Allmennlegeforeningen

AFs arbeid

Forhandlingene om Normaltariffen

Forhandlingene om normaltariffen iverksettes fra medio mai, og skal være ferdige før 1. juli. Vi har et eget tariffutvalg som ledes av presidenten.
25. februar 2018

Normaltariffen inneholder informasjon om hvilke refusjonstakster og egenandeler fastleger og avtalespesialister kan ta for de tjenestene som utføres.

Tariffutvalget mottar innspille fra medlemmene , de relevante yrkesforeningene og behandles i de aktuelle styrer. Normaltariffen er en forskrift, og det er ingen tvisteordninger ved uenighet og ingen nemd eller streikemulighet.

Tariffutvalget:

Legeforeningen har egne forhandlingsutvalg for de ulike tariffområdene. Utvalget som forhandler normaltariffen kalles Tariffutvalget. Tariffutvalget ledes av presidenten. Det er representanter i utvalget fra avtalespesialistene, fastlegene i Oslo, samfunnsmedisinerne og fra oss i Allmennlegeforeningen. Jus og arbeidslivsavdelingen, både jurister og økonomer, forbereder saker og bistår i forhandlingene. Legeforeningen har egne forhandlingsregler som beskriver sammensetning og mandat for utvalget. De finner du her.

Forhandlingsprosessen:

De relevante yrkesforeningene inviteres til å komme med innspill til krav til tariffutvalget. For Allmennlegeforeningens del så henter vi innspill fra våre tillitsvalgte under årsmøtet, men også på høstens tariffkonferanse. I tillegg mottar vi innspill fra medlemmene gjennom året som vi tar med i vår interne behandling. Tariffutvalget behandler forslagene og utformer to kravbrev som normalt oversendes motparten i april. Det er et brev med krav til den økonomiske rammen(rammekravsbrev) og et med krav til fordeling på ulike takster (takstkravsbrev). Forhandlingene skjer fra midten av mai, og skal være sluttført før 1. juli. Avtaleperioden er 1. juli.-30. juni.

Først forhandles rammen for oppgjøret, deretter fordeling på takster. I løpet av forhandlingsforløpet avtales også avsetninger til ulike fond, og de siste årene har det blitt gjort avsetninger til EPJ-løftet. Statsavtalen forhandles også i disse forhandlingene.

Normaltariffen er en forskrift. Denne endres årlig av myndighetene og trår i kraft fra 1. juli. Fordi det er en forskrift og ikke en tariffavtale er det ingen tvisteordninger ved uenighet, hverken nemd eller streikemulighet.

Rammen:

Rammen for dette tariffområdet er summen av egenandeler, refusjoner, tilskudd og fond. Summen av disse komponentene i det foregående avtaleåret danner grunnlaget når økningen under forhandlingene skal beregnes. Rammekravet består av to komponenter, inntektsøkning og kostnadsdekning. Førstnevnte er en prosentsats der kravet knytter seg til inntektsutviklingen for øvrig i samfunnet, likevel slik at det tas høyde for at fastlegene er næringsdrivende. Kostnadskomponenten knytter seg til legens utgifter til drift av praksisen. Siste innteksts- og kostnadsundersøkelse viste at omtrent halvparten av legens samlede inntekter brukes til å dekke utgifter i praksis. På denne bakgrunn er vi derfor enige med motparten i at kostnadsdekningen og legens inntekt skal vektes 50/50. Siden vi ikke gjør IKU hvert år blir kostnadskomponenten beregnet utfra ulike prisindekser. Vi bruker SSBs ulike indekser for april måned. Vi bruker også SSBs anslag på lønnsvekst for de ansatte. Fordelingen på de ulike utgiftspostenepostene er også basert på inntekts og kostnadsundersøkelsen.

Inntektskomponenten følger ikke et tilsvarende fastsatt og forutsigbart mønster. Her er det mer reelle forhandlinger. Nivået vil ofte gjenspeile resultatene i forhandlinger på andre tariffområder.

Inntekts og kostnadsundersøkelsene:

Partene har i samarbeid gjennomført IKUer med noen års mellomrom. Det ble gjort i 2003, 2009 og 2012. Det er under planlegging en ny IKU i 2016.

Metodikken for gjennomføring av undersøkelsen har vært en kombinasjon av spørreskjema til legene og innhenting av ligningsdata (næringsoppgave). Svarprosenten har vært lav, ca. 13 % blant fastlegene i 2012. Undersøkelsen ble likevel vurdert som representativ av Deloitte som gjorde undersøkelsen og partene er enige om å legge den til grunn for forhandlingene. IKU fra 2012 viste at norske fastleger i snitt har 2 395 459 kr i brutto inntekter, 1 305 071 i utgifter. Gjennomsnittlig driftsresultat var på 1 090 389. Driftskostnadenes fordeling er hentet fra næringsoppgavene til de legene som svarte på undersøkelsen. Dette settes tabellarisk opp i kravbrevet.

Her eksemplifisert fra kravbrevet i 2016. 

Art driftskostnad fra næringsoppgaven

Andel 2016

Endring 2015-16 %

Varekostnad

3,8

3,1

Lønn og personalkostnader

34,1

2,5

Avskrivning

4,8

3,1

Leie av lokaler, lys, varme

34,8

2,6

Verktøy, inventar + fremmede tjenester

3,9

1,87

Kontorkostnader

2,8

5,13

Bilkostnader

0,1

2,53

Reisekostnader

2,4

2,53

Annet

13,4

2,65


De ulike postene har vekt etter hvor stor andel av utgiftene de utgjør og kostnaden beregnes med den konsumprisindeksen som gjelder for hvert område.

IKU i 2009 viste at både inntekter og utgifter hadde økt vesentlig mer enn avtalt mellom partene. Utgiftene hadde økt vesentlig mer slik at legenes driftsoverskudd var mindre enn avtalt. Det ble etter IKU i 2009 gitt et ekstra påslag på rammen for å kompensere for noe av dette. Fra 2009 til 2012 viste IKU en endring av både utgiftssiden og overskuddet omtrent som avtalt. Utviklingen etter 2012 kjenner vi foreløpig ikke.

IKU er et helt sentralt virkemiddel i forhandlingsordningen. Det er et problem at svarprosenten har så lav at resultatene kan trekkes i tvil. Det jobbes derfor nå med en forbedret metode for undersøkelsen som innebærer mindre arbeid for legene. Det er ønskelig å basere undersøkelsen på rene registerdata uten spørreundersøkelse. På denne måten kan vi få data fra alle leger og et bedre grunnlag enn vi har hatt til nå.

Legenes driftsutgifter og inntekter varierer mye. Tallene fra IKU viser gjennomsnittsverdiene. Forhandlingsresultatet vil derfor ikke stemme nøyaktig med hver enkelt leges kostnadsbilde. Når vi får ny IKU, vil modellen endres i tråd med nytt kunnskapsgrunnlag.

Hvorfor svinger oppgjørene så mye annethvert år?

Mange har lagt merke til at det ser ut som oppgjørene er gode og dårlige annethvert år. Det skyldes at avtaleperioden varer fra 1. juli -30. juni. Vi får hele årets inntektsvekst utbetalt de siste seks månedene av året. I praksis gjøres dette ved at de avtalte prosentøkningene ganges med to. Dette fører til at vi går inn i neste avtaleår med høyere inntekt enn avtalt. Dette kalles overheng. Det trekkes fra i neste års oppgjør slik at vi kommer ned på avtalt nivå. De årene oppgjøret er lavt/overhenget er stort så er det fordi vi har fått pengene på forskudd.

illustrasjon av overheng

Taksfordeling:

Når rammen er avtalt drøfter partene fordeling av pengene på takster. Noen år har stortinget vedtatt egenandelsøkning. Da vil hele eller deler av rammeøkningen gå til egenandeler. Andre år brukes pengene til å styrke eksisterende takster eller innføre nye. Legeforeningen ønsker at pengene skal fordeles slik at det gis insentiver til god medisinsk praksis.

Tilskuddet:

Per capita økes hvert år med den samme prosentsatsen som rammeøkningen.

Fondsøkonomien:

Den samlede fondsøkonomien økes med samme prosent som rammeøkningen. Fordelingen blant fondene forhandles, og kan variere.

EPJ-løftet:

De siste årene har partene vært enige om å avsette midler til utvikling av legenes EPJ. Beløpet forhandles, men de to siste årene har det blitt tilført 17 millioner. Dette organiseres gjennom EPJ-løftet, som er et samarbeid mellom Legeforeningen og E-helsedirektoratet.