Bedre og sikrere innlogging på nettsidene til Legeforeningen!

Innlogging på Legeforeningens nettsider vil erstattes med en sikrere og bedre løsning, mer informasjon kommer snart!

Den private innboksen i portalen forsvinner i løpet av kort tid. Varsel om dette ble lagt ut på meldingssiden 11. juni 2019.

Møre og Romsdal legeforening

Lokalforening

2014

Høring – statusrapport 2014 om nasjonal sykehusplan

6. mai 2014

Møre og Romsdal legeforening ser på legeforeningens innspill til nasjonal sykehusplan som grunnleggende gode analyser, og slik sett et nyttig diskusjonsgrunnlag. Rapporten fremstår likevel i sin nåværende form som uferdig på en del punkt, og bør derfor undergis ytterligere bearbeidelse og redigering, helst også struktureres annerledes, før endelig utsendelse. Det er naturlig at Fagavdelingen har en sentral rolle i så henseende. Språkføringen i rapporten bør tydelig reflektere et faglig fokus.

Vår forenings viktigste oppgave er å peke på sentrale utfordringer og problemstillinger, men uten at vi kan ha konkrete forslag til løsninger på alle disse områdene i denne fasen, dvs. før det foreligger et konkret utkast til nasjonal sykehusplan. Dette gjelder for eksempel problemkompleks som RHFenes fremtid, spørsmål knyttet til OPS, med videre. Vi vil måtte komme tilbake til de foreløpig uavklarte problemstillingene når det omsider foreligger et konkret høringsutkast fra Samarbeidsregjeringen.   

Legeforeningen har vært en viktig bidragsyter til at det omsider er etablert en nokså omforent politisk enighet om at Norge ikke bruker ”unormalt store” ressurser på helse, sammenholdt med andre land i OECD. De sykehusansattes, og ikke minst sykehuslegenes hverdag, preges i økende grad av et tydelig misforhold mellom ressurser og oppgaver, dårlige kår for fagutvikling, byråkratisering og målstyring, og dessuten manglende jobbtrygghet for leger i spesialisering. 

En del spesifikke utfordringer i tilknytning til hovedstadsprosessen og i Helse Sør-Øst for øvrig, har ikke nødvendigvis overslagseffekt inn i arbeidet med Nasjonal sykehusplan, men kan fortrinnsvis finne gode lokale løsninger og slik sett holdes utenfor nasjonal sykehusplan.

I Møre og Romsdal er vi i særlig grad opptatt av at det over år og ved alle våre fire sykehus er opparbeidet et stort etterslep med hensyn til vedlikehold av bygningsmasse og nødvendig oppgradering av MTU/ IKT.

Det er planlagt byggestart for det nye felles sykehuset for Nordmøre og Romsdal i 2018. Endrede lånebetingelser (30/70) er en positiv faktor i så henseende, men vi vil sterkt understreke betydningen av at man får på plass en egen investeringspakke for sykehus. Det må likevel påpekes at verken OPS eller det å skille investering og drift, i seg selv løser det grunnleggende problemet med for lav ressurstilgang målt opp mot befolkningens krav og forventninger til kvalitet.

I kapittel 4 belyses spørsmålet omkring optimal størrelse av opptaksområder for sykehus med forskjellige oppgaver og funksjoner. I legeforeningens innspill til nasjonal sykehusplan opereres det med en anbefalt nedre grense på 80.000 innbyggere for basisfunksjoner.

De enkelte helseregionene har hver sine særpregede forhold som må finne gode løsinger. Geografiske, kommunikasjonsmessige og klimatiske hensyn er av betydning i så henseende, ikke bare lengst nord i landet, men også på Vestlandet. Det må således tas hensyn til disse forholdene når den fremtidige sykehusstrukturen skal planlegges.

En annen prinsipiell problemstilling har blitt aktualisert i vår region i det siste: Mye taler for at dagens foretaksgrenser bør tilpasses og mykes opp der dette er et logisk utslag av endringer i kommunikasjon og der historiske grenser oppfattes som et unaturlig hinder for naturlige pasientstrømmer. På Nordvestlandet gjelder dette konkret bl.a. spørsmålet omkring fremtidig foretaksgrense mellom Helse Vest og Helse Midt-Norge. Vi registrerer at befolkningen ønsker en avklaring, men problemstillingen er ellers av en slik art at denne avklaringen må foretas på et overordnet plan. 

Ved sammenslåing av to eller flere sykehus til ett felles sykehus, bør det bygges sykehus mellom byene, men så langt mulig likevel bynært/ innen rimelig avstand fra den ene av byene, og med differensierte desentraliserte tjenester i form av poliklinikker og dagbehandling i den/ de andre byene/ områder med større befolkningskonsentrasjon som ikke har eget sykehus.

Vi ser mange eksempler på manglende kvalitet på ledelse, til dels uklar og utydelig ledelse, på forskjellige nivåer, herunder styrenivå. I legenes hverdag oppleves det som en stor ulempe at man i økende grad er i ferd med å gå bort fra stedlig avdelingsledelse.

Dagens inntektsfordelingssystem mellom RHFene er modent for revisjon. Dessuten vil det være ønskelig at det foreligger en oppdatert analyse av behovsvariabler og kostnadsulemper før det eventuelt tas konkrete grep hva angår RHFenes fremtidige eksistens og funksjon. En slik revisjon vil kvalitetssikre riktigheten og betydningen av behovsvariabler som f. eks. ”Antall ikke-vestlige innvandrere”, ”Yrkesdeltagelse” og ”Klima og breddegrad”. Også kostnadsulempene kan ha endret seg, og nye faktorer, som Samhandlingsreformen, spiller inn.