Faste stillinger for leger i spesialisering er ikke bare mulig, det blir etter første juli realitet. Jeg skal ikke fornekte at det kan bli utfordrende å innføre faste stillinger, til tross for at gruppe 1-tjeneste ivaretas og det skal reserveres stillinger for allmennlegers sykehustjeneste. Men som foretakstillitsvalgt har jeg sett eksempler på oppførsel overfor dyktige, dedikerte unge leger som har rystet meg dypt. At dette er et stort fremskritt for legestanden i Norge betviler jeg ikke et sekund.
Som tillitsvalgt ser jeg det som min oppgave å også se arbeidsgivers synspunkt. Men det vanligste argumentet fra ledelse, og en del kolleger, mot faste stillinger har vært ett som jeg ikke kan finne grunnlag for å forstå:
"Hvis leger i spesialisering får faste stillinger og så blokkerer utdanningsstillingene ved universitetssykehusene, hvordan skal vi da få utdannet nye spesialister?"
Min påstand er at det knapt er en sykehusavdeling i Norge hvor antallet leger i spesialisering bevisst representerer utdanningsbehovet. Antallet leger i spesialisering styres derimot av driftsbehov. Mer spesifikt styres det i stor grad av antall vaktsjikt og behov for vakthavende leger tilstede. Og likevel går det forbausende bra. Jeg støtter lederne våre i at det er driftsbehov som i stor grad skal avgjøre hvor mange leger i spesialisering vi skal ha ved hver avdeling, gitt visse forutsetninger. Slik har det inoffisielt vært lenge, men forutsetningen kom altså først nå. Avdelinger har hatt flere leger i spesialisering (opptil 50%) enn ID-nummer, og det med rette, for ordningen med kvotefordeling fra nasjonalt råd for legefordeling var for byråkratisk og ble ditto avviklet i 2013. I dag kan våre ledere i stor grad selv avgjøre ut fra behov og økonomi hvor mange leger som behøves i hver avdeling med kun statistikkrapportering (med nummer) til Helsedirektoratet.
Min andre påstand er at vi som følge per i dag utdanner for mange spesialister. Yngre legers forening hadde per sept 8300 medlemmer, mens Overlegeforeningen hadde 9300. De yngre legers medlemsmasse som skal representere ca. 7-8 år av legenes karriereløp er altså nesten like stor som overlegenes som forhåpentligvis skal representere 30 år. Men hvorfor hører vi så lite om spesialistkolleger som ikke får jobb? Leger har hatt muligheten til å stå i jobben noen tid etter endt spesialisering i sin 4-6-årsstilling, og dette ble trukket frem som av viss grad av jobbsikkerhet av da leger i spesialiserings arbeid ble vurdert som praksisarbeid i dom av høyesterett i fjor. Dog i de siste år har stillingene flere steder blitt kortet ned slik at leger står uten jobb ved endt spesialisering. Motivasjonen for dette blir igjen sagt å være behovet for å utdanne flere spesialister. For de fleste spesialiteter har buffersonene (flytte til annet sykehus, forskning, graviditet, ny spesialitet, konsulentjobb) hittil vært store nok, men hvor urimelig argumentet er har blitt synlig de siste år i Oslo og Trondheim. Der har de siste årene ikke mindre enn tre nye spesialister i nevrokirurgi måttet starte i allmennpraksis eller annen jobb fremfor å utøve faget!
Jeg tror ikke vi får mange arbeidsløse spesialister. Takket være en stor og langvarig innsats fra en samlet forening kom endelig faste stillinger i havn i fjor og fremover vil behovet for spesialister bedre bli gjenspeilet gjennom antallet ledige stillinger for leger i spesialisering. Til tross for at det ikke er spesifisert i avtaleverket hvilket vaktsjikt leger skal gå i må nok leger i spesialisering belage seg på å gå forvakter også som spesialist, og motivasjonen for å bli stående lengre enn nødvendig i en slik posisjon vil av flere grunner begrense hvor lenge legene blokkerer utdanningsstillinger hvis det er overlegestillinger på markedet. Men uten ledige overlegestillinger blir det ei heller ledige stillinger for leger i spesialisering.
Faste stillinger for leger i spesialisering vil altså utgjøre autoreguleringen som vil sikre at vi har akkurat riktig antall spesialister. Det burde ikke bare vi, men også våre arbeidsgivere, våre pasienter og våre fremtidige kolleger være godt fornøyd med.