Intern høring - Legeforeningens veileder for Praksiskonsulentordningen

Møre og Romsdal legeforening har drøftet dette på styremøte 4. mars og vi ble enig om følgende uttale utarbeidet ved praksiskonsulent Stian Endresen.

Det generelle inntrykket er at dett er et god veileder som er ”to the point”. En har funnet en balanse mellom å få med ”det viktigste uten å bli så omfattende at den ikke blir lest”.  Den er skrevet slik at den skal være nyttig både for ”praksiskonsulenten selv ” men også for direktører og samhandlingsavdelingene i de ulike HF ene.

En har dessverre ikke fått med representanter fra Kirurgisk– og indremedisinsk forening  i utarbeidelsen av veileder men en har likevel greid å ”få med  spesialisthelsetjenestens ståsted ”.  En har på en god måte fått med de utfordringers som skapes for pasient og primærhelsetjenesten når spesialisthelsetjenesten endrer seg og blir mer fraksjonert .

En har forståelse av det er foretatt avveiinger mhp på hva som skal være med men ved gjennomlesing er der to områder som muligens  burde vært sterkere vektlagt . Dette er problemstillingen rundt å begrense overforbruket av helsetjenester, ”overgangene ”og ”gråsoneområdene ” mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

  1. Overforbruk av helsetjenester. En burde muligens ha tatt opp dette med feilbruk av spesialisthelsetjenesten og medikamentalisering . En må sikre lik tilgang til spesialisthelsetjenesten for alle  og at de brukes av de som trenger de mest.  Flere har rapportert at de i dagens primærhelsetjeneste stadig oftere kommer ønske om ”henvisning” til spesialisthelsetjenesten fra personer som ikke ”trenger dette ”Muligens kunne dette vært omtalt på side 8 under punktet ”PKO sett fra helseforetakets side”.
  2. Områdene eldre, lindrende behandling , fys/med , rus , psykiatri og rehabilitering  er eksempler på pasientgrupper som øker og som alle er i ”gråsonen ” mellom hva som er spesialisthelsetjenestens ansvar og hva som er primærhelsetjenesten sitt ansvar .  Dette omtales i samhandlingsreformens punkt 8.5.2 . En bør muligens poengtere at dette er store pasientgrupper som mange ser for seg skal ”flyttes ” fra behandling i spesialisthelsetjenesten til behandling i primærhelsetjenesten .    Praksis konsulentene vil ha en ”nøkkelrolle” i den kompetanseoverføringen som her skal skje og siden dette er så store pasientgrupper bør en vurdere om dette bør spesifiseres mer under punkt 7 på side 6 for å synliggjør omfanget av det som nå skal skje.  Muligens bør en ”vektlegge at der er ”gråsoner” mhp på ansvar i dag og poengtere tydeligere størrelse på de «store pasientgruppe” som en ser for seg skal flyttes fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten.  Denne problemstillingen kunne med fordel vert vektlagt sterkere. En ser her en dimensjoneringsutfordring for primærhelsetjenesten.

Der er noen momenter som muligens burde vært skrevet på en annen måte.

  • I avsnittet på side 5 om fastlegens rolle i helsetjenesten burde en heller ha skrevet at  fastlegene var portvokter til ”RHF ene sine avtalespesialister” i stedet for å skrive ”privatpraktiserende spesialister ”. Gjør en denne forandringen så bruker en samme begrep både i dette avsnittet og i avsnittet om pasientforløpsarbeid på side 14.
  • Under hospiteringsordning står der skrevet at praksiskoordinator og praksiskonsulents skal stille sine kontorer til disposisjon for leger og andre medarbeidere på sykehuset som ønsker hospitering. En burde heller skrevet at PK skal finne hospiteringsarenaer for ansatte i spesialisthelsetjenesten som ønsker hospitering i primærhelsetjenesten.
  • En kunne muligens ha vist til samhandlingsreformens punkt 8.5.4 hvor PK ordningen er omtalt når en beskriver ”Hva er PKO ” på side 3. Dersom en velger dette ”er en med å forankre” ordningen vha «samhandlingsreformen» som skal beskrive hvordan vi skal jobbe i helsevesenet de neste årene.
  • Under pasientforløp kunne en muligens ha skrevet at en skal jobbe frem pasientforløp som går fra  hjemmet til pasienten , til primærhelsetjenesten , via spesialisthelsetjenenesten og tilbake til hjemmet . Viktig at en poengterer at ”det er i overgangene faren for at det skal gå galt er størst” . Viktig å få tydelig at pasientforløp må ha med overgangene inn/ut av spesialisthelsetjenesten og det er nettopp på den ”arenaen” PK jobber.
  • På side 8 om Pk, fastlegene og kommunehelsetjenesten burde der også ha stått helsestasjons - skolehelsetjenestene leger. En har lagt dette ”under annen allmennvirksomhet” men den nye folehelseloven poengterer hvor viktig forebyggende helsearbeid er og da må en prøve å få frem i enn hver anledning det er mulig at legene har en rolle på denne arenaen . Samspillet mellom fastlege, Bup , helsestasjon og barneavdeling er så svært viktig i både de forebyggende arbeid både mhp på psykisk helse og fysisk helse   at en bør ta med viktigheten av at PK jobber på den samspills arenaen .

Som tidligere beskrevet er dette en velskrevet dokument som greier å få frem viktigheten av at primær- og spesialisthelsetjenesten  skal ”spille på lag” for å sikre pasientene gode og koordinerte helsetjenester .  Den beskriver utfordringene når en skal finne optimal arbeidsfordeling når flere parter har ansvaret i deler eller faser av behandlingsforløpet alene eller i fellesskap. Den får frem at der skjer store endringer i dagens helsevesen både mhp på dimensjonering og flytting av oppgaver.  En greier å få frem viktigheten at de som jobber med pasientene som i fellesskap med administrasjon  må sikre at der er god ”samhandling mellom de som jobber i primær og de som jobber i spesialisthelsetjenesten ”. Vi har den oppfatning at veilederen er godt skrevet og har bare forslag om småjusteringer som en kan vurdere vil være med å ”tydeliggjør ” budskapet .