Legeforeningen jobber og har alltid jobbet for, at vi som leger, skal ha gode og trygge arbeidsforhold på våre arbeidssted. Sykehuslegene strever med sine begrensede ressurser for å nå mål definert av Helse- og omsorgsdepartementet om vente- og vurderingstider som passeres, og som Helse Vest lager systemer og KPIer for å følge med fargekurver og rapporter. Flere av fastlegene på sin side, sliter seg ut med stadig nye oppgaver som dukker opp uten at de har vært med i diskusjonene om at dette er en fornuftig fordeling av oppgavene som må utføres, for at vi samlet skal yte best mulig helsehjelp for de som trenger det. Flere pasienter er uten tvil sykere i dag enn de var for år siden når de kommer tilbake til sin hjemstedskommune fra spesialisthelsetjenesten. Kommunene har krav om å tilpasse seg og legge til rette for at helsehjelpen er god og forsvarlig.
Hva er grunnen til at vi av og til ser oss nødt til å sette foten ned, og som vi i økende grad gjør i disse dager? Er det fordi vi er arbeidssky? Er det fordi vi vil ha mer lønn? Nei. Det er fordi vi merker at arbeidsforholdene ikke er tilstrekkelige til at vi får ytt den helsehjelpen vi ønsker å yte for pasienter og pårørende. Vi er nødt til å ha ordnede arbeidsforhold, for at vi skal være i stand til å ta vare på de som trenger det. Det er jo derfor vi valgte dette yrket. Behandle, lindre, trøste.
De siste årene har jeg deltatt i både regionale og nasjonale prosjekt. I den forbindelse har jeg vært heldig å få lov til å være i møter blant annet sammen med utvalgte som representerer brukerne av helsetjenestene, og hvor min rolle har vært å representere de ansatte i helseforetakene. Jeg har av og til i slike møter, ikke kunnet unngå å føle at vi som tillitsvalgte blir sett på noen som kun tenker på seg selv. Jeg har også sittet i møter hvor jeg tydelig har talt pasientenes og folkets sak, uten egentlig å få den støtte som jeg kanskje hadde forventet. Mulig jeg ikke var tydelig nok, eller er det slik at man på forhånd har bestemt seg for at det som sies fra tillitsvalgte kun er i deres egen interesse? Jeg deltok nylig på et arrangement som Kreftforeningen var arrangør av og benyttet sjansen til å direkte spørre en svært hyggelig kvinne. «Hva er egentlig oppfatningen av Legeforeningen blant dere som er og har vært brukere av helsetjenestene?» Taushet. «Er det slik at dere føler at det eneste Legeforeningen er opptatt av, er oss selv og lønn?»
Vi som forening har noe å jobbe med fremover. Alt henger sammen med alt, og en ting er sikkert. Det må være tid til å trøste.