Norsk forening for otorhinolaryngologi, hode- og halskirurgi

Traumatologi

Likvoré fra nesen

Posttraumatisk lekkasje av cerebrospinalvæske gjennom skallebasis ned til nesen eller øret. Likvoré av andre årsaker forekommer relativt sjelden.
25. mars 2019

Etiologi:

Hodeskader, ansiktsskader, iatrogent (nese-/bihule‑kirurgi), sjelden i forbindelse med tumores. I enkelte tilfeller kan lekkasjen oppstå flere år etter det aktuelle traumet. Atraumatisk eller primær likvoré kan stå i sammenheng med meningoceler eller økt intrakraniell trykk.

Diagnostikk:

Generelt burde CSF vare påvist ved hjelp av sekretprøve før diagnostikk av lokalisasjonen iverksettes (se flytediagram).

Ikke invasive metoder:

  1. Undersøkelse av sekret: Beta-trace protein eller beta-2 transferrin kan brukes til immunologisk påvisning av CSF i nese- eller øresekreter. Sekret kan samles med nesetamponade på den aktuelle siden som skal ligge i minst 4 timer eller over natt. Endoskopisk neseundersøkelse kan også i noen tilfeller påvise og eventuelt lokalisere lekkasjen. Glukose i sekret har lave diagnostiske verdier.
  2. Indirekte ved påvisning av luft intrakranielt eller bendefekt i skallebasis på CT.
  3. Undersøkelse med MR med CISS sekvens kan fremstille fistelkanalen.

Invasive metoder:

  1. CT eller MR med intratekal kontrast kan hjelpe å finne lokalisasjonen av lekkasje.
  2. Isotopundersøkelse: Undersøkelse med injeksjon av isotoper / fluorescerende væske via spinalkanalen, eventuelt i kombinasjon med CT, kan påvise men anatomisk lokalisasjon av lekkasjen er vanskelig å fremstille nøyaktig.
  3. Natrium-fluorescein (Anatera®) intratekalt kan brukes til diagnostikk av CSF lekkasje som et diagnostisk behandlingsforsøk. Det skal blandes i sterilt vann før injeksjon og doseres som angitt i litteraturen. Pasienten må gi samtykke etter grundig informasjon.

Behandling:

I det akutte stadium anbefales konservativ behandlig med høyt hodeleie, idet svært mange lekkasjer stopper av seg selv. Lekkasje utover noen uker innebærer fare for meningitt og bør behandles. Profylaktisk antibiotikabehandling vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det vektlegges risikofaktorer som kronisk rhinosinusitt eller kronisk otitt.


Kirurgi:

Nevrokirurgisk tilgang ovenfra er et stort inngrep som gir god sjanse for lukning, men medfører gjerne betydelige plager i form av tapt luktesans. Det bør derfor forsøkes endoskopisk trans‑nasal, trans‑etmoidal, trans-sfenoidal eller mikrokirurgisk tilgang først. Egnet tetnings‑materiale er fascie, som limes fast med fibrin‑kleber. Lukning i flere lag med autolog fett, fascia lata og slimhinne gi beste resultater. Valget er avhening av defektens størrelse og lokalisasjon. Det er ikke alltid nødvendig med å støtte opp med tamponademateriell.