Hvorfor fremkom tanken om å danne en ny forening innenfor Legeforeningens organisasjon? Det eksisterte jo den gang allerede et tyvetalls spesialforeninger som hadde sin basis i de respektive spesialiteter. Skulle ikke disse forskjellige spesialforeninger selv kunne ta opp aktuelle problemstillinger med Legeforeningen?
Bakteppe
Tanken til initiativtagerne til dannelsen av en forening for overordnede sykehusleger var at man da skulle få et slags fellesforbund, og at man gjennom dette skulle samordne og fremme saker av felles interesse for overlegestanden overfor Legeforeningen sentralt. En større gruppering ville stå sterkere bak ønsker og krav enn mange små spesialforeninger.
Et annet motiv var også at man ønsket å samle overlegene i en forening på samme måte som underordnede sykehusleger er samlet i Yngre legers forening (siden 1911).
Opptakten
I første halvdel av 1957 ble det nedsatt et arbeidsutvalg blant overlegene. Dette utvalg tok så opp med Legeforeningen sentralt spørsmålet om hvilken organisasjonsform en ny forening skulle ha, skulle det dannes som en avdeling av Legeforeningen eller som en spesialforening? Yngre legers forening var også på det tidspunkt en avdeling under Legeforeningen. Det vil vel i ettertid kanskje ikke vært så unaturlig at Overlegeforeningen var blitt en avdeling, men initiativtakerne fikk ikke gehør for at en eventuell sykehuslegers forening skulle få status som avdeling.
Trolig var avslaget såvidt skuffende at arbeidsutvalget ikke orket å gå videre med planene om å danne en sykehuslegers forening. Det tok drøye tre år før spørsmålet om dannelsen av en overlegeforening igjen ble satt på dagsordenen.
Dannelsen
Det samme arbeidsutvalg som ble etablert i 1957 tok i september 1960 igjen opp spørsmålet om å danne en sykehuslegers forening, uansett om denne skulle bli godkjent som en avdeling eller spesialforening.
Det ble holdt konstituerende møte i Det norske medicinske Selskab 15. februar 1961, og fra denne dato eksisterte Overordnede sykehuslegers forening. I det konstituerende møte deltok 69 entusiastiske overordnede leger. Legeforeningens sentralstyre godkjente 28. april 1961 Overordnede sykehuslegers forening som spesialforening.
Den nyvalgte formann - Johan Haffner, fremholdt i programerklæringen at de nærmeste oppgaver å ta opp for foreningen ville være administrasjonen og oppbygningen av sykehusvesenet, videre revisjon av sykehuslegenes lønns- og arbeidsforhold, og å arbeide for opprettelsen av flere faste stillinger.
Selv om årskontingenten ble fastsatt til beskjedne kr. 10,-, ble det ikke umiddelbart den store medlemstilstrømning til foreningen. Først etter ca. to års aktivitet og intens medlemsverving hadde foreningen fått 375 medlemmer.
Årsaker til beskjedne medlemstall
Man kan spørre hvorfor ikke foreningen umiddelbart ble overstrømmet av medlemmer. En av grunnene kan være at de fleste overleger allerede var medlem i en av de allerede eksisterende spesialforeninger, og at medlemskap i en sådan pluss medlemskap i Legeforeningen og obligatorisk medlemskap i en avdeling kunne være tilstrekkelig.
En annen grunn kan være, og var det høyst sannsynlig, at overlegenes lønns- og arbeidsvilkår for 30 år siden var såpass gode at mange ikke kunne skjønne nødvendigheten av å bli medlem i en forening som bl.a. hadde som målsetting å ivareta og kanskje også bidra til gjennom Legeforeningen å bedre overlegenes lønnsvilkår!
En tredje grunn var kanskje at vi ikke hadde forhandlingsrett. Den hadde Legeforeningen, slik at overlegenes lønnsvilkår ble ivaretatt av denne uansett medlemskap i Overlegeforeningen.
Anerkjennelsesfasen
Foreningens tre styrer gjennom de 10 første år - som i ettertid kan kalles "anerkjennelsesfasen", hadde ingen lett oppgave med å drive foreningen. Økonomien var meget beskjeden, og det å vinne gehør i Legeforeningens sentralstyre var ikke alltid lett, men styrene arbeidet målbevisst for å bedre foreningens status. Kontakt med medlemmene ville være av avgjørende betydning for foreningens videre utvikling. I 1965 ble det derfor bygget opp et system med tillitsvalgte, et system som senere er videreutviklet og forbedret.
Foruten regelmessig å holde styremøter har foreningen siden starten hatt sitt årsmøte hver høst. For å gjøre disse årsmøter så tiltrekkende som mulig, har man foruten de vanlige årsmøtesaker, også tatt opp til debatt aktuelle temaer ved hjelp av ofte eksterne foredragsholdere. Jeg har ofte tenkt hvor skuffet mange av foreningens styrer opp gjennom årene må ha vært når det bare har møtt opp 30 - 40 medlemmer til årsmøtet. Etter at tillitsvalgtapparatet i 1973 ble utbygget med et landsråd, kunne det under enkelte årsmøter hende at det nesten bare var landsrådet til stede!
Tidene har heldigvis forandret seg.
Innarbeidings- og utviklingsfasen
Skal man forsøke å sette navn på de neste 10 år, kunne man kalle disse år for "innarbeidings- og utviklingsfasen".
Medlemstallet økte, økonomien ble bedre, foreningen fikk representasjon i Legeforeningens landsstyre, og den begynte å få en større innflytelse på beslutningsprosessen innad i Legeforeningen.
Kampfasen
Uten forkleinelse overfor tidligere styrer kan de siste 10 år kalles "kampfasen". Styrene er i denne perioden blitt stilt overfor mange meget vanskelige, men også utfordrende arbeidsoppgaver. Stikkordsmessig skal bare nevnes bedring av overlegenes lønns- og arbeidsforhold, kampen om ledelse av sykehusavdelinger, utvikling av sykehusvesenet til tross for stadige nedskjæringer i budsjettene, gjennomføring av stillingsstrukturen ved sykehus, en best mulig pasientbehandling, kvalitetssikring m.m. Det var i denne fasen også nødvendig å gi foreningen et mer tidsriktig navn, som fra november 1988 heter Norsk overlegeforening.
Det er riktig å fremheve styrets initiativ i de senere år for, ved hjelp av en entusiastisk kurskomite, å etablere en ordning med forhåpentligvis to permanente administrasjonskurs pr. år.
90-tallet
Selv om Overlegeforeningen i sin tid fikk en trang fødsel, skal man i dag være glad for det initiativ noen få ildsjeler blant overlegene tok i 1956. Vi har gjennom 30 år mer og mer vist vår eksistensberettigelse, og dens betydning innenfor Legeforeningens organisasjonsbilde er blitt enda større fra 1993, når systemet med obligatorisk medlemskap i en yrkesforening ble etablert.
35 år etter stiftelsen i 1961 har foreningen i 1996 passert 4500 medlemmer og er den største av yrkesforeningene i Dnlf.
00-tallet
Høsten 2009 tok Of i et brev til sentralstyret opp en rekke problemer som har vært spilt inn i tilknytning til hjemmelssystemet for legestillinger. Of anmodet Legeforeningen om å sette fokus på arbeidet med å få endret legefordelingssystemet.
Ved flere helseforetak tilsettes leger i stillinger som ikke er lovlig opprettet av Nasjonalt Råd (NR), såkalte grå stillinger. Disse legene utfører oftest ordinært legearbeid ved virksomheten, og vil da etter arbeidsmiljølovens bestemmelser ha krav på faste stillinger, selv om stillingen ikke er lovlig opprettet av NR. Dette må da helseforetaket bringe i orden.
En tendens i den senere tid har vært at leger som søker vaktfritak, har møtt press fra arbeidsgiver om å gi fra seg hjemmelen til en annen lege som kan delta fullt ut i vaktordningen og så bli konsulent eller rådgiver!
Dagens hjemmelssystem tar heller ikke i tilstrekkelig grad høyde for ulike modeller av kombinasjonen forskning/klinisk arbeid. Videre er det også leger som vegrer seg mot å levere fra seg stillingshjemmelen når de får tilbud om lederstillinger som ligger utenfor hjemmelssystemet.
Vi organiserer i 2018 nesten 10.000 overleger ved norske sykehus.