Norsk overlegeforening

Jus for leger

Om offentlig innsyn i pasientjournal

VG har det siste året rettet henvendelser til flere sykehus og bedt om innsyn i tvangsmiddelprotokoller fra institusjoner i psykiatrien. Flere sykehus avslo innsyn begrunnet i hensynene bak taushetsplikten. Departementet opphevet sykehusenes avslag.
Av Lars Duvaland, avd.dir. Jus og arbeidsliv. Publisert i Overlegen 4-2016.

På bakgrunn av protokollene har VG kjørt en artikkelserie med kritikk av tvangsbruken i Norge. Legeforeningen har engasjert seg i spørsmålet om utlevering av slik informasjon etter offentlighetsloven. Vi mener
den reiser viktige og prinsipielle spørsmål om taushetsplikten og vern av opplysninger i pasientjournal, ettersom tvangsmiddelprotokoller inngår som en del av pasientjournalen.

Det er behov for at helsetjenesten kikkes i kortene, ikke minst når det
gjelder rettsikkerhet ved tvangsbruk. Men dette må kunne skje på annen måte enn ved omfattende offentlig innsyn i pasientinformasjon uten at pasientene er informert.

Offentlighetsloven gir rett til innsyn i «saksdokument, journalar og liknande register for organet». Loven definerer dokument som: «ei logisk avgrensa informasjonsmengd som er lagra på eit medium for seinare lesing, lytting, framsyning, overføring eller liknande.» Etter en bokstavfortolkning av loven og forarbeidene kom departementet til
at tvangsprotokoller var å anse som et «saksdokument» for sykehuset og ikke omfattet av noen unntak. Departementet åpnet for at både tvangsprotokoller og pasientjournaler kunne kreves utlevert så lenge taushetsplikten var ivaretatt, dvs anonymisert.

Både Sykehuset i Østfold og Legeforeningen er uenig i departementets
juridiske vurderinger. Vi mener de ikke hensyntar hensynene bak taushetsplikten og særreguleringen av innsyn i pasientjournalen.

Helt siden Sykejournaldommen (Rt 1977 s 1035) har pasientjournalen vært ansett som primært. Pasientens eiendom. Pasientjournaler inneholder taushetsbelagt informasjon, og selv i avidentifisert/anonymisert form er utlevering til andre enn pasienten selv betenkelig og må være forbeholdt de helt nødvendige
tilfellene. Et sterkt personvern og taushetsplikten er grunnleggende for utøvelse av helsehjelp. Tillit er avgjørende for om pasienter oppsøker helsetjenesten og gir fra seg informasjon helsetjenesten trenger for å gi forsvarlig behandling. Pasienter skal kunne være trygge på at opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelp ikke benyttes i
andre sammenhenger, eller utleveres til uvedkommende uten at de er kjent med det. Disse hensyn har begrunnet en omfattende særregulering av håndteringen av pasientjournal, herunder
innsynsbestemmelser. Denne reguleringen er i tråd med grunnleggende
formål i pasient- og brukerrettighetsloven og helsepersonelloven; forsvarlighet og tillit. I pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 første ledd står det:

Opplysninger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige
opplysninger skal behandles i samsvar med gjeldende bestemmelser om taushetsplikt. Opplysningene skal behandles med varsomhet og respekt for integriteten til den opplysningene gjelder.

I norsk lovkommentar til bestemmelsen understrekes det at «vernet mot spredning av opplysninger går til enhver tid like langt som helsepersonellets taushetsplikt rekker». Taushetsplikten er allerede utfordret fra flere kanter, og vi får tilbakemeldinger om at pasienter
ber om at opplysninger ikke skal noteres i «ordinær journal» av frykt for at informasjonen skal utleveres. Dersom man åpner for at  offentligheten skal kunne få innsyn i journal etter et annet regelverk, mener vi at journalen står i fare for å utspille sin rolle som arbeidsverktøy for helsepersonell.

Bruk av offentlighetsloven som grunnlag for å kreve innsyn i pasientjournaler og tvangsprotokoller er sannsynligvis et spørsmål lovgiver ikke har vært særskilt oppmerksom på. Antakelig skyldes
dette en forståelse av at slik dokumentasjon er opplysninger beskyttet mot allmennhetens innsyn og utarbeidet for helt andre formål enn hva allmennheten har interesse i. Offentlighetslovens formål er «å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta. Lova skal òg leggje til rette for vidarebruk
av offentleg informasjon.» Det paradoksale ved å bruke denne loven som redskap for omfattende offentlig innsyn vil være at det på sikt kan svekke tilliten til den offentlige helsetjenesten og det personvern den skal beskytte.

Legeforeningen mener det er så åpenbart at offentlighetsloven ikke
kan legges til grunn at lovendring ikke burde være nødvendig, men at spørsmålet kunne avklares gjennom en ny og endret lovtolking.

Om departementet ikke mener det er grunnlag for å endre syn, bør loven endres. Vi mener den uavklarte rettstilstanden vi har nå er uakseptabel og har bedt departementet sørge for klargjøring.
Departementet har i brev av 3. november svart Legeforeningen at de har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å vurdere saken innen 20. februar 2017. Endelig avklaring lar derfor vente på seg. Inntil slik foreligger vil Legeforeningen fraråde utlevering basert på departementets tolkning av offentlighetsloven. Dette vil kunne føre til klagesaker og eventuell rettslig prøving for domstolene.