Innspill fra NFA til Rethos 3 Kreftsykepleier 6.3.20

NFA er glade for å få lov å komme med innspill i oppstarten av programgruppens arbeid med å beskrive fremtidens kreftsykepleierutdanning. Kreftsykepleiere er en svært viktig samarbeidspartner for allmennlegene i førstelinjetjenesten. 
  
Fastlegene har en viktig rolle i å utrede og henvise pasienter med mistanke om kreft inn i aktuelle pakkeforløp for rask avklaring, men følger også opp pasientene underveis i den aktive behandlingen og blir i økende grad involvert i etterkontrollene. Det er flere grunner til dette.  Den viktigste årsaken er at siden befolkningen stadig blir eldre og kreftbehandlingen mer effektiv, vil det stadig bli flere kreftoverlevere som vil kunne ha behov for oppfølging lenge etter at aktiv kreftbehandling er avsluttet. Pasientene har behov for vurdering og behandling av  ettervirkninger/bivirkninger av kreftbehandling, fatigue og psykiske etterreaksjoner. Volumet av disse pasientene er for høyt til at alle disse vil kunne få oppfølging i andrelinjetjenesten.  Etter mange år med hovedvekt på kontroller i regi av sykehusene med bruk av høyteknologisk utstyr, har det vist seg at dette ikke bedrer overlevelse.  Svært ofte blir recidivene oppdaget i allmennpraksis, mellom sykehuskontrollene. Det har derfor de senere årene blitt en økende involvering av fastlegene i kontrollene. Det er også vist at pasientene spesielt etter at den aktive behandlingen er avsluttet og de første sykehuskontrollene er avsluttet, har behov for støtte for å unngå depresjon og angstproblematikk. Fastlegene som ofte har fulgt pasientene gjennom mange år, lenge før de ble kreftsyke, har gode forutsetninger for å kunne være viktige støttespillere ved å kjenne pasientens ressurser og reaksjonsmønstre. I mange år var fastlegene alene om denne oppfølgingen ute i kommunene, men de siste årene har kreftsykepleierne blitt høyt skattede samarbeidspartnere. Når fastlege og kreftsykepleier samarbeider tett over tid, vil ofte pasientene oppleve den beste ivaretakelsen. De to yrkesgruppene har noe ulik tilnærming til pasientene og sykdomsoppfølgingen, og ved å utnytte hverandres kompetanse på en god måte kan pasientene få en svært god oppfølging der de bor. I mange kommuner arbeider kreftsykepleierne i små stillinger og er alene i denne funksjonen. Det er derfor viktig at en utnytter denne ressursen på riktig måte. Det vil etter vårt syn bety at mest mulig tid skal brukes ”hands on” og pasientnært.   
 
I samtale med kreftsykepleiere som nylig har gjennomgått utdanningen, har det vært trukket frem at det har vært vel mye fokus på artikkelskriving og metodikk rundt dette, fremfor å lære seg praktisk oppfølging av pasienter som har eller har hatt kreft og vanlige problemstillinger som dukker opp som bivirkninger til behandlingen. Vi har stor forståelse for at kreftsykepleierne under sin utdannelse ønsker seg enda mer praksis og pasientkontakt. Ute i praksis i kommunene, vil det være kunnskap rundt håndtering av vanlige utfordringer som kvalme, forstoppelse, sårhet i slimhinner, ernæringssvikt, smertelindring og håndtering av angst og uro.  
 
Kunnskap om ytelser fra NAV til pasient og pårørende og søknadsprosedyrer overfor Helfo, er det også viktig at kreftsykepleierne kan noe om, selv om det er (fast)legene som har ansvar for å sende inn nødvendig medisinsk dokumentasjon. For fastleger er det vanskelig å holde seg oppdatert på ulike cellegiftregimer og bruk av f.eks smertepumper. Kreftsykepleierne vil derfor kunne ha en viktig rolle i å holde fastlegene oppdatert på nye regimer for behandling og lindring av plager gjennom kursing og utarbeidelse av lokale prosedyrer.  
 
Pasienter med kreftdiagnose setter svært stor pris på å kunne være minst mulig borte fra sine kjære og tilrettelegging for at mest mulig behandling kan skje nær eller i hjemmet, vil være et svært viktig kvalitetsmål. Også den dagen lindrende behandling trengs, viser det seg at hospice-tilnærming også kan komme til anvendelse i pasientens hjem i regi av trygg kreftsykepleier og fastlege i tett samarbeid. For dem som ønsker det, bør det være et mål å legge til rette for at pasienten også kan være hjemme i den siste fasen av livet og få dø hjemme om ønskelig.  
 
Vi har altså mest tro på en modell der kreftsykepleier og fastlege samarbeider tett og ”spiller hverandre gode” fremfor at kreftsykepleier skal ”overta” og stå ansvarlig for oppfølging av kreftpasientene alene. Vi vil advare mot at fastlegens kompetanse, som ikke minst springer ut fra legens lange kjennskap til pasienten (en gjennomsnitlig lege-pasientrelasjon i Norge er 7-8 år), ikke utnyttes i et tett samarbeid rundt pasientene. Vi tror dette samarbeidet er vel så viktig som tilgang på onkologisk kompetanse i spesialisthelsetjenesten, for den oppfølgingen som skjer ute i kommunene. 
 
Det er viktig at det legges opp til en livslang læringskultur, gjerne med felles kursarenaer for kreftsykepleiere, sykehusleger og fastlegene for å stadig videreutvikle gode samhandlingsrutiner basert på oppdatert kunnskap og behandling. Vi tror at med riktig kompetanse og finansiering, vil enda mer av den aktive behandlingen med cellegiftkurer kunne skje i kommunal regi: Mens det tidligere var krav om dyre avtrekksrom for oppblanding av cellegift, kommer nå disse medisinene ferdig blandet i lukkede beholdere som i praksis vil kunne gis i pasientens hjem eller på et fastlegelegekontor. Samfunnsøkonomisk vil dette være effektivt, men viktigst er det at det for pasientene og deres pårørende vil kunne bety økt livskvalitet i en vanskelig situasjon. 
 
Vår danske søsterorganisasjon, Dansk Selskab for Almen Medicin - DSAM, har laget en forbilledlig, kunnskapsbasert veileder for kreftoppfølging i allmennmedisin som det absolutt er verdt å vise til også i arbeidet med å beskrive viktig sluttkompetanse for fremtidens kreftsykepleiere: https://vejledninger.dsam.dk/cancer/?mode=visKapitel&cid=1232&gotoChapter=1265 
 
 
Med vennlig hilsen,  
 
 
 
Marte Kvittum Tangen                       Ståle Sagabråten 
leder                                                       NFA styremedlem