystemene og forstå kommunens begrensinger.
Dette forutsetter samfunnsmedisinsk kompetanse utover det kommunene besitter i dag. Den kommunale samfunnsmedisinske kompetansen er i stor grad ikke lenger tilgjengelig, og vil måtte reetableres og restruktureres. Gjennom de siste tiår har kommunal samfunnsmedisin i stor grad gått på sparebluss og de samfunnsmedisinere som kunne ha løst oppgavene, er i stor grad sysselsatt med annet arbeid i og utenfor kommunehelsetjenesten. Det arbeidet som loven forutsetter, skulle ha vært utført også i dag, men de fleste steder gjøres nok dette ytterst begrenset, og i alle fall ofte uten tilstrekkelig kunnskap. Det er vanskelig å tenke seg en revitalisering og oppskalering av samfunnsmedisinen i det omfang som er påkrevet uten noen kostnader. Etter Legeforeningens vurdering er det behov for:
- Samfunnsmedisiner i minst 50% stilling i hver kommune. Gjerne kombinert med arbeidet som fastlege og kliniker.To kommuner kan samarbeide om en full stilling for samfunnsmedisin (gjennomført flere steder)
- Store kommuner med over 20 000 innbyggere bør ha minst en samfunnsmedisiner i full tids stilling eller flere store deltidsstillinger som kan skape et samfunnsmedisinsk miljø
- Krav om at kommunene etablerer en samfunnsmedisinsk beredskapsordning for samfunnsmedisin som haster. Dette gjennomføres i Oslo fra 010111, og bør ellers i landet organiseres som interkommunale ordninger.
- Interkommunalt samfunnsmedisinsk forum eller fagråd for fagutvikling, ledelse og utvikling av beredskapsordning og varslingssystemer på vegne av kommunene sine og spesialisering i samfunnsmedisin, forskning, utvikling av internkontrollsystemer og fordeling av innsatsområder. Gjerne lokalisert til en interkommunal legevakt.
- Målsetting om at alle kommuneoverleger skal være spesialister i samfunnsmedisin.
Legeforeningen savner problematisering av at kunnskapsgrunnlaget for bla. forebygging og behandling av influensa. I evalueringen av ny Influensa A(H1N1) er det ikke noen medisinskfaglig evaluering, dette er en svakhet ved evalueringen. Det gir også et svekket læringspotensiale og grunnlag for medisinsk faglig revisjon av pandemiplaner.
17. januar 2011