Norsk forening for allmennmedisin

Høringsuttalelser

Høring – Utviklingsplan for Helse Vest RHF

Til Legeforeningen

23. oktober 2018
29. oktober 2018

Innledning

De regionale helseforetakenes utviklingsplaner skal gi et samlet bilde av utviklingstrekk og utfordringer som helsetjenesten står overfor. Utviklingsplanene skal peke på fremtidens behov og konkretisere strategier for hvordan disse målene kan nås. Utviklingsplanen for Helse Vest er et ryddig, godt og oversiktlig dokument som presenterer viktige analyser og overordnede planer. NFA ser at en slik plan kan ha stor verdi. Vi vil i det følgende omtale noen deler av utviklingsplanen som har stor betydning også for allmennlegenes arbeid.

 

Ukontrollert overføring av oppgaver til kommunehelsetjenesten kan straffe seg

Det er en svakhet at Helse Vest sin utviklingsplan i liten grad beskriver realiteten for primærhelse­tjenesten, herunder krisen i fastlegeordningen som det har vært stort politisk oppmerksomhet rundt den siste tiden. En vesentlig årsak til at fastlegeordningen nå knaker i sammenføyningene er den ukontrollerte oppgaveoverføringen fra spesialisthelsetjenesten til  kommunehelsetjenesten og ikke minst til fastlegene som har skutt fart etter Samhandlingsreformen i 2012.

NFA mener derfor at analysen av utfordringene i samarbeidet mellom sykehusene og de kommunale helsetjenestene, inkludert fastlegene, i utviklingsplanens kapittel 4.2.2. er mangelfull. Utfordringene handler dypest sett ikke om informasjonsflyt og kan således ikke håndteres først og fremst ved hjelp av bedre IKT-systemer. Hovedutfordringen er at beslutninger om overføring av oppgaver tas ensidig av helseforetakene. Dette skjer uten at den kommunale helsetjenesten, inkludert fastlegene, er likeverdig part i slike avgjørelser og uten at kommunehelsetjenesten tilføres ressurser for å ivareta de nye oppgavene. Hvis dette fortsetter vil det føre til så stor belastning av kommunehelsetjenesten at kvaliteten vil avta drastisk, og dette vil blant annet gå ut over fastlegenes evne til å utføre oppgaver på laveste effektive omsorgsnivå. Henvisningsraten vil dermed stige og pågangen til spesialisthelsetjenesten kan bli uhåndterbar.

Internasjonal forskning viser at samfunn med sterk primærhelsetjeneste har lavere dødelighet og sykelighet for befolkningen sett under ett. I samfunn med stor vekt på spesialisthelsetjeneste er helseeffektene dårligere og helsetjenesten dyrere. NFA vil derfor anbefale Helse Vest å omtale oppgavedelingen mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten som et fellesanliggende mellom to likeverdige parter i sin utviklingsplan. Vi vil minne Helse Vest på at NFA har utviklet et samhandlingsdokument som en mal for godt samarbeid i de forskjellige helseforetakene (https://bit.ly/2N8u4dD ). Dette dokumentet har allerede blitt benyttet flere steder til utvikling av lokale regler for samarbeid. Vi tror at lokalt samarbeid blir enklere å iverksette dersom Helse Vest nevner samarbeidsdokumentet i sin plan. NFA har stor tro på at samarbeid mellom sykehusleger og fastleger vil være et viktig virkemiddel for å få kontroll med oppgavene og tydelig ansvarsplassering.

Helseforetakene trenger likeverdige samhandlingspartnere

I likhet med de andre regionenes utviklingsplaner, legger Helse Vest sin utviklingsplan stor vekt på «enhetlige helsetjenester», «tett samhandling» og «sammenhengende pasientbehandling». Det fremgår ikke veldig tydelig av utviklingsplanen hva som menes med disse begrepene. Likevel synes det klart for oss i NFA at tett og godt samarbeid med den kommunale helsetjenesten er en forutsetning for at Helse Vest skal kunne oppnå disse målene. Størsteparten av pasientbehandlingen i Norge foregår i den kommunale helsetjenesten, og brorparten av pasientene som behandles i spesialisthelsetjenesten får også behandling i den kommunale helsetjenesten. Av denne grunn ligger en stor del av premissene for «enhetlige helsetjenester», «tett samhandling» og «sammenhengende pasientbehandling» i den kommunale helsetjenesten og samarbeidet mellom de kommunale tjenestene og helseforetakene – også for spesialisthelsetjenestens del.

Problemet for så vel kommunehelsetjenesten som spesialisthelsetjenesten og samarbeidet mellom disse er at kommunehelsetjenesten er et så mangehodet troll at den vanskelig kan utgjøre en tydelig og likeverdig motpart i samarbeidsforholdet med spesialisthelsetjenesten. Kommunehelsetjenesten styres og finansieres av mange ukoordinerte instanser – det vil si hver enkelt kommune, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, HOD og HELFO. Vi vil i denne forbindelse påpeke at det ikke finnes en felles nasjonal utviklingsplan eller regionale utviklingsplaner for den kommunale helsetjenesten. Den nasjonale helse- og sykehusplanen gir føringer for spesialisthelsetjenesten, men vektlegger ikke den kommunale helsetjenesten. Dette betyr at kommunehelsetjenesten i Norge, der 90% av all helse- og omsorgstjeneste ytes, fremstår som fragmentert og utydelig.

Nå er selvsagt ikke rammebetingelsene for og ledelsen av den kommunale helsetjenesten de regionale helseforetakenes ansvar. Likevel velger vi i NFA å fremheve betydningen av de kommunale tjenestene og samarbeidet mellom disse og spesialisttjenesten for helseforetakene. Grunnen til dette er at vi mener at det er uheldig også for helseforetakene at motparten fremstår som fragmentert og utydelig. Vi tror at den ønskede utviklingen av spesialisthelsetjenesten forutsetter en tydeligere og sterkere kommunehelsetjeneste, og vi tror en de regionale helseforetakene må etterlyse en slik styrking.

 

Teknologi – løsning eller en del av problemet?

I utviklingsplanen fremheves tekniske tiltak som digitalisering, automatisering, robotisering, sensorer (i hjemmene, på kroppen og i kroppen), «diagnostikk i sanntid» og «virtuelle helsetjenester». Det påstås at disse tiltakene vil gi høyere kvalitet og lavere ressursbruk. NFA etterlyser refleksjoner rundt at nettopp denne teknologiske utviklingen også kan føre til medikalisering og medisinsk overaktivitet og være kostnadsdrivende. Medisinens teknologisk utvikling fører ofte til økte forventinger og muligheter for utredning og behandling. Pasientenes forventning om rask og høyteknologisk helsehjelp er økende og utfordrer portvaktfunksjonen til førstelinjetjenesten og hele helsetjenestens kapasitet. Det burde være et felles ansvar for helsetjenestene å bruke medisinsk teknologi på en nøktern måte som ikke bidrar til urealistiske og uhensiktsmessige forventninger.

 

Stadig mer?

I utviklingsplanen beskrives det at etterspørselen etter helsetjenester vil øke uten at dette problematiseres. Ulempene ved økt diagnostikk, behandling og sykeliggjøring av mennesker omtales ikke, og det finnes ingen omtale av tiltak som kan motvirke denne veksten. NFA mener at helseforetaket som en av de sterkeste premissleverandørene for den norske helsetjenesten og helsekulturen bør rette et kritisk lys mot seg selv. Vi viser til omtale av ulike former for medisinsk overaktivitet, drivkrefter som fører til overaktivitet, og mulige tiltak mot disse i NFAs policydokument (https://legeforeningen.no/PageFiles/253324/160506%20Policydokument%20overdiagnostikk%20.pdf ) og Den norske legeforenings nystartede kampanje Gjør Kloke Valg (https://beta.legeforeningen.no/kloke-valg/ ).

 

Sosial ulikhet

I utviklingsplanen fremheves det at «tjenestene skal være likeverdige». Noen steder i utviklingsplanen knyttes begrepet likeverd til brukermedvirkning og andre steder til bosted. NFA savner derimot omtale av sosial ulikhet i helse og sosial ulikhet i helsetjenesten. Sosial ulikhet øker i Norge, og Helse Vest bør utvilsomt ha en plan for å utjevne sosial ulikhet i helse og helsetjenesten.

 

 

 

 

 

 

Med vennlig hilsen

 

Petter Brelin                                                                                     Stefan Hjørleifssom       

Leder                                                                                                  Styremedlem