Helsedirektoratet har sendt på høring nasjonale faglige retningslinjer for spiseforstyrrelser. Helsedirektoratet mener det er behov for en faglig normering knyttet til både tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser, og en revisjon av de eksisterende retningslinjene. Denne nasjonale faglige retningslinjen vil erstatte den eksisterende retningslinjen "Alvorlige spiseforstyrrelser - retningslinjer for behandling i spesialisthelsetjenesten" fra 2000. Retningslinjen tar for seg tidlig oppdagelse, utredning, samhandling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten og mellom ulike enheter innen spesialisthelsetjenesten, samt behandling for alle diagnosegrupper innen spiseforstyrrelser. Retningslinjen består i hovedsak av sterke eller svake anbefalinger som er faglig normerende. På noen få emner er det kapitler som bare omtaler ett tema, og som ikke har status som sterk eller svak anbefaling.
Norsk forening for allmennmedisin har følgende momenter å kommentere:
Mandat og definisjoner: Det er definert at retningslinjen skal omhandle de med en spiseforstyrrelsesdiagnose, både anoreksi, bulimi og overspisningslidelse, samt personer med en potensiell spiseforstyrrelsesdiagnose. Personer med spiseproblemer er ikke i målgruppen. NFA mener at i klinisk praksis kan man ikke skille mellom de som har spiseproblemer og de som har en potensiell spiseforstyrrelse diagnose. Denne pasientgruppen behandles og får sin oppfølging i primærhelsetjenesten, bl.a. hos fastlege og helsesøster. Det vil være umulig å forutsi på forhånd hvilke av disse pasientene som utvikler en spiseforstyrrelse og hvem som ikke gjør det, og da har et mat og kroppsproblem i følge denne retningslinjen. I klinisk praksis vil det være umulig å skille de med et matproblem og de med en potensiell spiseforstyrrelse, dette er de samme pasientene.
Tidlig oppdagelse i primærhelsetjenesten: Dette kapittelet bærer preg av mye tekst der de gode poengene forsvinner inn i referanser og mange ord. NFA mener at kulepunktene om konkrete råd til behandler bør komme først så de er enkle å finne. Vi ønsker at referanser og tekst som ikke er direkte linket til hva anbefalingene omhandler skal legges inn et annet sted enn der de konkrete anbefalingene står.
Kartlegging av en mulig spiseforstyrrelse i primærhelsetjenesten: Her mener NFA at det står mange gode og konkrete råd til hvordan tilnærme seg pasientene, både de med en erkjent spiseforstyrrelse og de med matproblemer. Dette understreker kommentaren vår om at retningslinjene også bør omhandle de med matproblemer.
For fastleger: Konkret og god anbefaling som er enkelt for fastlegene å finne og nyttiggjøre seg.
Kostliste: Det er beskrevet at fastlegen har ansvaret for å utarbeide en kostliste for anoreksipasienten. Dette mener NFA ikke er en oppgave som kan pålegges fastlegene alene da det i kommunehelsetjenesten ofte er mange andre instanser og faggrupper som behandler pasienten og som i mange tilfelle har denne oppgaven. Vi foreslår at det omformuleres til at behandlende instans har ansvar for at det lages en kostliste der det er indisert og til nytte for pasienten
Samarbeid mellom tjenestene: Det er anbefalt at fastlege har det koordinerende ansvaret. NFA mener at det i mange tilfeller kan være gunstig at fastlegen har dette ansvaret, men at det i noen tilfeller kan være mer gunstig at en av de andre instansene som er involvert (barnevern, helsesøster og kommunepsykolog), har rollen som koordinator. En koordinator i kommunehelsetjenesten bør også være en naturlig samarbeidsaktør for de pasientene som mottar behandling i spesialisthelsetjenesten. Dette vil styrke samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten og kan bidra til mer flytende overganger fra oppfølgingen i poliklinikk/døgnpost til fastlege/kommunepsykolog/helsesøster.
Utredning av spiseforstyrrelser: Det utarbeides pakkeforløp for utredning av spiseforstyrrelser, vi mener at dette kapittelet bør vise til dette pakkeforløpet og ikke komme med egne anbefalinger.
Sårbarhet og riskofaktorer: NFA mener at det bør undersøkes om pasienten har blitt utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Spiseforstyrrelser er et vanlig sykdomsbilde hos mennesker som har blitt utsatt for overgrep og omsorgssvikt, og det kan være helt avgjørende for pasientens prognoser om dette blir spurt om.
NFA mener at det er svært viktig å sikre fastlege får kontinuerlig relevant informasjon om de pasientene med spiseforstyrrelser som følges opp i spesialisthelsetjenesten, og at det ikke kun sendes en epikrise når pasienten er utskrevet derfra. I perioden der pasientene følges opp tett i spesialisthelsetjenesten bør det også være en lege i spesialisthelsetjenesten som følger pasienten mtp det somatiske, med mindre det gjøres klare avtaler om samarbeid med fastlegen om dette. Per i dag er det utstrakt bruk av fastlegen som tjenesteyter av somatisk oppfølging hos denne pasientgruppen, uten at det foreligger et godt samarbeid og kommunikasjon. Dette tror vi medfører at mange pasienter ikke får den somatiske oppfølgingen de burde ha.
Med vennlig hilsen
Petter Brelin
Leder
Nina Wiggen
Styremedlem