Norsk plastikkirurgisk forening

Fag

Teknikker

Et grunnleggende behov innen plastikkirurgien er behovet for å dekke defekter i hud og underliggende vev, for eksempel ved kreft, leggsår, liggesår, trafikkulykker, skuddskader, senfølger etter brannskader eller medfødte misdannelser. Opp gjennom årene har man utviklet stadig nye teknikker for å få dette til med best mulig både kosmetisk og funksjonelt resultat. Det startet med at man transplanterte hud, som da måtte få ny innvekst av blodårer på stedet den ble transplantert til.

Så utviklet man mulighetene til å flytte på hud – etter hvert også med muskel og ben – ved å "svinge" vevet inn fra sin opprinnelige posisjon til et nytt sted der det var behov for det. Dette kalles med et noe underlig ord for "lapp-plastikker", og er basert på at blodforsyningen i "lappen" som skifter posisjon opprettholdes ved flyttingen.

Det siste fremskrittet er basert på mikro-kirurgisk teknikk hvor man opererer under mikroskop og syr sammen millimeter-tykke blodårer og nerver. På den måten kan man flytte hud, muskel og ben over lange avstander på kroppen, idet man etablerer ny blod- og nerve- forsyning på det stedet vevet flyttes til. Dette muliggjør også at man når det ligger til rette for det kan sy på igjen legemsdeler som ved ulike former for skade er blitt kuttet av.

Plastikkirurgien har også behov for å øke hudens areal, skape mer hud, ikke minst ved brannskadebehandling. Det har vært en stor utvikling ved å få dette til, enten ved teknikker der man utvikler syntetisk materiale som virker som huddekning over et begrenset tidsrom, eller ved metoder hvor ny hud kan utvikles i laboratoriet ved vevsdyrkning. Problemet er hele tiden at den hud man lager ikke er av like god kvalitet som den opprinnelige.

Én måte å få til mer hud av full kvalitet på er å ekspandere huden ved at der opereres inn "ballonger" under huden. Disse fylles så gradvis med saltvann over et visst tidsrom, den overliggende huden strekkes, og øker derved i areal. Begrensningen ved denne metoden er at huden må benyttes i nær-området, og det er grenser for hvor meget ny hud som kan skapes.

Generelt sett benyttes der innen plastikkirurgien ofte ulike slag fremmedlegemer, ikke minst innen den kosmetiske delen av faget (kfr. senere). Denne teknikken krever stor grad av kvalitetssikring slik at man kan kartlegge og forhindre mulige negative effekter fra de ulike stoffene.