Norsk gynekologisk forening

Gynekologen nr. 4/2002

Infertilitet i India ved Johanne Sundby



Konferanse om kvinnehelse-prioritet
23. august 2011

Jeg var for tre år siden på en konferanse i Amsterdam; om sosiale aspekter av infertilitet, som jo er det jeg har syslet en del med. De fleste som "er noe" innen dette temaet, sosiologer, psykologer og gynekologer og antropologer, var der. Det ble et spennede møte mellom disipliner og verdensdeler. Marcia Inhorn har sett på IVF i Egypt, Trudie Gerrits og Esmeralda Mariano har studert infertile kvinner i Mozambique, Jackie Bovim spør om infertilitet, stress og fertilitet henger sammen, og Larry Greil og Frank van Balen har studert de psykologiske konsekvensene av IVF. Det ble gitt ut en bok etter konferansen (1) , og det er kommet nok en bok nylig, på University of Califiornia Press (2); som begge er interessant lesning for de av oss som er opptatt av noe mer enn "take home baby rates" (nb. ikke "baby rats", som noen skrev feil en gang, de var vel kanskje fra basalfagene....?) .

Vi ble enige om å holde en konferanse til, etter noen år. I september i år møttes vi i Goa, India, der vi også fikk det indiske perspektivet på infertilitet. Goa er perlen i India, med strender, Hindu-templer og Portugisiske kolonitids-kirker. India er verdens tettest befolkede land, og befolkningspolitikken har drevet heller strenge prevensjonskampanjer, med tobarns-politikk, steriliserings "camps" og høy prevensjonsrate. Befolkningspolitikken har hittil ikke gitt rom for å sette infertilitet på dagsorden, men fordi folk er redde for å ikke få barn, er villigheten til å bruke prevesnjon påvirket av dette. Det å få gutter er veldig viktig, og noen av våre kollegaer driver en meget uetisk praksis med å kjønns-teste fostre med ultralyd eller gentesting, for så å abortere jentefostre. Over alt i Goa så vi store plakater mellom reklame for biler og mobiltelefoner. Vi leste:

Jenter er like mye verdt som gutter.

Det er forbudt ved lov å drepe jente-fostre.

Ikke drep meg før fødsel!

Infertilitet er derfor et nytt tema i India, og det var nesten en sensasjon at konferansen ble holdt der, med bred deltagelse fra indiske og internasjonale forskere. Etterspørselen etter behandling, f.eks. IVF, er kjempestor. Gynekologene vil gjerne være faglig oppdatert, og mange bruker infertilitet som inntektskilde, noe som jo reiser visse etiske spørsmål siden India er et fattig land. Det er selvsagt bare de rike som har råd til avansert behandling, de fattige får bare leve med problemet sitt siden det ikke finnes noen forsikring som dekker dette, og siden fattige ikke får adoptere heller. Mange IVF klinikker driver uten kvalitetskontroll, og infertilitets behandling er ofte ikke drevet etter "evidens basert medisin"; for eksempel er det vanlig å gjøre utskrapning ("clean the womb"). Samtidig møtte jeg en verdenspionèr på ovarie-transplantasjon for kvinner med Turners syndrom, Dr. Pravin Mhatre, og Dr. Mallika Alexander som har sett på hva slags muligheter sykehus på landsbygda har for å utrede infertilitet.

Vi var så heldige å ha med to norske medisinerstudenter, Øistein Andreas Ødegård og Sigurd Folkvord, som veiledet av meg og Babill Stray-Pedersen har skrevet oppgave om mannlig infertilitet i Zimbabwe. De fikk stor respons på foredraget sitt. Ulla Larsen, demograf fra Harvard, er en pionèr i å se på forekomsten av infertilitet i ulike land. Forekomsten er fremdeles høyest i sentrale Afrika. Det ble stor diskusjon om etikk innen infertilitetsbehandling siden India akkurat har fått nye retningslinjer for dette.

Dr. Vena Mulgoankar fra Mumbai er en bemerkelsesverdig kvinne og gynekolog. Hun driver en liten gynekologpraksis med egen fødestue og operasjonsavdeling i slummen i Mumbai, og har drevet et større opplysnings- og behandlingsprosjekt om kjønnsykdommer, gynekologiske lidelser og infertilitet i samme område. Jeg –og studentene- fikk anledning til å være med henne en dag og se på forholdene. Infertilitet rammer circa 5 % i Mumbais slum, og halvparten har ikke søkt lege noen gang. Mange er redde for legeundersøkelser, men det sosiale stigma for kvinnene er stort. Mennene vil ikke komme til undersøkelse med mindre man virkelig jobber med dem. Veena driver en stiftelse som heter Surejeevan Trust; det betyr Gjøre Godt, dvs. veldedige tjenester. Hun har publisert sine undersøkleser i en bok vi fikk, og har en liten forskningsenhet med PC og internett knyttet til klinikken sin. Der har hun tre pasientrom, med tilsammen seks senger, og egen operasjonsstue. Men hun har ikke ultralyd eller CTG.

Det var hun som arrangerte konferansen, sammen med India Institute of Population Sciences, med Sayed Unisa, en demograf, som faglig koordinator. Hun har sett på sosiale konsekvenser av barnløshet, og kobler det også til vold mot de barnløse kvinnene, fra ektemann og svigermor! Veena har en stor familie, og de mange slektningene var mobilisert og bød på tradisjonelle indisk musikk, bildekunst, mat og dans, slik at konferansen ble en fest fra ende til annen. Jeg håper Veena kan komme til Norge en gang og fortelle om sine erfaringer med å jobbe som gynekolog blant de fattige, med små midler og med stor innsats.

Neste gang skal konferansen holdes i Ann Arbor, Michigan, i 2004. Abstracts og papers fra det faglige programmet legges ut på internett (http://www.icinfertilitygoa2002.net)