Norsk forening for allmennmedisin

Høringsuttalelser

Høring: Rapport 2.0 for «Kritisk informasjon for kjernejournal»

Til Legeforeningen

23. mars 2015
22. mars 2015

Helsedirektoratets intensjon med rapport 2.0 for «Kritisk informasjon for kjernejournal» er å etablere denne som en nasjonal standard i integrasjonen mot kjernejournal. Med kritisk informasjon menes informasjon som i en behandlingssituasjon kan medføre at planlagte tiltak endres, og potensielt redder pasientens liv eller forhindrer alvorlig skade. I dag finnes det ikke norske nasjonale retningslinjer eller standarder for dokumentasjon av kritisk informasjon. Det er i dag ikke mulig å samordne kritisk informasjon fra forskjellige EPJ på grunn av forskjellene i praksis og struktur.

Norsk forening for allmennmedisin (NFA) ser på arbeidet som er gjort som viktig og nyttig. Fremgangsmåten og tankesettet som ligger til grunn for rapporten virker gode. Vi savner likevel en mer ryddig fremstilling i selve rapporten, f.eks ville det være nyttig å vite hva som er endret fra rapport 1.0, hvor blant annet en del av funksjonaliteten har vært testet ut i pilotkommuner. Videre kunne vi tenke oss et innblikk i hva som er gitt av tilbakemeldinger fra de som har tatt dette i bruk, og hvilke endringer som eventuelt er gjort som følge av slike tilbakemeldinger. Er disse opplysningene nyttige, blir de brukt ihht intensjonen? Disse forholdene er ikke nevnt i det hele tatt i rapporten.

Innholdet i rapporten, oppsettet og fagligheten har vi lite å utsette på. Vi vil likevel kommentere noen momenter som vi ser på som svært viktig i dette arbeidet.

Hvem registrerer
Det ligger tykt mellom linjene at fastlegen får en enorm sekretærfunksjon for at dette skal kunne komme opp og fungere. Nye hendelser må man anta at den til enhver tid behandlende lege har ansvar for å legge inn på riktig måte. Historiske hendelser og reaksjoner er en utfordring. Kritisk informasjon er i liten grad utfylt og tatt i bruk i pilotkommunene. Det er omfattende å redigere personopplysninger på standardisert form for alle våre pasienter. Dette er svært ressurskrevende og må investeres i for at man kan forvente at det skal «komme opp og gå». Dette er i liten grad diskutert i rapporten. Myndighetene må legge ressurser inn til dette arbeidet, for at opplysningene skal være oppdatert.

Pågående behandling
Dette er et omfattende avsnitt. I prinsippet skal det bare legges inn opplysninger som ikke fremkommer av legemiddel-i-bruk listen (LIB), men en rekke av forholdene som nevnes i avsnittet er ulike former for medikamentell behandling. Det står ikke noe om hvilke LIB som skal gjelde. De fleste som jobber i klinikken i dag, vet at LIB ikke er det samme som det som ligger i reseptformidleren (RF).

Det finnes svært mange midlertidige pasientløp; f.eks. pasienter som mottar en gitt behandling en periode. Hvem har ansvaret for å holde det ajour? Hvem rydder når andre ikke har gjort jobben? Fastlegen forventes også her å rydde i alt dette. Fra innføring av E-resept i helseforetakene, ser vi tydelig at man ikke tar ansvar for hva som ligger i RF, med påfølgende dobbelføringer og rot som resultat. Kritisk informasjon har potensialet til å bli enda mer rotete. Rapporten burde tydelig klargjøre disse sidene.

Andreaskorset
Bruk av Andreaskorset virker godt gjennomtenkt, men vi er mer usikker på om den vil fungere godt i klinisk praksis. Kodingen er god når man kan den, men uoversiktlig og vanskelig når man ikke kan den. Symbolet er i utgangspunktet lite kjent blant norske klinikere. Varslingen kunne vært enklere.

Automatiske meldinger
Ved registrering av legemiddelreaksjon bør det være mulig å «hake av for» å sende bivirkningsmelding til Statens legemiddelverk.

 

Med vennlig hilsen

 

Marit Hermansen                           Torgeir Hoff Skavøy

Leder                                                   styremedlem