Bedre og sikrere innlogging på nettsidene til Legeforeningen!

Innlogging på Legeforeningens nettsider vil erstattes med en sikrere og bedre løsning, mer informasjon kommer snart!

Den private innboksen i portalen forsvinner i løpet av kort tid. Varsel om dette ble lagt ut på meldingssiden 11. juni 2019.

Norsk forening for allmennmedisin

Høringsuttalelser

Høring -Samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og utdanningssektoren om barn og unge med habiliteringsbehov

Til Legeforeningen

23. februar 2015
22. februar 2015

Veilederen har til hensikt å beskrive barn- og unges rettigheter, og sektorenes plikter og tilbud, slik at tjenesteytere innen utdanning og helse- og omsorg bedre kan samarbeide om et koordinert tilbud.

Helsedirektoratet legger til grunn at den viktigste forutsetningen for å kunne samhandle er at man kjenner til og forstår hverandres ansvar, oppgaver og begrensninger. Norsk forening for allmennmedisin (NFA) vil i tillegg forvente at en veileder som tar sikte på å bedre samhandlingen innenfor en sektor, også tar utgangspunkt i en analyse av hvilke problemområder pasienter/ brukere og tjenesteytere erfarer som mest kritiske - og presentere konkrete forslag til løsninger på disse.

I vår høringssvar har vi fokusert på følgende hovedmomenter:

  • Veilederen lykkes i å gi oversikt over – og tydeliggjøre ansvarsfordelingen mellom - ulike tilbud og tjenester innen habiliteringsfeltet
  • Veilederen mislykkes i å identifisere viktige problemområder og komme med forslag til konkrete løsninger
  • Fastlegens nøkkelrolle er i liten grad vektlagt, noe som kan bidra til å undergrave fastlegens rolle i det kommunale habiliteringsarbeidet
  • Omfanget og utforming av veilederen gjør det vanskelig å skille vesentlig fra uvesentlig informasjon, noe som reduserer nytteverdien

Oversikt over tilbud og tjenester, samt ansvarsfordeling

Det er lagt stor vekt på å beskrive ulike tjenesters roller/funksjon, samt å gi oversikt over lover og forskrifter. Veilederen lykkes for så vidt med dette, og i å tydeliggjøre ansvarsfordelingen, men det kan stilles spørsmål ved om en så ordrik fremstilling er til hinder for at teksten i det hele tatt vil bli lest. Det blir i det store og hele vanskelig å skille vesentlig informasjon fra uvesentlig. Beskrivelsen av vanlige aktører/ profesjoners rolle og kompetanse i habiliteringsarbeidet er unødvendig (hvilken kompetanse har en fysioterapeut/ ergoterapeut) – og kan utgå. Da er det viktigere å tydeliggjøre hvordan praktisk samhandling skal organiseres: Hvordan skal ansvarsfordelingen profesjonene i mellom være i et livsløpsperspektiv? Hvilke overganger skal man være spesielt oppmerksom på? Er det hensiktsmessig med samlokalisering av tjenester for å fremme samhandling? En kort skjematisk fremstilling av de ulike tjenester/aktører skiftende roller/ funksjon over tid kunne vært nyttig her. Konkrete løsninger fra praksisfeltet som for eksempel bruk av felleskonsultasjoner med pasient/ pårørende og 2-3 fagpersoner til stede, kunne også vært trukket frem.  Som pedagogisk grep har man valgt å henvises til lover/ regelverk i fargede bokser. Spørsmålet er om det er andre hovedpoeng som heller burde vært trukket frem. Potensielle brukere av veiledere leter ofte etter konkrete tips som kan løse hyppig forekommende problemer. Henvisningen til «Den nasjonale informasjonstelefonen – 800 300 61- for pasienter, pårørende og helsepersonell» i punkt 2.4.7. er f eks en potensielt matnyttig informasjon, men som fullstendig drukner i teksten.

Manglende beskrivelse av konkrete problemområder og løsninger

Veilederen tar mål av seg å skulle fremme god samhandling, men bidrar i liten grad til å identifisere problemområder og/ eller komme med konkrete forslag til løsninger. Veilederen omtaler for eksempel betydningen av å skape «gode overganger» mellom ulike tjenester:

4.4 Overganger

«Den krever godt samarbeid mellom foreldre, barnehagepersonalet, helsestasjonen, PP-tjenesten, habiliteringstjenesten, eventuelt fysioterapitjenesten, og Statped. Også overgang mellom forskjellige avdelinger eller baser i barnehagen kan by på utfordringer. Barnehagen har ansvaret for at slike overganger er gode».

Selv om kasuistikken om Peder fungerer bra som illustrasjon på en «gode overgang», blir det for mange generelle vendinger og selvfølgeligheter i teksten til at det hjelper oss så mye videre.  Man kunne med fordel heller pekt på hva som erfaringsmessig oppleves som hindre for «gode overganger» - dvs områder hvor man må være spesielt oppmerksom og hvilke grep som er viktig å ta.

Et annet område som erfaringsmessig får for liten oppmerksomhet, og som veilederen også underkommuniserer, er betydningen av god somatisk diagnostikk. Det kan gjelde syn, hørsel, stoffskifte etc – og dette er områder hvor vi for denne pasientgruppen mistenker at det foreligger underdiagnostikk/-behandling. Her kreves det god samhandling og kommunikasjon mellom flere faggrupper i teamet rundt barnet for å kunne oppdage og diagnostisere en del av disse tilstandene.

Fastlegens rolle

Fastlegen har ansvaret for den medisinskfaglige koordineringen for alle pasienter på sin liste, uavhengig av alder og diagnoser. For denne pasientgruppen er fastlegen vanligvis primærkontakt i forhold til helseproblemer, selv om pasientgruppen ofte har behov for oppfølging også i spesialisthelsetjenesten. Fastlegen har også potensiale for å representere kontinuitet i helsetjenesten og i overgangen mellom barne- og voksenhabiliteringen, i tillegg til å være bindeledd mellom den kommunale habiliteringstjenesten og spesialisthelsetjenesten. I kapitlene som omtaler «Ansvar for å oppdage sykdom eller funksjonsnedsettelse» hos barn skolebarn, omtales fastlegens rolle korrekt. Men i tilsvarende avsnitt vedrørende de mindre barna, så er fastlegens rolle i det medisinskfaglige arbeidet omtalt på lik linje med «andre samarbeidspartnere» som barnehageansatte og PPT tjenesten, og noe som etterspørres ved behov fra helsestasjonen. Den manglende forventningen til fastlegens tilstedeværelse for disse barna blir også tydelig i de fire pasient-kasuistikkene. I kasuistikken om Eva finner vi det merkverdig at fastlegen ikke ansees som en aktør som det er naturlig å innkalle til ansvarsgruppemøter:

«Eva har kommunal koordinator som etter avtale med foreldrene innkaller involvert personale som assistent, pedagog, fysio- og ergoterapeut, ansatte ved habiliteringstjenesten og i avlastningsboligen til ansvarsgruppemøte om lag to ganger pr. år.»

NFA er kjent med at fastleger kan ha ulike forutsetninger og motivasjon for å delta i det tverrfaglige arbeidet rundt disse barna. Deltagelse i tverrfaglige møter må også hele tiden vurderes opp mot andre arbeidsoppgaver som fastlegen er pålagt å gjøre. Det er likevel uheldig at en veileder underslår fastlegens rolle som en nødvendig del av den medisinsk faglige oppfølgingen av disse barna. Fastleger bør forventes å inngå som en naturlig del av det tverrfaglige arbeidet rundt brukere med sammensatte og kompliserte helsetilstander, og man bør aktivt jobbe for å utjevne variasjoner mellom de enkelte kommuners vektlegging av det å trekke fastlegene med i dette arbeidet.

 

 

Med vennlig hilsen

 

Marit Hermansen                           Bente Prytz Mjølstad

Leder                                                   styremedlem