Bakgrunnen var dårlige erfaringer med utbygging av sykehus: Utredningene var mangelfulle. Løsningen var i realiteten bestemt før utredningen var gjennomført. I Oslo er nå sykehusutredningen inne i det som kalles ”konseptfase”. Vi skal gjøre vurderinger av noen utvalgte løsninger. Problemer som ble avdekket i kvalitetssikkerhetsrapporten må avklares. Tre forhold er særlig kritiske; tomtenes egnethet, sykehusets økonomi og samlet sykehus-kapasitet i regionen.
Sykehustomter
Gode sykehusløsninger forutsetter at tomtene tillater en hensiktsmessig og stor nok utbygging. Det er uavklart om de valgte tomtene kan romme det som er planlagt nå, og enda mer usikkert om tomtene er egnet inn i framtiden. I den løsningen vi utreder nå vil også sykehuset raskt måtte investere formidable summer. Men økonomien i sykehuset er ikke på stell. Tvert i mot er det økonomiske resultatet vesentlig svakere enn forutsatt tidligere i utredningen. Overskuddet skulle være 600 millioner årlig, men er nå nedjustert til bare noe over 100 millioner.
Dårlig plass
Det viktigste er likevel at vi må ha plass nok til pasientene. Løsningsforslaget gir for dårlig plass. Befolkningsvekst og en aldrende befolkning øker behovet for sykehustjenester vesentlig i de kommende årene. Selv om sykehuset planlegger med 23 prosent flere sengeplasser, er dette langt fra nok til å håndtere aktivitetsveksten. I opptaksområdet øker behovet for døgnplasser med omlag 60 prosent fram til 2035. I tillegg bør løsningen ivareta pasientene fra Groruddalen. Da Aker ble nedlagt ble mange flyttet til Akershus universitetssykehus. Der er det allerede trangt om plassen. I årene som kommer vil plassmangelen forverres dramatisk. Vi må ha på plass en løsning for oppgaveveksten på Ahus lenge før 2030.
Ministerens engasjement
Helseministeren ønsker at vi skal få gode løsninger for sykehusene i Oslo. Men det er ikke nyttig at han trer inn i en pågående utredning og gir en framstilling av at saken er avgjort lenge før utredningsarbeidet er sluttført. Ministerens engasjement bidrar til å låse utredningen, og kan føre til at de beste løsningene for sykehusene og pasientene ikke kommer til vurdering. Det er uheldig. Å treffe avgjørelser om hva som er riktig før vi har gjennomført utredningen er en gammeldags tilnærming til store utbyggingsprosjekt.
Spørsmålene
Høie uttaler seg uvanlig bestemt om hva som er en riktig løsning for Oslos innbyggere og sykehus. Han bør da kunne gi oss svar på de problemene som er identifisert underveis i utredningen:
- Kan han forsikre oss om at tomtene er egnede for sykehusenes behov nå og inn i de neste tiårene?
- Hvordan skal utbyggingsprosjektet finansieres når sykehuset selv ikke kan bære kostnaden?
- Og hvilken løsning ser Høie for Groruddalens innbyggere, og resten av innbyggerne i Ahus sitt opptaksområde, løsninger som vi andre ikke har sett?