Forvakt og bakvakt. På godt og vondt.
Forvakten og bakvakten utgjør sammen et kritisk nødvendig team i sitt fagområde på sykehuset. Ikke alle opplever god teamfølelse.
Enhver overlege har vært både turnuskandidat/turnuslege og assistentlege/lege i spesialisering. Vi har gått mange forvakter og har erfaringer med ulike bakvakter. På godt, for det aller meste, men også på noe annet vis. Både de gode og de dårlige erfaringene blir med oss, og jo yngre og mer uerfaren man er som lege, desto sterkere blir inntrykket som fester seg.
Overlegene er forbilder og formidlere av kultur, eventuelt ukultur.
Vi har kjent på ansvarsfølelsen som forvakt; travelheten, samtidighetskonfliktene, usikkerheten og følelsen av utilstrekkelighet. På den annen side tryggheten når bakvakten dukker opp i en vanskelig situasjon. Og ikke bare i de kritiske øyeblikkene der livet til pasienten henger i en tynn tråd. Vi har kunnet glede oss over å bety noe for andre ved å trøste, lindre og av og til helbrede, og den gode stemningen som kan råde om natten. Erfart læring og mestring i samspill med bakvakten og andre yrkesgrupper, og pasienten og pårørende. Hele tiden med vissheten om at vi har en bak oss som trygger og støtter. Som regel.
Og vi har feilet. Med mer eller mindre den samme vissheten om at vi har en bak oss som støtter.
Mange ganger vi vært usikre på om vi skal ringe bakvakten nå.
Alle disse erfaringene som forvakt er det nyttig å ha med seg i fortsettelsen av yrkeskarrieren, i andre roller.
Terskelen for å ringe bakvakten er individuell. Som fersk lege skal man ha raskere og hyppigere kontakt med bakvakt enn som erfaren. Noen kan ha behov for den sikkerheten som ligger i å ha konferert med spesialisten. Det må vi som bakvakter både tåle og ha respekt for. Ingen er utlært, heller ikke bakvakten.
Uansett skal en bakvakt håndtere kontakten på en forsvarlig måte, på alle plan, tilpasset situasjon og problemstilling. Bakvakten er øverste ansvarlige i vaktteamet og har vaktteamets høyeste kompetanse. Kontakten med forvakten er en av måtene å ta dette ansvaret på.
Som bakvakt har jeg en del ganger undret meg hvis jeg ikke har hørt fra forvakten på en stund: Er det lite å gjøre, eller tar forvakten for stor risiko og handler på egenhånd? Er forvakten egenrådig? Lite veiledbar? Det handler også om veiledningspedagogikk, for vaktarbeid er også en del av spesialiseringen og en spennende læringsarena. De aller fleste overleger svarer ut på en ordentlig måte.
Men erfaringer, og nå sist innlegget til Per-KristianJensen på Yngreleger.no og oppslagene i Dagens Medisin, har vist oss at ikke alle bakvakter svarer eller oppfører seg som de skal. Bakvakter skal ikke oppføre seg på en måte som gjør at terskelen for å kontakte bakvakten, enten det er midt på natten eller ikke, blir så høy at det truer pasientsikkerheten. Avvik fra en god standard må tas opp, helst med en gang, alternativt av leder så fort som mulig.
Vakt på sykehus er en del av systemansvaret hos øverste ledelse, og lederne har et ansvar for tilrettelegging. Vi opplever ofte at det er for mye å gjøre, at vi har mange samtidighetskonflikter, og at for mange driftsoppgaver som ikke er egentlig vaktarbeid, må løses på vakt. Men feil og mangler her kan ikke gå ut over hvordan forvakt og bakvakt snakker sammen på den enkelte vakt.
Når vi er på vakt, bærer vi sykehusets og samfunnets ansvar for pasientsikkerhet og kvalitet på våre skuldre, og vi må håndtere risiko. Det kjennes på kroppen. Derfor er det så viktig med godt og trygt forhold i vaktteamet og avklarte roller.
Vi gjør alle feil, selv de beste. Det sies at den som vurderer seg som ferdig utlært, er bare ferdig. Alle trenger tilbakemeldinger, både som fagperson og person. Vi må alle være veiledbare, både ovenfra og nedenfra. Først da kan vi til enhver tid kunne fungere best, som det kritisk nødvendige teamet vi er.
«Innlegget fra Jon Helle ble skrevet på oppfordring fra redaktøren av Yngreleger.no, Karianne Haga, og ble publisert der 04.02.19. Det gjengis i Overlegen med tillatelse fra redaktør Haga.
Debatten startet med Per-Kristian Jensens innlegg på Yngreleger.no. Innlegget ble fulgt opp av Dagens Medisin. Jon Helles svar i Dagens Medisin 27.01.19 (jfr lenke nederst på siden) var en del av denne debatten.»