Norsk forening for allmennmedisin

Høringsuttalelser

Høring – Høring til Helse Midts regionale utviklingsplan 2035

Til Legeforeningen

2. oktober 2018
1. oktober 2018

De regionale helseforetakene sine utviklingsplaner skal sette retning for spesialisthelsetjenesten den neste 4-årsperioden, og med en ytterligere tidshorisont frem mot 2035. Utviklingsplanene skal gi en analyse av sentrale utviklingstrekk og utfordringer helsetjenesten står overfor, identifisere fremtidige behov og komme med konkrete strategier. Sentrale tema er fokus på «pasientens helsetjeneste», helsepersonell med riktig kompetanse, og samarbeid med kommunene. Videre er det stort fokus og tro på at bruk av teknologi og nye digitale løsninger som løsninger på de kommende kapasitetsproblemene i spesialisthelsetjenesten.

Utfordringsbildet

Den regionale utviklingsplanen for Helse-Midt beskriver et skremmende utfordringsbilde og framtidsscenario der behovet for spesialisthelsetjenester både innen somatikk og psykiatri i stor grad vil øke i årene som kommer. Framskrivingsmodellene tar i tillegg til de demografiske endringene, også inn endringer i epidemiologisk og medisinsk utvikling for enkelte pasientgrupper. Mens man innen somatikken forventer en moderat økning i døgnopphold, forventes derimot en økning på ca 50% i dagbehandling og 40 % økning i polikliniske konsultasjoner i perioden frem til 2035. Innen psykisk helsevern for voksne forventes en reduksjon i liggedøgn på nær 10 %, mens dag- og poliklinisk behandling forventes å øke betraktelig, med omlag 43 %. Innen psykiske helsevern for barn og unge, antar man at antallet døgnopphold vil øke med 20 %, men man forventer 17 % nedgang i liggedøgn i tilsvarende periode. Det antas dermed at liggetiden for oppholdene reduseres nokså markant, fra et gjennomsnitt på 12 døgn per opphold i 2015 til 8 døgn i 2035. I hele perioden antas videre en fortsatt overføring av aktivitet fra døgnbehandling til dagbehandling/poliklinisk oppfølging.

Resultatet av framskrivning i nasjonal bemanningsmodell indikerer en økning i bemanningsbehov på omtrent 23 % for alle yrkesgrupper i 2035 med dagens organisering. Det forventes særlig stor vekst for pleiepersonellgruppen der spesialsykepleiere (anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleiere) skiller seg ut. Radiografi, ambulansepersonell og bioingeniører er også yrkesgrupper med høy forventet behovsvekst.

Oppsummert står Helse Midt-Norge (antagelig som alle andre regionale helseforetak) overfor et utfordringsbildet som viser at det er behov for betydelig aktivitetsøkning og økning i kompleksitet, derav endret bemanningsbehov i årene fremover. Rapporten viser til at utfordringsbildet for øvrig også er det samme for primærhelsetjenesten som for spesialisthelsetjenesten. Etter som helsetjenestene samlet tjener den samme befolkningen, og rekrutterer fra det samme grunnlaget vil det bli et økende behov for samarbeid om kompetanse og kapasitet i fremtiden. 

Manglende bærekraft

Rapporten viser til at fremtidsbildet, med de utfordringer beskrevet i planen, tyder på at «ikke er bærekraftig å fortsette å levere helsetjenester på samme måte som i dag. Det er ikke mulig å øke bemanning eller utvide bygningsmasse i tråd med økningen i behov, og Helse Midt må derfor søke å løse utfordringene gjennom å tilby fremtidens helsetjenester på andre måter enn i dag»

 

Oppgaveoverføring

Mens dokumentet gir en god beskrivelse av utfordringsbildet for spesialisthelsetjenesten, er den betydelig svakere når det kommet til å tegne et helhetlig bilde av helsetjenesten sett under ett. Selv om det nevnes flere ganger at primærhelsetjenesten trolig har samme utfordringsbilde, får man inntrykk av at mange av de forslåtte (konkrete) tiltakene som skal å demme opp mot denne utviklingen, går ut på at primærhelsetjenesten skal ta større ansvar for både utredning, behandling og oppfølging av pasientene i fremtiden. Dokumentet nevner riktignok «behovet for en styrket samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, samt behovet for å se på oppgavedeling mellom nivåene», men fokus er i stor grad på at løsningen ligge i kommunene, for å demme opp for det økte presset om spesialisthelsetjenester. I planen skriver man «det er bred enighet om at det er nødvendig å legge mer vekt på primær og sekundær forebygging og forskyvning av oppgaver og ressursinnsats fra spesialisthelsetjenesten til kommunale helse- og omsorgstjenester». Det er en svakhet at dokumentet i liten grad beskriver realiteten for primærhelsetjenesten, herunder krisen i fastlegeordningen som det har vært stort politisk oppmerksomhet rundt de siste 1-2 året. Noe av bakgrunnen for at fastlegeordningen nå knaker i sammenføyningene, er bl.a. den (ukontrollerte) oppgaveoverføring fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten i forbindelse med Samhandlingsreformen i 2012. At dokumentet legger opptil at enda flere oppgaver skal håndteres i primærhelsetjenesten, tyder på mangel på dypere innsikt i problemer og muligheter i kommunene. 

 

Teknologisk utvikling – løsning eller en del av problemet?

Planen tegner også et bilde av en sterk tro på at «avansert teknologisk utvikling i fremtiden vil kunne bidra til både effektivisering og løsninger på dagens kapasitetsproblemer». Rapporten mangler refleksjoner rundt at den samme teknologiske utviklingen også fungerer som en driver både av medikalisering og overdiagnostikk/-behandling. Medisinens teknologisk utvikling har en slagside i og med at den også er med på å drive opp forventinger - og muligheter for mere utredning og behandling. Pasientenes forventning om rask og høy-teknologisk utredning er økende og utfordrer portvaktfunksjonen til førstelinjetjenesten. Det burde være et felles ansvar for helsetjenestene å regulere forventningspresset i befolkningen.

 

 

 

«Pasientens helsetjeneste» og sosial ulikhet

Dokumentet fremhever at det skal være fokus på «pasientens helsetjeneste» og at «mange pasienter har i dag økende evne til å kunne stille sin egen diagnose og god kunnskap om behandlingsalternativer allerede før de tar kontakt med helsetjenesten (…) en potensiell ressurs dersom vi evner å spille på lag med pasienten og utnytte hverandres kompetanse». Fra førstelinjen oppleves det noe annerledes i og med at vi opplever at helseangst er et økende problem i befolkningen, samtidig som egenomsorgsevnen synes å gå ned. Vi bruker mye tid på å berolige (ressurssterke) pasienter i gruppen av «the worried well» og skulle nok heller brukt mere tid på svakere grupper av pasienter f eks fra lavere sosiale lag i befolkningen. Det savnes for øvrig at dokumentet omtaler strategier for å utjevne den økende sosiale gradienten i helse.

Private avtalespesialister

Dokumentet beskriver videre behovet for «å styrke samarbeidet mellom helseforetak og avtalespesialister og integrere dem enda bedre som en del av helhetlige pasientforløp, samt at det arbeides med mer formelle samarbeidsavtaler mellom alle helseforetak og avtalespesialister i sitt område». Det er en betydelig svakhet i dagens system at henvisninger til spesialisthelsetjenesten (herunder også private avtalespesialister) ikke er samordnes og underlagt samme vurderingskriterier. Som eksempel kan det pr i dag > 6 måneders ventetid på alle avtalespesialister i psykiatri i Trondheim – noe som i praksis betyr at dette er ikke er et reelt henvisningstilbud for de fleste av våre pasienter. Videre oppleves det også frustrerende at øyeblikkelighjelp tjenester for øyesykdommer er (delvis) lagt til private avtalespesialister uten å sikre tilstrekkelig organisering eller forutsigbart tjenester. Som fastlege må man bruke mye unødvendig tid på å ringe rundt for selv å finne ledig time for pasienter.  

Helseplattformen

Helseplattformen er regionens største satsing på digitalisering i helsetjenesten, og et felles prosjekt for Helse Midt-Norge og kommunene. Dokumentet spår at helseplattformen «vil skape helt nye muligheter for å sette pasienten i sentrum og skape effektiv samhandling mellom alle aktørene i helsetjenesten.» Selv om Helseplattformen klarer å levere på strukturert journal, prosesstøtte og klinisk beslutningsstøtte, så gjenstår det ennå å se om dette er en løsning som vil kunne monne mtp utfordringsbildet som er tegnet i rapporten. Visjonene for helseplattformen står i tydelig kontrast til realitetene i Danmark der produktiviteten fortsatt er 12% lavere 2 år etter innføring av Epic journalsystem. For oss viser det at optimistiske betraktninger om "gevinstrealisering" basert på internasjonale erfaringer gjort i kompliserte markedsbaserte helsesystemer ikke nødvendigvis lar seg overføre til nordiske forhold der vi i utgangspunktet har resultater og effektivitet som langt overgår de fleste markedsbaserte systemer.

Med vennlig hilsen

 

Petter Brelin                                                                                     Bente Prytz Mjølstad