Helsedirektoratet v/Ellen Blom
PB 7000, St. Olavs plass
0130 Oslo
Deres ref.: Vår ref.: Dato: 19.1.2011
10/6872
Høring - veileder for kommunale frisklivssentraler
Det vises til høring av 17. desember 2010 vedrørende veileder for kommunale frisklivssentraler.
Høringsdokumentet har vært sendt til relevante organisasjonsledd i Legeforeningen og høringssvaret er behandlet av Legeforeningens sentralstyre.
Legeforeningen ønsker å komme med innspill både hva gjelder frisklivssentralenes hensikt, dvs. forebyggende folkehelsearbeid, og organisering.
Bedre folkehelse krever universelle tiltak
Folkehelsearbeid er å nå mange. Forebyggende arbeid må ikke bli et rent helsesektoranliggende. Legeforeningen vil derfor igjen benytte anledningen til å peke på at virkemidlene for å bedre folkehelsen i all hovedsak ligger utenfor helsesektoren. Avgifter på sukker og tobakk, en times fysisk aktivitet hver dag i skolen og kommunale planer for gang- og sykkelstier er eksempler på det.
Det er nødvendig med strategier som retter seg mot hele befolkningen, og som bidrar til å forhindre at mennesker faller utenfor. I mange tilfeller kan universelle tiltak treffe de mest utsatte gruppene bedre enn mer målrettede tiltak, og de bidrar heller ikke til å stigmatisere mottakerne. Universelle tiltak som alle nyter godt av vil også ha større legitimitet og bedre mulighet til å overleve på sikt.
Det er et stort potensial for bedre folkehelse gjennom samarbeid med arbeidsliv og involvering av frivillig sektor. Fysisk aktivitet er det beste eksemplet på at virkemidlene ligger på tvers av sektorer; miljøvern, samferdsel, kultur/idrett, skole og helse. Det er nødvendig å utvikle tilbud i kommunene som gir befolkningen bedre muligheter til å ta vare på egen helse.
Å bli svett på ryggen hver dag, er en godt dokumentert vei til bedre helse. Frisklivssentraler (FLS) kan, gitt de riktige rammene, bli et viktig ledd i å utvikle brede lokale aktivitetstilbud. Et godt synlig koordineringsapparat for fysisk aktivitet som har oversikt over lokalmiljøets allerede eksisterende aktivitetstilbud (lag- og foreninger, kommersielle og offentlige) bør etableres. Slik blir de styrket og synliggjort.
Samtidig vil Legeforeningen uttrykke bekymring for at etablering frisklivssentraler krever resept for å få delta. ”Trening på resept” og høyrisikotilnærming til målet om et friskere folk, er en svært begrenset ambisjon når 4 av 5 trenger mer fysisk aktivitet og 3 av 10 i Norge er fysisk inaktive. Ved å drive FLS som en ren høyrisikostrategi, nås kun en brøkdel av dem som trenger mer aktivitet. Dette vil ikke kunne gi folkehelsen et løft. Departement og direktorat bør tenke annerledes for å kunne bidra til engasjement lokalt både for dem som trenger endrede levevaner og dem som leverer egnede lavterskeltilbud.
Frisklivssentraler bør være åpne for alle som ønsker å endre sin livsstil
Vi forstår det slik at FLS i liten grad skal ta imot mennesker som henvender seg direkte til FLS med ønske om livsstilsveiledning og hjelp. Det store flertallet skal henvises med ”frisklivsresept” fra helsepersonell eller NAV. Dette strider mot prinsippene om lav terskel og myndiggjøring (empowerment). At personer som henvender seg direkte må gjennom en ”helsefaglig vurdering på hvorvidt en trenger strukturert hjelp til å endre levevaner”, overser forutsetningen om at personen selv ønsker livsstilsendring. Endring satt i gang på eget initiativ er mer myndiggjørende og gir bedre resultater enn tiltak som oppleves som pådyttet. Derfor bør eget ønske være tilstrekkelig grunnlag for ”adgang” til livsstilshjelp.
For at FLS skal bli et effektivt folkehelsetiltak, bør adgangen til tilbud og aktiviteter ved FLS etter vår mening utvides betraktelig for deltakere uten henvisning. Det er i denne sammenheng en utfordring at folkehelseprosjekter innenfor helsesektoren oftest er på prosjektbasis og utløser midler til livsstilsendring kun dersom det foreligger diagnoser. Et bredere tilbud vil kreve stabil og langsiktig finansiering.
FLS skal selvsagt også være for mennesker som har fått henvisning og oppfordring fra NAV og helsepersonell, arbeidsgivere osv. Fastlegene og andre helsearbeidere trenger et velfungerende og differensiert tilbud i kommunene å henvise enkeltpersoner til. Diagnosegrupper og særskilte tiltak til for eksempel sykelig overvekt, muskel- og skjelettproblematikk og hjerterehabilitering kan være en mulig tilnærming. Det er likevel verdt å merke seg at Beitostølen helsesportssenter med 40 års erfaring fra rehabilitering for mennesker med kronisk nedsatt funksjonsevne, nå lager grupper på tvers av diagnoser og typer funksjonshemninger nettopp for å få fokus på funksjon og aktivitet og ikke selve funksjonsnedsettelsen.
Veilederen beskriver ikke de økonomiske sidene av at inngangsbilletten til FLS skal være en ”resept” fra lege eller annet helsepersonell. Legeforeningen etterlyser en vurdering av dette.
Frisklivssentraler må integreres med eksisterende tiltak
FLS bør ha som rolle å bidra til at det opprettes aktiviteter utover eksisterende tilbud. Selv i små lokalsamfunn finnes et stort spekter av aktivitet, gode grupper og iherdige enkeltpersoner. Men slagkraften blir dessverre ofte for liten. FLS treffer erfaringsvis godt med nyetablerte tilbud. Her kan en enkelt bygge systemer som gjør det enklere for alle å velge aktivitet. For at tilbudene skal tas i bruk, er det også viktig at FLS er lett tilgjengelig i nærmiljøet.
I mange kommuner er det aktive lag og foreninger. Disse må være med i planlegging og etablering av FLS. Hvis ikke, blir FLS liggende på siden av alt helsefremmende arbeid som allerede eksisterer. Dette er etter vår oppfatning samhandling i tråd med reformens intensjoner.
Et virkemiddel for integrering med lokale idrettslag kan være systematisk premiering av lag som oppretter lavterskeltilbud utenfor kjernegruppen (konkurranseaktivitet for barn og unge). Det lokale idrettslaget skal ikke ta over helsevesenets oppgaver. Det er i dag svært få idrettslag som har kompetanse, overskudd og muligheter til å skape tilbud grupper med tunge funksjonshemninger. Men vi har forstått at Norges Idrettsforbund er interessert i å samarbeide med det offentlige også på dette området. Legeforeningen støtter denne ideen. Generelt vil det å utvide eksisterende tilbud fra idrettslag og bedriftsidrett få langt større rekkevidde, og større innvirkning på folkehelsen, enn et snevert tiltak som FLS vil kunne ha.
Flere kommuner har med hell plassert FLS inn i frivillighetssentralen. Resultatet er en henvisningsinstans for helsetjeneste og en medspiller og koblingssentral for alle aktivitetsskapere herunder frivillig arbeid. Dermed får en oversikt over de mulighetene som eksisterer i lokalmiljøet.
Avslutningsvis vil vi fremheve at forebyggende helsearbeid må være basert på tiltak med dokumentert effekt. Ved primærforebyggende helsetjenester tilbyr man aktivt friske mennesker tjenester for at de fortsatt skal holde seg friske, i motsetning til kurative tjenester hvor mennesker oppsøker helsetjenesten selv pga plager og bekymringer. Evidensen for effekten av primærforebyggende helsetjenester bør derfor være sterkere enn ved kurative tjenester. Det er avgjørende at metoder for kunnskapsbasert folkehelsearbeid blir gjort lett tilgjengelig for landets kommuner. Ved en utvidelse av antall kommuner med FLS er det sentralt at effekten av tilbudet dokumenteres og evalueres.
Med hilsen
Den norske legeforenings sentralstyre
e.f.
Geir Riise Terje Sletnes
Generalsekretær Konstituert avdelingsdirektør
Saksbehandler:
Camilla Sandbakken