Norsk forening for allmennmedisin

Høringsuttalelser

Høring -Utredning av Helsedirektoratets og RHFenes oppgaver i fremtidig spesialitetsstruktur

Til Legeforeningen

21. september 2015
20. september 2015

Myndighetsoppgavene

Styrking av myndighetenes roller angis å være hovedgrunnen for at man ønsker en reorganisering av spesialistutdanningen.

NFA erkjenner at spesialistutdanningen og spesialistgodkjenningene er en myndighetsoppgave og at det er et legitimt behov for departement og direktorat å tydeliggjøre denne rollen. Vi vil imidlertid minne om at myndighetsrollen ikke står i motstrid til at andre utfører en del av arbeidet med spesialistutdanningen.   Det er ingen tvil om at de deler av spesialistutdanningen som har vært utført av legeforeningen til nå har vært av høy kvalitet. Legeforeningen har bidratt til å utvikle spesialitetene i en retning som har gjort norske spesialister i stand til å behandle sine pasienter på en god måte. De norske spesialitetene har hatt stor anerkjennelse internasjonalt. Vi vil hevde at den norske spesialiteten i allmennmedisin er blant de mest krevende og omfattende allmennmedisinske utdanningsløp som vi kjenner til. Vi ser dette som et bevis på at spesialistutdanningen har blitt forvaltet på en god måte av de fagmedisinske foreningene i legeforeningen. Vi tror at myndighetene uten vansker kunne ha styrket myndighetsrollen samtidig som man kunne ha tatt vare på mye av spesialistutdanningen som gjøres i dag fremfor, som man nå legger opp til, en fullstendig omgjøring av spesialitetene i en helt ny struktur der alt skal knyttes opp mot nye organer. Den foreslåtte strukturen for spesialistutdanningen blir nå sterkt knyttet opp mot arbeidsgiver for sykehusspesialitetenes vedkommende. For oss knyttes spesialitetsutdanningen tett opp til en organisasjon som ikke har noe med allmennmedisin å gjøre.

Å knytte dette til arbeidsgiversiden er ikke uproblematisk. Vi er bekymret for at man i fremtiden ikke bare vil utvikle til en spesialistutdanning på fagenes premisser, men at man etterhvert også vil la andre hensyn spille inn. Rapporten er sterk på diskusjonen av myndighetsrollen, men tilsvarende svak på avgrensning av hva som er oppgaver for myndighetene og at det vil være et behov for et myndighetsuavhengig perspektiv i den fremtidige spesialistutdanningen.

 

 

Rådsstruktur

Det nasjonale rådet
At legeforeningen tilbys en av 10 plasser i et råd som skal arbeide med spesialistutdanningen av leger gir et sørgelig inntrykk av hvordan direktoratet ser på legeforeningen.  Direktoratet har åpenbart ikke noe behov for den kompetanse eller de vurderinger som legeforeningen besitter. Slik representasjon gir ingen innflytelse, kun en legitimering av de vedtak som et råd dominert av arbeidsgiversiden måtte fatte. Her vil hensyn til budsjetter og politikk kunne få dominerende plass på bekostning av faglige vurderinger.

NFA vil advare mot at legeforeningen går inn i en slik struktur.

Spesialitetsrådene
De enkelte spesialitetsrådene skal oppnevnes etter forslag fra en rekke aktører. Legeforeningen er en av mange aktører som gis anledning til å komme med slike forslag. NFA er ikke betrygget av at man signaliserer at man «så langt det er mulig» vil forsøke å sette sammen utvalgene med 2 medlemmer foreslått av legeforeningen. Dette er ikke en formulering som gir de fagmedisinske foreningene i legeforeningen den nødvendige forutsigbarhet for at de vil tas med inn i arbeidet med spesialistutdanningen. Vi ønsker en formulering der det spesifiseres at disse medlemmene i rådene oppnevnes av legeforeningen. Dersom de foreslåtte kandidater ikke passer med de resterende kandidater i rådene pga. alder, kjønn eller geografi, bør det være slik at legeforeningen utnevner alternativer på initiativ av direktoratet. Vi mener at det vil være bedre for foreningen å kanalisere sine fagmedisinske ressurser inn i fagutviklingen på annen måte enn å være avhengig av direktoratets uforutsigbare utnevningspraksis. De fagmedisinske foreningene bør ha en forutsigbarhet i dette viktige arbeide, det vil ikke være lett å få aksept fra medlemmene at man utnevner kandidater som av en eller annen grunn ikke aksepteres av direktoratet uten å få sikkerhet for at vi får komme med alternative kandidater. Direktoratet bør forpliktes til å grunngi avslag på kandidat.

Spesialitetsrådene skal i følge dokumentet oppnevnes etter råd fra en rekke aktører. I allmennmedisin foreslås det at fylkesmannsembetet skal erstatte RHFenes representanter. NFA stiller seg undrende til dette. Vi har respekt for fylkesmannsembetene, men kan ikke se at dette embetet har hatt noe engasjement i utviklingen av norsk allmennmedisin utover et kurs for turnusleger som blir arrangert ved hjelp av fastleger der noen rammebetingelser blir gjennomgått. Fylkesmannens tilsynsrolle gjør også dette uheldig. Dette vil bli en dobbeltrolle der det neppe vil være lett å kombinere tilsynsansvaret med formidling av en romslig trygghet til utdanningskandidatene.

Finansieringen

Dette er en stor og omfattende reform som vil involvere en stor del av landets leger. Det skal arbeides med kurs, veiledning og planlegging av utdanningsaktiviteter. Dette genererer mye arbeid i regi av RHFene som tidligere ble gjort av de fagmedisinske foreningene – på dugnad. Det er signalisert 65 mill. kroner til de tre aktuelle aktørene til dette arbeidet. NFA er enig med universitetene i at myndighetene legger opp til en betydelig underfinansiering av denne nye reformen. Universitetene angir at de på sin side i hvert fall mangler 100 mill. kroner årlig. Vi tror at regningen blir vesentlig større når alle utdanningsaktiviteter telles med. En underfinansiering av spesialistutdanningen vil være en betydelig trussel mot utviklingen av et godt og moderne helsevesen i fremtiden.

 

Om allmennmedisin

NFA har i lang tid, i flere møter og med stort alvor signalisert at det å legge allmennmedisinen inn under sykehusene er et brudd med 50 års utvikling av allmennmedisinen som selvstendig fag der fagets særtrekk gjør at vi trenger en viss avstand til sykehusmedisinen. En selvstendig allmennmedisin utviklet på pasientenes og lokalsamfunnets premisser er en god tjeneste både for pasienter og samfunn. En velfungerende primærhelsetjeneste er også effektivt og økonomisk siden trygge fastleger som benytter gode allmennmedisinske prinsipper i sitt arbeid legger inn færre pasienter og bruker mindre av spesialisthelsetjenestens ressurser. Denne kunnskapen forvaltes ikke av sykehusene og vil bli underminert hvis sykehusenes perspektiver legges til grunn for spesialistutdanningen i allmennmedisin – med uheldige følger både for første- og andrelinjetjenesten. Sykehusmedisinen er og skal være forskjellig fra allmennmedisinen. Vår spesialitet er ikke en samling av enkelt deler fra sykehusspesialitetene.

Disse og en rekke andre argumenter mot den foreslåtte organiseringen er kommunisert til direktoratet ved gjentatte anledninger. Dette har åpenbart ikke hatt gjennomslag. Vi er overrasket over at hverken argumenter eller reaksjonen i fagmiljøet er formidlet i rapporten. Vi hadde trodd at det ville være en større grad av forståelse for våre argumenter fra et fagdirektorat som skal gi balanserte faglige råd til departement.

Det er bred enighet i de allmennmedisinske miljøene om at dette er en forankring av utdanningen som ikke er forenlig med fortsatt god fagutvikling og god spesialitetsutdanning. I alle deler av fagmiljøet møter dette forslaget både massiv motstand og en vantro over at dette i det hele tatt er foreslått.

Vi har vist velvilje, foreslått alternative organiseringsformer og har vist forståelse for at det kan være hensiktsmessig med en reorganisering av den allmennmedisinske spesialiteten.

Den foreslåtte endringen vil være ødeleggende for norsk allmennmedisin.

 

Med vennlig hilsen

 

 

Petter Brelin                                      

Leder