Brev til redaktøren fra Ida Hydle

Denne titelen var et oppgitt ønske fra redaktøren til meg som en god, gammel kollega (helt fra studietiden) fordi jeg i voksen alder er blitt sosialantropolog og nylig har tatt en doktorgrad i dette faget. Tittelen gir et godt utgangspunkt for å diskutere helt sentrale ideer i faget antropologi – som, etter min mening ofte befinner seg i kontrast til eller i motsetning til faget medisin. En grunnleggende forskjell mellom utøvere av de to fagene, er at legen som regel be/handler i/med det enkelte mennesket ut fra et medisinsk og etisk skjønn, mens antropologen studerer andre mennesker i samhandling, uansett om man studerer bare ett eller flere mennesker. En annen grunnleggende forskjell er at medisinen som fag ikke er selvreflekterende, dvs., en lege tenker eller handler sjelden i det perspektiv at han/hun er halvparten av selve handlingen/tenkningen, mens det gjør alltid antropologen. Jeg tenker meg det slik at medisinen som fag ikke har noe tidsperspektiv, i den forstand at det ikke er bygget inn noen idehistorisk eller historisk dimensjon i det medisinske resonnement. Sykdom er noe absolutt, inne i et menneske. De diagnostiske systemene, slik som ICD 10 eller DSM 4 eller ICPC, viser med all tydelighet denne streben mot den absolutte sannhet og gyldighet om sykdommen inne i mennesket. At denne formen for klassifikasjon av andre mennesker skulle være tidsavhengig, konstruert innefor visse idehistoriske og kulturbundne rammer, er fjernt fra en leges hverdag og tenkning. For antropologen ville det f.eks. være nettopp denne ideverdenen til legen som fanget interesse, fraværet av idehistorisk og kulturell relevans i faget medisin er fascinerende for fagfolk som alltid har dette som et nødvendig nærvær. Felles for begge faggrupper er at de studerer og forholder seg til mennesker, og begge gruppene ville si med stor selvfølge: "Intet menneskelig er oss fremmed", - antropologen om det av mennesket som ligger utenfor huden og leger om det som ligger innenfor.

"Møtet" mellom mennesker er det grunnleggende i all forståelse av hvordan mennesker organiserer sine samfunn. Sosial organisasjon er selve grunnstenen i antropologien. Uten møtet vil jeg som antropolog ikke kunne se, høre, føle, tolke og forklare noe om andre mennesker, heller ikke min egen rolle og funksjon som med-menneske og forsker. Det er mennesker som er aktører i verden, derfor er det ofte tilslørende med vårt daglige språkbruk om at "kulturen gjør noe med oss" eller at (i vår kontekst: (helse)departementet eller (trygde)etaten eller sykehuset sier og "gjør noe".

Derfor er det heller ikke "kulturer" som møtes når gynekologer har pasienter som kommer fra andre land eller har en annen etnisk tihørighet enn den norske, men ganske enkelt to personer, en person som er gynekolog og kanskje norsk, og en pasient, som som oftest ikke er gynekolog og som ikke er norsk.

Nå er det jo ikke alltid at "norskheten" eller fravær av den, spiller noen vesentlig rolle i dette møtet, heller. Det er som regel pasientens plage/r som er i fokus. Problemet oppstår når lege og pasient ikke forstår hverandre. Her spissformulerer av og til våre nye landsmenn våre kommunikasjonsproblemer, ved f.eks. ikke å kunne norsk eller engelsk, og ved at de ofte relaterer sine kunnskaper om helse og sykdom til andre "tros-systemer" enn det biomedisinske, som er vårt system. Vår "bibel" er ICD 10 eller ICPC, vår helse- og sykehuslovgivning, våre lærebøker, våre institusjoner (slik som helsevesenet eller sykehusbygningene) og våre autoriteter (våre respekterte lærere og faglige forbilder). "De", våre "fremmede" pasienter kan ha andre "medisinske bibler" eller "koraner", dvs. andre medisinske trossystemer. Nå vil de fleste norske leger si at det ikke går an å sammenlikne moderne vitenskapelig medisin og religion. Men antropologer vil hevde at det er noen interessante fellestrekk som er nyttige å studere i praksis og analysere for bedre å forstå slike møter mellom folk fra ulike trossystemer. Gynekologi er et slikt biomedisinsk trossystem som kan studeres i et slikt perspektiv. Som både lege og antropolog vil jeg hevde at slike møter studeres alt for lite i dette perspektivet. Det ville gitt nye forståelser for gynekologene og kanskje nye redskaper til å møte sine pasienter med, både de innenlandske og de utenlandske.