Helsedirektoratet ønsker innspill på utkast til Nasjonale faglige råd: Helsetilbud til personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn: «Det finnes hjelp». Helsedirektoratet har angitt noen spørsmål som de særskilt ønsker synspunkt på, og vi vil gå gjennom disse i vårt høringssvar.
Helsedirektoratet viser til Prop. 85 S (2017-2018), der det ble bevilget midler for å sette i gang et arbeid med å opprette en hjelpelinje for å forebygge overgrep mot barn. Oppdraget er en oppfølging av Redd Barnas rapport «Hjelpelinje for personer med seksuelle følelser for barn» (2017). Rapporten peker på behovet for å belyse ulike modeller for lavterskelløsning/hjelpelinje for personer som har seksuelle følelser for barn. Helsedirektoratet leverte i juni 2019 «Konseptutredning for et lavterskel og helhetlig behandlingstilbud for personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn» til Helse- og Omsorgsdepartementet (HOD). Departementet ga Helsedirektoratet i oppdrag å utvikle modell 3 presentert i konseptutredningen. Primærmålgruppen for lavterskeltjenesten og for behandling i poliklinikk, er personer fra 18 år som har seksuell interesse for barn og/eller står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn. Det er et lagt til rette for at personer kan ta direkte kontakt enten ved anonym chat, telefon eller poliklinikk, for å få time til behandling.
Tjenesten skal innrettet slik at den kan ha kort responstid fra bruker kontakter tjenesten til vedkommende er i behandling. De som ønsker time for behandling må oppgi personalia, og forblir dermed ikke lenger anonyme.
Styringsgruppen i Helsedirektoratet var uten representanter fra primærhelsetjenesten, og det var heller ingen representanter fra primærhelsetjenesten i arbeidsgruppen. Det ble søkt bred konsensus om valg av modell og det ble også avholdt møter med brukerrepresentanter og pårørende. Det er ikke avholdt møter med skolehelsetjeneste, helsestasjon eller fastleger. Fastleger er overhodet ikke nevnt i det faglige rådet.
Norsk forening for allmennmedisin (NFA) mener at fastleger har en helt sentral rolle både for tidlig avdekking av personer som har behov for hjelp og for oppfølging etter intervensjon. Vi savner en beskrivelse av fastlegens rolle i dette arbeidet samt klare råd og anbefalinger for fastleger.
NFA støtter at det opprettes polikliniske tilbud i alle helseregioner. Det vil være svært viktig med videre forskning på det tilbudet som gis for sikre forbedret tilbud og for å få ny kunnskap.
NFA har kommentarer til følgende av spørsmålene Helsedirektoratet spesifikt ønsker innspill til:
• Er det behov for flere råd (enten om andre temaer, eller mer spesifikke om de temaene som er berørt)?
Primærhelsetjenesten er utelatt, og det er nødvendig med råd og anbefalinger til fastleger.
Det er detaljerte anbefalinger for bruk av kartleggingsverktøy til bruk i den anbefalte opprettede lavterskeltjenesten. Det mangler konkrete råd til hvordan denne tjenesten skal forholde seg til avveringsplikt og opplysningsplikt til barnevernet. Dette er ikke omhandlet annet enn ved å vise til lovdata.no. Avveringsplikten er beskrevet i straffeloven §196 og utløses idet helsepersonell får kunnskap om at handlingen vil skje, eller tror at det er mest sannsynlig at handlingen vil skje. Det vil oppstå vanskelige problemstillinger i rådgivningstjenesten og det trengs mer konkret veiledning til hvordan opplysningene de blir kjent med skal vurderes og hvordan de skal samhandle med andre instanser.
Det er ikke beskrevet noe om samhandling med fastleger.
Ett av rådene heter «Lavterskeltjenesten skal gi generell informasjon og veiledning til helsepersonell og andre relevante fagfolk som er bekymret for personer med seksuelle tanker eller atferd mot barn» (s 11) og det listes opp følgende samarbeidsinstanser: skolehelsetjenesten, Helsestasjon for ungdom, habiliteringstjenestene, nettverk funksjonshemmede, samliv og seksualitet (nfss.no) og ung.no. Det er påfallende at fastlege heller ikke er nevnt i denne listen.
Rådene beskriver ikke hvordan fastleger skal forholde seg til lavterskeltilbudet. Tilbudet må gjøres godt kjent hos fastlegene, slik at de har mulighet til å rådgi pasienter med behov om å ta kontakt. Det bør også være mulig for fastleger å henvise til behandling.
• Kapittel 2: Lavterskeltjenesten - En problemstilling er at helsepersonell i lavterskeltjenesten, som kun skal gi råd/veiledning på generelt nivå, kan komme i grenseovergangen til å yte helsehjelp.
Ønsker innspill på hvordan tydeliggjøre skillet mellom generell rådgivning og helsehjelp.
Lavterskeltjenesten skal tilby råd/veiledning til individer og det vil være umulig å holde dette til et generelt nivå. Skal rådgivningen ha nytte må behandlerne forholde seg til den personen de skal rådgi. Det vil ikke være mulig å skille dette ut fra helsehjelp. Det er ambisiøst å legge til grunn at et slik kompleks og alvorlig seksuelt avvik skal kunne behandles på generelt nivå og innenfor den angitte rammen på maksimalt 5 timer.
• Kapittel 3: Utredning – innspill til valg av utredningsområder.
Under rådet «Det bør gjennomføres en første samtale med de som ønsker å unngå å handle på sin seksuelle interesse for barn» anbefales følgende kartlegging i første samtale:
• pasientens mål, ønsker, behov og forventninger til behandling og oppfølging
• bakgrunn for og gjennomgang av henvendelsen
• «Triage for skadelig seksuell adferd risiko» for avklaring om umiddelbar risiko for overgrep
• pasient og eventuelt pårørendes opplevelse av utfordringer/vansker og årsaker til dette
• informasjon og dialog om utredning og behandlingstilbud og rammene for samarbeidet
• psykiatrisk status
• vurdere behov for umiddelbare tiltak, eventuelt behov for kriseplan. Se også Min plan (helsebiblioteket.no) og Forslag til mal for kriseplan (helsebiblioteket.no)
Dette er en omfattende kartlegging og det er vanskelig å se realismen i at dette inkludert psykiatrisk status skal kunne kartlegges på en behandlertime. Før kartlegging kan starte må det også bygges en behandlerrelasjon på et så tabubelagt og vanskelig tema å snakke om. Videre skal det tilbys en strukturert utredning og vi mener at dette er en omfattende utredning som må kreve tilstrekkelig kompetanse, ressurser og tid.
• Kapittel 6: Oppfølging etter avsluttet behandling – innspill på organisering av oppfølging.
Rådene har ingen klare anbefalinger om videre samarbeid eller overføring av oppfølging. Det vil være et stort behov for etterbehandling og oppfølging. Behandlingsrådene er omfattende og vil kreve videre oppfølging hos psykolog eller psykiater. Rådene anbefaler at det skal skrives en «livsplan» og dette er ikke noe som kan overlates kun til pasienten å følge opp når det først er initiert av helsevesenet. Det er ikke beskrevet samarbeid med eller oppfølging av fastlege, et slikt råd må være detaljert og gi god veiledning i hvordan oppfølging skal skje, når det er indikasjon for rehenvisninger eller henvisninger til andre behandlere mm.
NFA støtter opprettelsen av et lavterskeltilbud som kan hjelpe personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn, men savner tydeligere råd for hvordan tilbudet skal samhandle med etablerte helsetilbud, samt videre oppfølging og ivaretagelse.
Med vennlig hilsen
Marte Kvittum Tangen
leder NFA