Norsk forening for otorhinolaryngologi, hode- og halskirurgi

Otologi

Tinningbensfraktur

Fraktur eller mistenkt fraktur i tinningbenet. (Otologisk gruppe/utvalg for kvalitetssikring ØNHF 2011).

Diagnose:

Fraktur i tinningbenet oppstår etter traume. Dette kan være direkte eller i forbindelse med kranietraume. Klinisk mistanke ved hematotympanon/blødning i øregangen. Øregangen inspiseres, tinningbenet palperes. Klassisk fraktur går gjerne kranialt, oppad baktil i øregangen med liten dislokasjon hvor limbus begynner  (kl 10). CT med adekvate snitt,  2 plan minimum 2mm snitt,   er ofte nødvendig for å påvise fraktur. I visse tilfeller påvises bare hæmatotympanon. Condylfraktur (kjevetraume) med traume inn i øregangen fortil er viktig å erkjenne differensialdiagnostisk.

Prosedyre:

Hørselsundersøkels er viktig, stemmegaffel,  og vurdering av facialisfunksjon. Det skilles mellom tversgående fraktur i tinningbenet og longitudinell fraktur. Den tversgående er mest alvorlig, da nervene og sanseorganene  kan være irreversibelt skadet. Den longitudinelle er hyppigst med varierende skade fra hematotympanon til økende grader av frakturer, med mekanisk og/eller neurogent hørselstap.  Kombinerte frakturer er ikke uvanlig.

Affeksjon av facialisnerven er viktig å vurdere:

Momentan paralyse eller forsinket parese? Ved den siste er prognosen vanligvis god. Vertigo etter hodetraume er sjelden otogen hvis det ikke har vært bevissthetstap.

Supplerende us.

CT bør tas ved hodeskader og  funksjonelle utfall  i vurdering av større traumer.  MR bør tas hvis facialisskaden er betydelig og det vurderes kirurgi.

Behandling:

Hematotympanon behandles konservativt. Antibiotika vurderes. Rekonstruktiv mellomøre-kirurgi utsettes i flere mndr. og foretas i rolig fase. Ved perilymfatisk fistel  / CSF lekkasje  vil det være indikasjon for hurtigere intervensjon (gjerne vente 2-3 uker). Facialisparalyse vil måtte vurderes nøye for kirurgisk intervensjon av spesialkyndig otokirurg. Pasientens totalsituasjon vil være avgjørende for indikasjonsstillingen.

Komplikasjoner:

Mekanisk hørselstap på grunn av ossikkelbrudd er hyppigste komplikasjon, ikke sjelden med tillegg av et visst neurogent tap. Facialisparese vurderes etter standard retningslinjer.

Oppfølging:

Avhengig av skadens art og tilhelingstempo. Senvurdering kan sjelden gjøres før etter 3 måneder og ofte først etter 1 år. Vertigo hvis til stede,  må vurderes for å påvise eventuell vestibulær affeksjon og  er ofte et større problem enn et hørselstap.